*Nettavisen* Nyheter.

- For stygg til å dø

Spiseforstyrrelser er i stor grad en psykisk lidelse.

14.11.08 14:50

(BIIPMAG): Du er slank, men ikke anorektisk. Du kaster opp, men kun sporadisk. Du overspiser, men bare av og til. Så hva er det da som feiler deg? Vi i biipMag fokuserer på det å ikke kunne kategoriseres i den ene eller andre spiseforstyrrelsen, men som likevel utgjør problematisk forhold til kropp og mat.

biipMag har fått inn lesernes erfaringer med spiseforstyrrelser. Her er en innsendt novelle om temaet:

«Hei du, du er den første jeg viser meg for, visste du det? Jeg er nemlig ny her i verden, ingen har noen gang sett meg før. Jeg, Guro, med bulimi.

«Åh, har hun spiseforstyrrelser, nei så fælt», tenker du nok og ser for deg de mest forferdelige ting som kan ha utløst det. Du tenker at jeg sikkert har blitt misbrukt som barn, eller at foreldrene mine er alkoholikere. Jeg har sikkert gitt meg selv en spiseforstyrrelse for å få oppmerksomhet fra min nevrotiske mor, eller min overarbeidede far som aldri er hjemme. Ikke prøv å ro deg vekk engang, jeg vet at du tenker det, jeg gjorde det selv. Før.

Klikk på bildet for å forstørre.

Med mindre du har hatt eller har en spiseforstyrrelse selv da. Da kan du kanskje forstå, men bare kanskje, for alle spiseforstyrrede personer er forskjellige. Det er forresten et fakta det er greit at du får klart for deg nå, først som sist, at spiseforstyrrelser har ingen mal. Det er ingen bruksanvisning eller fasit for en spiseforstyrrelse, alle tilfeller er forskjellige. Så vet du det. Og selv om du har en spiseforstyrrelse skal jeg ikke la deg komme her og si «hei du, jeg vet akkurat hvordan du har det», for det vet du faen meg ikke.

Jeg skal ikke grine, jeg skal ikke skakke på hodet og lage det valpeblikket, være selvmedlidende og si at det er så synd på meg. Jeg klarer dette helt fint, jeg trenger ikke deres trøst og aldri skal jeg be dere om hjelp. Det er egentlig ikke et så stort problem. Det er ikke akkurat slik at jeg kutter meg ikke opp på armene for å føle meg tilfreds og må gå med slike stygge svettebånd i rød og svart rutete akrylstoff og langermede gensere midt på sommeren.

Tenk å være for stygg til å dø, det er jommen meg stusselig.

Okei, greit, jeg har gjort det en gang, én gang. Jeg var alene hjemme en hel helg og etter å ha stappet meg selv full av hele helgens matforsyninger og spydd all gørra ut i en eneste stor foss ned i toalettskåla, til jeg ble så svimmel at jeg så vidt kunne stå på beina og det eneste som kom ut når jeg brakk meg var et gjennomsiktig slim. Da skal jeg innrømme at jeg risset et lite kutt med kjøkkenkniven på innsiden av håndleddet. Det betyr ikke at jeg er selvskader, eller «emo», herregud da, det var så vidt det blødde. På samme måte gjør ikke det faktum at du spydde en gang etter et måltid deg til en bulimiker. For å få bulimi kreves det en viss styrke, en mestringsevne og en kreativitet utenom det vanlige. For bulimi min venn, det er en kunst.

Min geniale måte å destruere meg selv på er mindre synlig enn å kutte meg selv opp i småbiter, men jeg vil våge å påstå at den er vel så effektiv. La meg forklare. Jeg eter, og eter, og eter. Jeg eter eggedosis, ost, stekte rundstykker med smeltet smør, gryterett fra i går, sjokolade og pringles, is og pommes frites fra fryseren og nugatti-boksen vi kun spiser av i ferier. Når jeg kommer til et punkt at jeg rett og slett ikke makter å stappe i meg mer, det vil si når magen min strutter og minner om en ballong og jeg har kalorier tilsvarende minst 3 hele dager som godgjør seg der inne, da stikker jeg fingeren i halsen. Da skraper knokene innat fortennene og sørger for at de små sårene på knokene aldri gror, slik at jeg i ukevis etterpå skal bli påminnet om hvor mislykket og svak jeg er.

ANDRE SAKER OM SPISEFORSTYRRELSER:

Mandag kunne du lese om «Tone» (22) som i mange år har slitt med selvbildet, selvfølelsen og forholdet til egen kropp.
- Kroppen min er ikke anorektisk, men selvbildet mitt er det, forklarer hun.
LES HELE SAKEN: - Bare litt spiseforstyrret

Tirsdag fortalte en biipMag-leser sin historie om forholdet til egen kropp:
- Jeg er veldig opptatt av å spise sunt i perioder, mens andre uker kan jeg spise sjokolade, potetgull og is hver dag, forteller en «bare litt» spiseforstyrret leser.
LES HELE SAKEN: - Har perioder med oppkast

Onsdag fortalte en annen biipMag-leser om hvordan hun blir kvalm hver gang hun ser seg selv i speilet.
LES HELE SAKEN: - Dropper venner og alkohol på grunn av kalorier

Da jeg til slutt ikke får opp noe mer, stikker jeg fingrene enda litt lenger ned i halsen og kiler litt ekstra med neglene mot det myke, røde kjøttet i halsen for å være helt sikkert på at ingenting forblir der nede og forpester kroppen min. Omsider vakler jeg meg opp på bena, lener meg mot veggen for ikke å falle og slå hodet i flisene og dø en blodig og grisete død. Det ville vært klumsete av meg. Deretter skyller jeg munnen med vann. Jeg pusser ikke tennene, for det gjør at syren fra spyet bare fordeler seg rundt i munnen og gjør enda større skade på tennene enn den allerede har gjort. Til slutt vasker jeg doen med gul jif og tørkerull og sprayer hårspray på badet så lufta blir like tung som lufta i et gasskammer. Da er det er kanskje lurt å sette opp vinduet litt.

Klikk på bildet for å forstørre.

Føler du ubehag nå? Vrir du deg litt i stolen der du sitter og kjenner en klump i magen, en blanding av avsky og medlidenhet? «Huff a mei», det er nok ikke lett for deg dette her. Men du skjønner, det er noe av det som er problemet mitt. Jeg er så altfor mye for verden. Du er nok overrasket nå, for jeg har aldri vist meg selv for noen før, du er den første jeg viser helvete til. Jeg er jo egentlig ikke av typen som får folk til å føle seg ubekvemme og svette i hårfestet. Det er ikke jeg som vanligvis får folk til å plutselig skulle rekke en buss, eller høre fantasi stemmer som roper på dem fra litt lenger oppe i gaten slik at de bare «må løpe».

Nei, jeg er en tilrettelegger. En som sørger for at DU har det bra. Nå er jeg er lei av å stenge all dritten inne i meg. Det er det som gjør meg feit har jeg funnet ut. Fra nå av skal jeg si akkurat det jeg føler for, jeg skal slippe ut alt, så kanskje blir jeg tynn igjen, eller forresten, jeg blir nok aldri tynn. Jeg er ikke skapt for å være tynn. Jeg har en «kraftig beinbygning» fra naturens side, ikke sant. Jeg har alltid hatt kraftige lår, selv da jeg var 12 og brukte strl. 26 i bukser, da hadde jeg «kraftige lår» sa mamma. Nei, det skal ikke være så lett.

Har du mistet lysten på å lese fortellingen min nå? Du tenker vel at dette kun vil være en ubehagelig opplevelse for deg og at det ikke vil gi deg noe, vel, vær så god, stikk av, jeg gir faen. Jeg skriver ikke dette for deg, jeg skriver det heller ikke for psykologen min, jeg skriver det for meg og hvis du tror jeg er en forfatter som har tenkt å skrive en historie jeg tror du vil like så skal jeg le av deg, jeg skal hånle, for da kunne du ikke tatt mer feil. Jeg er ikke slik. Jeg er syk jeg nemlig. Jeg har en unnskyldning for hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. Jeg er psykisk syk, eller nei, jeg er ikke bare syk, jeg er gal. Spinn spenna gæren.

Klikk på bildet for å forstørre.

Mouhah ... haa ... ha ... hei, vent vær stille! Ikke knitre så med sidene, ikke lag så høye knirkelyder der du sitter, jeg prøver å lytte. Hører du det? Jeg ligger urørlig i den store senga med kroppen helt strak, slik man ligger når man som barn later som om man sover når de voksne kommer inn for å sjekke. Altså i en ganske så komisk og dustete stilling. Lakenet lager et avstøp av den tragisk gjennomsnittlige kroppsfasongen min. Jeg forestiller meg i all hemmelighet at jeg er et lik. Jeg dikter opp en mulig skjebne for meg selv der jeg for 10 timer siden tok jeg en overdose Paracet. Deretter la jeg meg fredfullt i senga for å sove og da moren min kom hjem senere var jeg død. Tragisk, virkelig tragisk.

Dessverre er det lite sannsynlig at det ville gå. For det første, ville jeg trolig blitt oppdaget innen betydelig kortere tid en 10 timer og da ville jeg endt opp på sykehuset med en kvalme verre en det er mulig å forestille seg, eller i verste fall blitt grønnsak. For det andre, er jeg for feig. Jeg tør ikke, har ikke guts nok. Jeg er for feig til å dø og samtidig svært så uinteressert i å leve, så da er det jo denne mellomtingen da, denne mellomtingen som kalles depresjoner. Det som gjør at du mister alle vennene dine og gjør familien din skuffet, frustrert, forbannet og trist.

En uutholdelig smerte sprer seg i overkroppen min, en mage knip verre en den man får av å overspise etter en 5-dagers faste.

Hysj sa jeg! Skjønner du ikke norsk menneske? Nå er jeg sikker på at jeg hørte noe. Jeg, liket, våkner til live og finner omsider veien ut av dyna. Jeg blåser det tynne håret vekk fra øynene og lar mitt mysende blikk flakke søkende rundt i rommet. Jeg ser for meg hvordan mamma kommer inn med et forfjamset og bekymringsfullt ansikts uttrykk og spør meg hvorfor jeg ikke er på skolen, enda hun vet svaret så jævlig godt. «Jeg er syk» svarer jeg med en tynn stemme, skapt spesielt for slike situasjoner, og lager det beryktede valpeblikket, også skapt spesielt for slike situasjoner. Mamma setter seg ved sengekanten og jeg svarer ved å trassig vende ryggen til. Mamma stryker meg på ryggen og jeg merker at hun ikke riktig vet hvordan hun skal takle situasjonen. Ikke så rart, jeg vet jo ikke engang hvordan jeg skal takle det selv, det skal jeg innrømme, men bare ovenfor deg. Det går noen sekunder, eller nei, noen minutter, 2,5 minutt for å være helt nøyaktig, så reiser mamma seg og går.

Jeg skriker. Jeg skriker, høyt og lenge som en ulv, nei som en gris, det er jo det jeg er, en feit gris. Herregud, hvorfor snur ikke mamma seg rundt der hun subber bedrøvet ut av døren? Så går det opp for meg at det hele er en fantasi. «Skjerp deg, ingen har hørt det skjønner du vel», sier en nedlatende stemme i hodet mitt. En uutholdelig smerte sprer seg i overkroppen min, en mage knip verre en den man får av å overspise etter en 5-dagers faste. Jeg vrir meg i smerte, kaster meg rundt i senga og detter ned på gulvet, blod overalt, innvollene ruller ut av munnen på rekke og rad. «Okei, ro deg ned». Fantasien tar litt overhånd noen ganger, det må jeg bare beklage. Jeg detter ikke akkurat ned på gulvet og innvollene mine er trygt plassert i kroppen min, eller trygt og trygt, stakkars, de vet nok ikke hvilke planer jeg har for dem.

«Så pen du har blitt», skal de si og jeg skal ikke angre et sekund på at jeg brukte de ukene, månedene eller årene det enn måtte ta og bli så vakker.

Smerten er likevel virkelig, en rivende følelse i brystet som ikke vil gi slipp. Den er alltid der. Jeg vet det vel innerst inne, at det er lengselen etter nærhet som gjør meg syk. Selv om jeg trekker meg unna og har problemer med å være intim, er jeg en veldig følsom person som har behov for nærkontakt og kjærlighet. Jeg har alltid vært sånn. Jeg skulle ønske mamma ville gi meg en klem og at jeg kunne klemme tilbake, ikke henge der slapp over skuldra hennes med armene dinglende ned som en livløs filledukke og uttrykke falsk likegyldighet. Hvorfor kan jeg ikke bare holde rundt henne? Hun trenger det nok hun også, å få en bekreftelse på at jeg vet at hun elsker meg. En ekte, varm, ubetinget morskjærlighet. For en herlig ting, eller hva dere?

Jeg lukker meg selv og tuller meg stramt inn i dynen. Der ligger jeg som en sommerfugllarve inne i en puppe og gnir meg på de såre knokene under dynen. Her skal jeg ligge og modnes. Jeg skal la naturen gå sin gang mens jeg sakte men sikkert blir vakrere og vakrere og så en dag skal jeg bryte meg gjennom denne puppen av en dyne og fly! Folk skal gispe og beundre meg for min skjønnhet. «Så pen du har blitt», skal de si og jeg skal ikke angre et sekund på at jeg brukte de ukene, månedene eller årene det enn måtte ta og bli så vakker. En vakker sommerfugl. Akk.

Men ikke tro at selv om du er større en meg og har kjøpt deg en hov, at du skal fange meg, for jeg er smart. Jeg skal fly så høyt at ingen får tak i meg og når jeg føler meg klar skal jeg fly høyere og høyere gjennom atmosfæren ut verdensrommet helt til jeg når sola og brenner opp av solas intense varme. Etter min død vil folk bare huske meg som enestående vakker. Kanskje jeg kan bli en helgen kun fordi jeg var så skjønn.

Klikk på bildet for å forstørre.

Hvis det blir litt kjedelig å være død i lengden kan jeg jo alltids stå opp igjen fra de døde. Som en føniks kan jeg gjenoppstå fra min egen aske, men først skal jeg jo modnes. Jeg må bli pen. Foreløpig er jeg en ekkel slimete og feit pølse som ligger og «feiter» seg i senga. For alt jeg vet kanskje jeg lukter og, det er vanskelig å si, jeg har trolig vent meg såpass til min egen kroppslukt at jeg er ute av stand til å vurdere det selv. Min grad av stygghet, er en annen faktor til at jeg ikke kan dø nå. Tenk å være for stygg til å dø, det er jommen meg stusselig. Jeg mener, dør jeg nå vil folk huske meg som en larve. Jeg sier bare «Over my dead body». Bokstavelig talt.

«Stilleeeee»! Nå er jeg skråsikker på at jeg hørte noe. Der ja, du hører skrittene i trappen du og? Helvete, det er noen hjemme. Jeg som trodde jeg var alene. Vær helt stille, ikke lag en eneste lyd, ok? Jeg kan ikke la dem vite det, at jeg er hjemme fra skolen fordi jeg er deprimert, fordi jeg har en stor og ekkel verkebyll inne i meg som ikke lar seg stikke hull på. Jeg må forsvinne nå, jeg er ikke klar til å vise min sanne side for andre. Det at du vet det får holde for denne gang. Jeg trekker dyna over hodet. Jeg er et lik igjen, fanget i en puppe, et grise-larve-lik med pølsehale og med slim i ulvepelsen. Vi kan jo snakkes neste gang jeg er alene?»

Siste fra biipMag:
Motebloggernes beste tips
Blottla turbulent privatliv
Vi sier nei til pels

GÅ TIL FORSIDEN HER

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag