RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det var verst å miste håret

Foto: Helle Nilsen (Side2)
Sist oppdatert:
Indira Ocuz Eikefjord (51) fikk kreftdiagnosen i september i fjor. Nå har håret begynt å vokse ut igjen.

(SIDE2): - Jeg bare gråt og gråt da jeg så at håret falt av i store tjafser. Men jeg hadde jo ikke noe valg, sier Indira og smiler fra øre til øre.

Cellegiftbehandlingen hun måtte gjennom gjorde at hun mistet både håret og øyenbrynene. Det var hun ikke mentalt forberedt på.

- Det var forferdelig! Jeg tenkte; Hvordan kommer jeg til å se ut nå? Verken hår eller øyenbryn og nå mister jeg vel tennene snart også, ler hun.

Indira har galgenhumor så det holder og har valgt å se på sykdommen som en inntrenger i kroppen.

- Jeg har aldri latt sykdommen få kontroll, jeg har tenkt på kreftsvulsten på en inntrenger i min kropp, noe som skulle bort så fort som mulig.

- Er det meg?
Da håret hadde falt helt av og øyenvippene var borte var jeg helt ugjenkjennelig. Jeg så meg i speilet og kjente ikke mitt eget speilbilde. Er dette virkelig meg?

Nå har både hår og øyenbryn begynt å vokse ut og Indira kan snart kvitte seg med både parykker og falske øyenvipper.

Indira er på det siste stadiet i kampen mot kreften. Hun får strålebehandling hver dag, men føler hun har mer energi en noensinne. Operasjon og cellegiftkurene er tilbakelagt og nå venter kun rehabilitering. Den skal hun nyte hos moren i Bosnia hvor de to skal kose seg og slappe av på et SPA-anlegg sammen.

- Jeg ser tilbake på dette året som noe verdifullt, hvis det går an å si det? Både på godt og vondt. Kreften har gitt meg mye som menneske og jeg har vært så heldig å ha fått/og fått oppleve venne, familie og kolleger som har støttet meg gjennom det hele. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke klart det, sier hun.

Man kan begynne å lure på om det faktisk går an å være så positiv når man har opplevd så mye trist.

- Jeg kan forsikre om at jeg har hatt mange turer i kjelleren underveis. Jeg har alltid vært en person som har klart meg selv, så det var vanskelig å miste fullstendig kontroll over kroppen og ikke minst føle og kjenne på sorgen.

- Visste hva det var
- Da jeg først oppdaget kulen i brystet lot jeg som jeg ikke så den. Jeg tenkte at den går vel bort snart og jeg har jo aldri vært syk, så det er nok noe helt ufarlig. Men innerst inne visste jeg jo hva det var.

Men det skulle ta tid før hun allikevel kom seg til legen. I slutten av august i fjor oppsøkte hun omsider fastlegen sin. Da hadde hun kjent kulen i mange måneder allerede.

- Det var mannen min som fikk meg til å gå. Han ble til slutt så sinna og tvang meg til å gå til legen, smiler hun.

Da hadde den venstre brystvorten sunket inn og hun kjente stikkinger i brystet. Hennes antakelser ble bekreftet og legen likte ikke det hun så.

- Diagnosen ble stilt. Jeg hadde brystkreft.

For Indira var det en enorm lettelse å gå til legen, men også et slag i ansiktet. Hva hadde hun gjort galt? Hvorfor ble hun straffet på denne måten hun som verken hadde røykt, drukket mye alkohol eller levd usunt på andre måter?

- Det var mange spørsmål og mye gråt, men raskt begynte jeg å se fremover.

Og allerede tre dager etter legebesøket 24. september fikk hun dato for operasjon.

- Heldigvis var det en annen lege som også så på bildene av kreftkulen. Han mente en operasjon var helt utelukket fordi svulsten var for stor. Dessuten hadde jeg ikke spredning i lymfene, forteller hun.

Det ble isteden to ulike cellegiftbehandlinger på seks måneder for Indira, for å krympe kulen. Den første gjorde ikke store utslaget og svulsten krympet ikke like mye som legene ønsket. Det ga Indira en ny tur i kjelleren.

- Jeg fikk en skikkelig knekk og måtte ned i kjelleren å tenke litt. Jeg bare gråt og gråt, men hadde jo ikke noe valg.

Indira skulle nå få en sterkere cellegiftkur med flere bivirkninger for å ta knekken på svulsten. Nummenhet, hevelser, utslett, håravfall var bare noen av bivirkningene og Indira takket ja til en prat med psykiater.

- Hun har hjulpet meg så mye. I begynnelsen følte jeg ikke at jeg hadde behov for det, men etter at den første kuren ikke hjalp tenkte jeg at nå kan det være fint å snakke med noen om det jeg går gjennom. Det hjalp også at hun er fra Balkan og snakker mitt språk. Når man får utløp for følelser er det fint å kunne uttrykke det på det språket man behersker aller best, sier hun.

Indira kom til Norge i 1992. Da rømte hun fra et krigsherjet hjemland og forlot Sarajevo og reiste til broren sin i Norge. Hun lærte seg raskt norsk og fikk jobb i advokatfirmaet Furuholmen. 24 år gammel var Indira den yngste jugoslaviske kvinnen med full advokatlisens noensinne!

Vellykket operasjon
I desember 2001 møtte hun sin norske mann Bjarne Eikefjord. Sammen bor de to på Nordstrand i Oslo.

- Jeg trodde verken jeg skulle oppleve krig eller kreft. Nå har jeg opplevd begge og jeg har kommet styrket ut av det, sier hun.

Indira reagerte nemlig meget bra på den andre cellegiftkuren og selv om håret forsvant og hun måtte ty til kunstige øyenvipper så krympet den fire ganger fem centimeter store svulsten inn til bare syv millimeter. Da kunne hun endelig operere bort svulsten.

Operasjonen var vellykket og da hun fikk beskjed om at hun ikke trengte å fjerne flere lymfer kunne hun reise hjem fra sykehuset samme dagen allerede.

- Fy fader som jeg ser ut, tenkte jeg. Selv om legene har gjort en bra jobb så må man akseptere at kroppen ser annerledes ut.

Nå gjenstår kun stråling og habilitering for Indira. Og selvsagt årlig sjekk i ti år fremover.

- Herlig med barn
Indira har ikke egne barn, men har stebarn, og er som en mor for dem.

- Jeg har fått så mange fine barnetegninger og flotte kort fra familie, venner og kolleger. Barn er så åpne og ærlig at de spør rett ut om alt. De lurer på når jeg er frisk, om jeg får tilbake håret og hvor mange parykker jeg har. Det er herlig å føle deres kjærlighet når man er syk.

Indira har også hatt mye nytte av alle vennene hun har fått gjennom et prøveprosjekt satt i gang av Kreftforeningen. «Møtested Oslo Øst - et tilbud til kreftrammede» er et tilbud for kreftrammede som vil snakke med andre, være fysisk aktive og lære i form av kulturelle eller faglige innslag.

- Den gruppa er gull verdt for meg og vi koser oss sammen. Først tenkte jeg at jeg bare skulle gå en gang, men nå har jeg vært der hver eneste gang og snart skal alle komme hjem til meg. Da skal jeg lage bosnisk mat og vi skal høre på bosnisk musikk, smiler hun.

BRYSTKREFT:

Forekomst
I 2008 ble 2774 kvinner rammet av brystkreft. Risikoen øker med alder, ca 80 prosent av de som rammes er over 50 år. Risikoen for brystkreft er svært liten for unge kvinner. Men oppdager du en kul eller et annet symptom, skal du alltid undersøkes av lege.

Hva er brystkreft?
Brystkreft er en ondartet svulst. Det finnes flere typer brystkreft, de fleste utgår fra brystkjertlene. Helbredelsesmulighetene er gode - utsiktene er bedre jo tidligere diagnosen stilles.

Symptomer
Kul eller knute som kjennes i brystet
Søkk i huden på brystet
Brystvorte som trekker seg innover eller peker i annen retning enn vanlig
Væsking fra brystvorten, særlig om væsken er blodtilblandet
Kul i armhulen eller på halsen
Sår som ikke gror
Smerter i brystet
Eksem, rødhet med økt varme eller andre hudforandringer på bryst/brystvorte
Kul i brystet

Smerter i brystet
Brystkreft kjennetegnes sjelden av smerter. Unntak kan være brystkreftsvulster som vokser raskt.Smerter eller følelse av spreng i brystene rett før menstruasjon er vanlig og sjelden et tegn på brystkreft.

(Kilde: Kreftforeningen)

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere