*Nettavisen* Nyheter.

- Hadde enorm angst i forkant

Foto: Privat

Brit-Helle Bjerke adopterte som enslig forsørger, en prosess som krevde mye tålmodighet.

15.12.09 18:07

(SIDE2): - Jeg hadde en enorm angst i forkant av hentingen av min datter, forteller hun til Side2.

Bjerke visste heller ingenting om hvorvidt datteren var allergisk eller kanskje livredd for hunder:

- I huset vårt har det alltid vært firbente. Engstelsen var ubegrunnet, hun elsket dem. Og for henne som enebarn er hundene i dag som søsken å regne. Helt uvurderlige.

Siste nytt fra Side2, besøk forsiden akkurat nå!

Bokdebuterer
Brit-Helle Bjerke debuterer med boken «Natten har ingen farger - en nær bok om adopsjon» utgitt på Forlaget Norske Bøker. Boken er en roman, men baserer seg i stor grad på Bjerkes egne erfaringer med adopsjon. I dag har datteren Fam Josefine rukket å bli 12 år gammel, og det er ni år siden Bjerke dro til India for å hente med seg den da tre år gamle jenta.

Bildene i artikkelen er hentet fra Bjerkes private video som ble laget i forbindelse med turen til India.

Hvor selvbiografisk er romanen?
- Det er veldig mange elementer fra virkeligheten. En førstehåndskunnskap om en adopsjonsprosess er altoverveiende for å kunne skrive boken. Og i mitt tilfelle var jeg jo alene - fokuset var derfor totalt. Noe diktning er det riktignok, men det baserer seg på mitt eget liv, forteller hun.

Ikke lov for enslige å adoptere
Da Bjerke først bestemte seg for å adoptere et barn, var det fortsatt ikke lov for enslige å adoptere. Likevel søkte hun.

- Da jeg startet adopsjonsprosessen var det på politisk hold ikke lov for enslige å adoptere, men jeg gjøv løs på oppgaven likevel. Absolutt ingen kunne hindre meg i å sende et søknadsskjema, uansett hvor håpløs situasjonen måtte virke, sier Bjerke til Side2.

- Ønsket meg inderlig barn
Det var under en reise til Jamaica at Bjerke først tok beslutningen.

- Det var en amerikansk gutt på to år, som jeg traff på Jamaica i juli 1997, som fikk meg til å tenke alternativt. Han var et resultat av prøverør. Jeg ønsket meg så inderlig et barn, men funderte veldig på hvilke muligheter jeg hadde. Jeg satt på terrassen på hotellet i Montego Bay og plutselig slo tanken meg om adopsjon. Jeg bestemte meg der og da og følte en enorm glede og lettelse over å ha tatt den beslutningen, men og en intens spenning.

- I ettertid fikk jeg nærmest en følelse av at det sto høyere makter bak avgjørelsen. Min lille datter ble født 14. juli 1997. Jeg er ikke spesielt religiøs, snarere tvert imot, men dette var et forunderlig sammentreff, sier hun.

Hvilke tanker gjorde du deg rundt det å ikke få et biologisk barn?
- Jeg har alltid hatt lyst på mange barn, men skjebnen ville det altså ikke slik. Men jeg har aldri hatt noe sterkt behov for å se egenfødte barn vokse opp. Det er altfor mange foreldreløse, fattige og tiggende barn i denne verden. Jeg skulle og gjerne ha adoptert flere, men behovet for å bli ordentlig kjent med hverandre måtte tilfredsstilles for oss begge. Årene gikk og jeg ble rett og slett for gammel.

Ble tvunget til tålmodighet
Selv om beslutningen om å adoptere var tatt, var det likevel en lang vei å gå for å få et barn. Bjerke lærte seg at tålmodighet var et nødvendig onde i prosessen.

- Frustrasjonen blomstret - det kan jeg si med hånden på hjertet. Jeg er ingen tålmodig person, men det ble jeg rett og slett tvunget til å være. Jeg ville jo i gåseøyne nær sagt ringe adopsjonskontoret daglig for å høre om det var noen progresjon, men den lysten måtte jeg bare dempe. Stikkordet er altså først og fremst «tålmodighet».

Følte du deg diskriminert i adopsjonsprosessen med tanke på at du var enslig?
- Nei, det følte jeg vel egentlig ikke. Jeg følte jeg ble respektert og tatt vel hånd om. Både fra adopsjonskontoret og vedkommende som intervjuet meg for å lage en sosialrapport. Hun var en meget vennlig, spørrende og lyttende kvinne. Det første intervjuet fikk meg dog helt ned i kjelleren, men det var utelukkende fordi jeg ble satt tilbake til min egen barndom og mintes den som meget lykkelig, mange minner strømmet på. Det andre gikk mye lettere. Det dreide seg om hvilke fremtidsplaner jeg hadde og hvordan jeg ville oppdra mitt eventuelle barn, forteller Bjerke.

- Jeg følte kanskje en viss urettferdighet over at jeg og ble utsatt for et tredje intervju. Det var i hvert fall ikke vanlig for adoptanter i parforhold på den tiden. Kvinnen som intervjuet meg, ga og klart tilkjenne at hun syntes det var svært unødvendig. Hun hadde fått de svarene hun trengte. Men hun var pålagt å komme en tredje gang.

- Snakket ikke språket
Da adopsjonen omsider var fullendt, begynte de virkelige utfordringene. Mor og datter trengte tid til å bli kjent med hverandre, og de måtte også overkomme språkbarrieren for å kunne kommunisere.

- For å ta det vanskelige først var det temperament i den lille piken, men det berodde nok på at hun ikke snakket språket. Og for en liten pike å komme til et fremmed land i en annen verdensdel er dette enkelt å forstå. Alle vennene og hennes nære relasjoner var tilbake på barnehjemmet i India. Men om hun hadde temperament var hun og svært kjærlig, blid, sosial og med en god porsjon humor, beretter Bjerke.

- Gledene overskygget totalt
Likevel var det aller meste positivt, forteller hun:


- Gledene var og så utrolig mange at de overskygget totalt. Vi gjorde masse sammen og vi utviklet en enorm fortrolighet, noe som vi har meget glede av i dag. Naturen ble vår lekeplass det første året vi hadde sammen. Lange trilleturer i skogen med hundene våre. Lekingen var årstidsbestemt. Det være seg bading i sjøen eller i Nadderudhallen, aking eller skigåing. Jeg pekte på bekker, stier, steiner osv. og fortalte de norske ordene. Det tok ikke lang tid før hun hadde et bra ordforråd. Hun var 3 år da jeg hentet henne i Mumbai, hun hadde derfor innarbeidet marathi som sitt språk og snakket etter sigende dette språket svært bra allerede. Fonetikken og gehøret var derfor godt utviklet.

- Barnehagetiden etter det første året, ble og en harmonisk og leken tid for henne. Hun var sosial og hadde lett for å få venner.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

Dukket det opp uforutsette ting ved adopsjonen som du ikke hadde forutsett i forkant, i tilfellet hva?
- Nei, ingenting. Jeg synes rett og slett at alt har gått over all forventning. Jeg er veldig takknemlig over at vi har fått så mye tid sammen. Jeg har lært henne til å like de nære ting og å se naturens mange motiver. Naturen er en daglig og meget viktig del av meg. Det var en av grunnene til at jeg tok sjansen på å poengtere i adopsjonssøknaden at jeg ønsket meg så veldig et friskt barn. Og det har jeg fått.

- Vi har hatt noen fantastiske år sammen og jeg har i dag en livsglad, empatisk, sporty, sosial, gøyal og temperamentsfull 12 år gammel pike. Jeg er og så uendelig glad for at mitt hjertebarn fikk anledning til å bli født. Det er ikke en selvfølge for pikefostre i India.

Hva er tanken bak denne bokutgivelsen?
- Dette er ment som en «minnebok» til min datter. En bok som forteller om et barn som er enormt etterlengtet, den er skrevet av ekthet og kjærlighet, sier Bjerke og siterer et lite utsnitt fra boken:

«Etter middagen og en kort rusletur langs strandpromenaden takket Josefine og Jannicke for noen hyggelige dager og spaserte tilbake til hotellet. Josefine hadde sittet i vognen og skravlet i vei, slik hun stort sett alltid hadde gjort. Hun hadde plutselig blitt helt stille, snudd seg mot sin mamma og sett på henne med de store, vakre og mørke øynene sine og undret; «Mamma, sover alle fargene om natten?» Jannicke hadde blitt så grepet av ordene fra sin lille datters munn at hun der og da bestemte seg for å tilegne noe til Josefine, noe som kanskje kunne påvirke og utvikle det følsomme og lyriske sinn - hun helt klart var i besittelse av. Hva det skulle bli - det visste hun enda ikke.»

- Nå vet jeg hva det ble ut av det, sier Bjerke og viser til boken.

Har du noen råd til andre (enslige eller par) som vurderer adopsjon?
- Tålmodighet og atter tålmodighet.

FAKTA OM UTENLANDSADOPSJON

- I 2008 ble det gjennomført 553 adopsjoner i Norge, hvorav 298 var utenlandsadopsjoner. Antallet utenlandsadopsjoner har ikke vært så lavt siden begynnelsen av 1970-tallet, og er mer enn halvert fra 2005.

- Nedgangen i antall utenlandsadopsjoner skyldes hovedsakelig at stadig flere land forsøker å finne løsninger for barna i eget land. Stadig færre barn i verden frigis derfor for adopsjon til utlandet, mens antallet som ønsker å adoptere på verdensbasis, er økende.

- Sammenlignet med 2007 var det størst nedgang i antall adopterte barn fra Kina og Colombia. Likevel kom de fleste barna som ble adoptert fra utlandet, fra Kina, Colombia og Sør-Korea. De fleste utenlandsadopterte barna var under tre år, og det var 140 gutter og 158 jenter som ble adoptert fra utlandet forrige år.

Kilde: SSB

FAKTA OM ENSLIGE OG ADOPSJON

- Enslige med spesielle ressurser i forhold til et barn kan søke. Kravet om spesielle ressurser inkluderer et godt og stabilt familie- og vennenettverk, bestående av begge kjønn. Tanken er at dette til en viss grad vil kunne kompensere for at barnet ikke får to foreldre/slekter ved adopsjonen.

- Merk at flere lav de landene det samarbeides med, har strengere godkjenningsregler enn Norge. Eksempelvis foretok Kina en betydelig innskjerping av sine regler i mai 2007, noe som har ført til en markant nedgang i antallet søkere som fyller de kinesiske kravene.

Kilde: Bufetat

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.