RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det var den verste dagen i mitt liv

Foto: Bjørn Grønlund (Romerikes Blad)
Sist oppdatert:
Han banket på en fremmed dør og tok kona i huset som gissel.

Romerikes Blad hadde sønsdag en reportasje med ekteparet Annie og Per Frogner som opplevde sitt livs mareritt 3. desember 1989. Hun ble tatt som gissel av en mann hun aldri hadde sett før. Les hele saken her.

Her følger intervjuet med personen som tok Annie Frogner som gissel:

- Det var den verste dagen i mitt liv, sier Jostein. Han heter egentlig noe annet. Men av hensyn til familien er det viktig for han å være anonym. Det som skjedde er et vondt minne for dem og, skriver Romerikes Blad.

Ukjent skjebne
Annie og Per Frogner aner ingen ting om hvordan det har gått med Jostein etter rettssaken i 1991. Da ble han dømt til fem års sikring. Alt de vet, er at de ikke bærer nag. De håper at det har gått bra med han.

Heller ikke forsvarsadvokaten hans har hatt noe med Jostein å gjøre etter denne saken. Men han husker den unge mannen og håper som Annie og Per at det har gått bra. Han tror det er muligheter for det, for psykosen hans hadde sammenheng med rus, forteller han.

Et annet liv
Når Jostein nå blir spurt om han vil snakke om det som skjedde, svarer han spontant: «Ja, det vil jeg gjerne».

Noen dager senere åpner han døra til huset sitt på Østlandet et sted. Snøen ligger tungt rundt huset i et landskap han føler seg hjemme i.

Han er godt voksen nå. Har jobb, kjæreste og et nært forhold til familien sin. Men han har tenkt mye på den dagen i 1989.

- Det som skjedde, har aldri sluppet meg helt, forteller han.

Rus
Han tar oss med tilbake til slutten av åttitallet. I løpet av kort tid mister han både sertifikatet og jobben. Ekteskapet rakner.

- Hele livet skar seg, forteller han. Han får noen dårlige venner og bruker narkotika.

Han låner bort penger til en bekjent. Når tiden er inne for tilbakebetaling, blir han møtt med trusler i stedet.

- Han pusha noen folk på meg, sier Jostein.

En helg drar han på fest i en bolig i Høland. Det er stadig fest og spetakkel i dette huset, og han har vært der før.

- Jeg fikk noen tabletter som jeg ikke visste helt hva var. Jeg fikk veldig paranoia av dem.

Fantasi og virkelighet
Jostein husker at han står på badet om formiddagen.

- Jeg får se en fyr med pistol inne på badet og løper ut, forteller han. For Jostein er personen helt virkelig. Han husker at han kommer hjem til Annie og Per Frogner. At han vil ringe etter politi først, deretter en taxi slik at han kan komme seg vekk fra området. Han er skrekkslagen. Sikker på at han har noen etter seg.

- Når jeg ser at Per tar opp en stol, tror jeg at han er en av dem, forteller han. Han svinger dolken i panikk og treffer Per i armen.

Livredd
Jostein husker at han skader Annie ved et uhell.

- Det skjedde da jeg ville ha henne med til politistasjonen og hun forsøkte å vri seg løs. Jeg hadde fått en forstyrrelse og følte at folk hadde tenkt å lynsje meg, forteller han.

Når han og Annie kommer over en bakketopp, ser han politiet ligge der med våpnene, klare til å skyte.

- Jeg husker at jeg var redd som en liten unge. Og jeg skremte jo henne og mannen hennes. Det var en forferdelig situasjon.

Til behandling
Jostein forteller at han sa at «vi skal til politistasjonen» og at han ikke skulle skade henne. I dag erindrer han ikke at han snakket om at de begge kom til å dø.

- Men jeg har prøvd å ikke tenke altfor mye på det som skjedde, sier han.

Han husker at Svein Gutterup kommer og begynner å snakke. Gutterup kjenner igjen Jostein fra ishockey og fotball på Vålerenga.

Han husker at han blir roligere av praten, at han til slutt kan slippe alt og overgi seg.

Jostein blir innlagt på sykehus. Han forteller at han blir kjemisk lobotomert. Medisineringen fører til at han får kramper og kroppen vrir seg. Når faren hans kommer på besøk, sier han fortvilet til legen: «Skal dere ødelegge gutten?».

- Jeg hadde sjokkpsykose. Det blir du fort frisk av, sier Jostein. Han forteller at han etter hvert begynner å spytte ut medisinen og friskner til.

I jobb
Etter åtte-ni måneder er han klar til å møte hverdagen igjen.

Han går på arbeidsformidlingen. Gjennom dem får han en midlertidig jobb. Arbeidsgiveren er fornøyd med innsatsen, og snart har han fast ansettelse. Det har han hatt siden.

- Jeg fikk et nytt syn på livet, sier Jostein. Han begynner å leve et «veldig nøkternt og streit» liv etter dommen. Han tenker over hva han spiser og tar bedre vare på seg selv.

Ville møte dem
Jostein har ikke sett Annie og Per Frogner siden rettssaken.

- Jeg hadde ikke lov til å vise meg i Høland på fem år. Etter de fem årene hadde jeg ikke lenger motet til å komme på døra med en blomsterbukett, sier han.

Når han nå får høre Annies historie, forteller han at han ikke visste at armen til Per ble så skadet, eller at kniven gikk så nær lungen til Annie.

- At det var så galt, hadde jeg ikke trodd. Det var et slag å høre, sier han.

Han skulle gjerne ha besøkt dem en dag. Han har tenkt mye på dem, håpet at de har det bra og visst at de kanskje har slitt etter det som skjedde.

- Jeg har følelsen av at de er gode mennesker, og jeg håper at de har tilgitt meg.

Les flere saker fra Romerikes Blad her

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere