*Nettavisen* Nyheter.

- Har fått spesielle bånd etter Utøya

SAMMEN: Julen blir en vanskelig tid med mange tanker om det som hendte i sommer, men Cathrine Gjerdingen Larsen, foran fra venstre, Celine Norderhaug, Marthe Eggesvik Karlsen, oppe fra venstre, Besart Xhafa, Cathrine Trønnes Lie og Vilde Varg Kjeholt har støtte i hverandre. Foto: Stein Johnsen (HALDEN ARBEIDERBLAD)

- Vi har fortsatt et behov for å snakke om det som skjedde, sier de.

25.12.11 15:22

Nå deler de noe av det med oss andre, som også har blitt preget av det som skjedde for fem måneder siden. Massakren i sommer satt sine spor med mye vondt og mange savn, men har også knyttet bånd, skriver Halden Arbeiderblad.

- Vi som opplevde det på nært hold har fått spesielle bånd, og vi forstår virkelig hverandre, sier ungdommene.

Da terroristen kom
Sju av medlemmene i Halden AUF var i storsalen, da terroristen slo til mot sommerleiren på Utøya.

Det var Vilde Varg Kjeholt, Cathrine Gjerdingen Larsen, Marthe Eggesvik Karlsen, Besart Xhafa, Fay Celine Norderhaug, Levi Sandberg og Elisabeth Trønnes Lie.

Det var Celine som varslet alle om at det smalt.

- Vi skjønte ikke noe. Det hele var veldig forvirrende, sier Vilde.

- Det tok en time før jeg skjønte noe. Da hadde jeg løpt sammen med folk jeg ikke kjente, tillegger Cathrine Gjerdingen Larsen.

Inne i storsalen spurte Besart om hva som skjedde.

- Svaret var at vi bare skulle legge oss ned og bli der, sier han.

- Vi dukket ned først, men så gikk vi til et annet rom, forteller Vilde.

Der gikk Marthe, Besart, Celine og Elisabeth til et vindu.

- Da så vi han og en gutt som ble skutt. I det øyeblikket skjønte vi at han ville drepe oss, sier Celine.

Etter det ble det enda mer forvirring i huset på Utøya.

- Jeg løp til lillesalen, men der kom han inn og skjøt. Jeg klarte å presse meg ut av salen. Deretter låste jeg meg inne på en do sammen med ei jente. Vi satt musestille hele tiden, men jeg var sikker på at han skulle oppdage oss og at vi ville bli skutt, forteller Celine.

Også de andre Halden-ungdommene som hadde vært sammen i huset fryktet for livet.

Stemningen rundt bordet er alvorlig, når de forteller om dramaet.

- Jeg bygde meg på en måte opp til å bli skutt, sier Cathrine Gjerdingen Larsen.

- Ja, det var ille å vente på å dø, sier Vilde og blir møtt av fem bekreftende nikk.

- Men jeg holdt fast på at jeg ikke ville dø, sier Besart, som av de andre ble oppfattet å tenke mest klart.

Skjønte ikke alvoret
Cathrine Trønnes Lie og Julie Iversen var i teltet, da de hørte noen smell og folk begynte å løpe.

- Vi småløp ned mot en klynge midt på teltplassen, der en vakt stod. På vei ned dit, så sklir jeg i gjørma. Jeg holdt Julie i hånda. Hun slapp ikke taket på meg, men jeg ba henne slippe meg, så jeg fikk dratt til meg armen og kommet meg opp på beina igjen. Det var det siste jeg så av henne igjennom dramaet.

- Da jeg var tre meter ifra klynga, så jeg en svartkledd mann som gikk mot en annen person. Jeg husker ikke helt om han skjøt personen, men han rettet våpenet sitt mot klynga, der jeg sto, og fyrte løs noen skudd. Da løp alle oppover mot Kjærlighetsstien, og jeg løp i sikksakk for ikke å bli truffet. Jeg hørte et skudd snitte høyre øret mitt.

Cathrine Trønnes Lie skjønte ikke helt alvoret og trodde det først var noen som skjøt med softgun.

- Jeg så et par jenter som hang og holdt seg fast utenfor en klippe ved Kjærlighetsstien. Der gikk det rett ned til steinene i vannet, og det var livsfarlig å henge der, og jeg kan huske jeg tenkte, hva i all verden er det de driver med. Hvis dette er en øvelse, og AUF’ere risikerer livet sitt på denne måten, så melder jeg meg ut av AUF!

Ble skutt i ryggen
Hun skjønte først alvoret da hun så ei jente som var skutt i hodet.

- Jeg så blodet rant. Jeg akte ned skråningen og gjemte meg på en hylle i fjellveggen. Jeg lente meg over mange andre. Vi hørte skuddene komme nærmere og nærmere. Så jeg bestemte meg for å ake meg nedover. Skuddene var like ved, og vi hørte høye skrik og skudd.

- Etter noen få sekunder, som føltes som minutter, kom jeg meg ganske langt ned, men ikke langt nok. Jeg tror jeg var en av de første han skjøt etter, for jeg hørte ikke så mange skudd før jeg ble truffet i ryggen, ørene mine lukket seg, og jeg kunne ikke høre noe annet enn mitt eget skrik. Skuddet gikk igjennom ryggen, den høyre lungen. Kula traff et ribbein og gikk ut igjennom magen, sier Cathrine Trønnes Lie, som overlevde tross store skuddskader og blodtap.

Så det forferdelige
De fem andre ungdommene rundt bordet samt Levi Sandberg og Julie Iversen overlevde også.

- Levi og jeg løp fram og tilbake på øya, før vi gjemte oss mellom pumpe­huset og Bolsjevika. Vi turte ikke å svømme, men ble til slutt plukket opp i en båt som kjørte helt inntil land, sier Vilde.

Kjæresteparet Marthe og Besart løp rundt på Utøya før de til slutt la på svøm.

- Vi ble reddet og plukket opp i en båt, sier Marthe.

- Jeg så at dere hoppet i vannet, og da kom han og skjøt ei jente. Da hoppet også jeg uti, forteller Cathrine Gjerdingen Larsen.

Hun og de to andre ble i vannet øyenvitner til det forferdelige en kaldblodig terrorist foretok seg på land.

- Han sto og skjøt folk. Jeg dukket under, da han så etter flere ofre, sier Cathrine.

Marthe så det det samme.

- Jeg svømte baklengs, slik at jeg hadde fokus på ham. Han tok seg tid med å sikte og skjøt, sier hun.

Savner Elisabeth
Vennene i sofaen klarte å redde livet, men det gjorde ikke Elisabeth Trønnes Lie. Savnet av ei god og livsglad venninne og kjær lillesøster kommer på toppen av de vonde hendelsene.

- Elisabeth var i storsalen sammen med de andre, mens Julie og jeg var i teltet, sier søsteren Cathrine stille.

- Jeg ropte på Elisabeth i kaoset og gikk mot henne. Da kom han inn, og det ble panikk. Besart måtte bære meg ut, sier Marthe. De vanskelige minnene griper henne og de andre rundt bordet.

Minner som også ble vekket, da de var tilbake på Utøya fire uker etter massakren.

- Men det var ikke ekkelt å være der, sier alle sammen.

- Det var faktisk godt å komme tilbake. Selv om det var trist, var det også fint med andre minner enn krig og skrik, sier Cathrine Trønnes Lie.

- Jeg synes det var ekkelt med bevæpnet politi der, tillegger Cathrine Gjerdingen Larsen.

Sliter med konsentrasjonen
Hun er ikke alene om å ha fått litt skrekk for politifolk i uniform.

- Jeg er redd for politi. Vil ikke stoppe, hvis jeg skulle bli stoppet i fartskontroll, sier Besart og tillegger:

- Også sliter jeg med konsentrasjonen etter Utøya. Klarer ikke å sitte rolig og blir fort sur, sier han.

- Ja, konsentrasjon. Hvem sliter ikke med den? Først trodde jeg at det bare var meg som slet med det, forteller Cathrine Trønnes Lie.

De andre nikker og beretter om andre felles symptomer.

- Jeg er var for lyder og har vanskelig for å sove, sier Celine.

- Jeg er på vakt hele tiden, sier Vilde.

- Jeg har vanskelig for å puste og er redd for skarpe lyder, sier Cathrine Gjerdingen Larsen.

Alle har hatt mange legebesøk og går jevnlig til psykolog, som de har forskjellig nytte av.

- Ofte får vi høre at vi må prøve å glemme det som har skjedd. Vi er litt frustrerte over det. Det er ikke lett og vi blir rappkjefta og sure i perioder.

- Vi synes synd på foreldrene våre, sier Halden-gjengen fra Utøya som tross alt virker å ha godt av å snakke om slike ting.

Halden Utøyakidsa
De utveksler erfaringer for å være en støtte for hverandre i hverdagen og med tanke på framtida. Flesteparten har valgt å blogge på internett, hvor de også har kontakt med hverandre og mange andre på facebook.

- Facebook er både nyttig og belastende. Mange er interesserte i åssen vi har det, men noen legger ut ting om at vi er oppmerksomhetssyke. Det kan bli for mye negativt, og da er det ikke vår sak lenger. Utøya-navnet har også blitt noe negativt på facebook, sier Halden-ungdommene og legger til:

- Da er det positivt at det finnes en egen Utøya-gruppe, samt at vi har vår egen «Halden Utøyakidsa». Der kan vi utveksle erfaringer, diskutere og få mange tips, støtte og hjelp.

Halden vgs støtter opp
Gløden i stemmene stiger, når Halden-ungdommene forteller om framtida, men fremdeles ligger alvoret og de vonde minnene over dem.

Alle rundt bordet er elever ved Halden videregående skole, unntatt Cathrine Gjerdingen Larsen, som hver dag pendler til Glemmen i Fredrikstad

- Hvordan går det på skolen?

- Vi sliter, men ting har blitt lagt til rette for oss. Det er eget hvilerom og vi har blitt møtt med forståelse, hvis vi ikke orker å gå på skolen. Vi har fått beskjed om si ifra og ting blir tatt tak i. Rektor Arild Rød blir sur, hvis ikke ting blir tilrettelagt. Det viser at han bryr seg, svarer Halden-elevene.

- Det har ikke vært så bra med sånne ting på Glemmen, hvor det også er fire andre som var på Utøya, men nå har vi fått en kontaktperson som tar ansvar for slikt, sier Cathrine.

- Når det gjelder terminprøver står Halden-elevene også mye friere. Cathrine Trønnes Lie har valgt å ta et år ekstra, mens de andre ennå ikke har bestemt seg eller skal prøve å fullføre på tre år.

De gode minnene
Stemningen stiger ytterligere i gruppa, når Julie Iversen er med på Skype, med både stemme og bilde på mobilskjermen, fra USA.

- Jeg er på skolen og har det bra, men savner gjengen veldig, selv om vi skyper og skriver på facebook, sier hun og vinker til oss alle fra skjermen til en mobiltelefon.

- Jeg er veldig glad i dere, sier Julie og får en rekke hilsninger og elskelige ord tilbake.

Omtanken for hverandre er nærmest til å ta og føle på.

- Dere har også fått omtanke med fakkeltog, blomsterhav og minne-konserter, da hele Norge var i sorg?

- Ja, det varmet, sier alle, mens Cathrine Trønnes Lie tillegger:

- Det har ikke bare vært støtte fra Norge. Jeg har fått en masse brev og henvendelser fra folk overalt. Og ikke minst fikk jeg en fin minnebok, sier hun og smiler til venninnen og stesøster Maria Jensen, som sitter i sofaen sammen med Utøya-gjengen.

- Jeg og Lydia Lande Linge tok initiativet til fakkeltoget og minneboka. Hundrevis av folk sto i kø i mange timer for å skrive hilsener, sier Maria.

Og i sin blogg har Cathrine skrevet:

«Inne i denne boken nemlig, så er det flere hundre som har skrevet en liten hilsen og en god bedring melding til meg. Det er så utrolig mange fine ord. Gode, varme, tankefulle ord som jeg alltid skal ha med meg. Maria Jensen og Lydia Lande Linge skal ha creds for denne boken! Uten dem hadde jeg ikke hatt noen bok. De fant brått ut at de ville gjøre noe for meg i denne mørke tiden, da jeg lå på sykehuset, osv., og stalt seg i paviliongen i parken. Der kunne de som ville stå i kø for å skrive en liten hilsen til meg. Og når jeg sier kø.. Hele boken er full av hilsninger. Hele boken!! Jeg ble helt sjokkert jeg, da jeg fikk denne servert på sykehuset, der jeg lå. Fikk helt tårevåte øyne jeg, da Maria leste den for meg. Så utrolig mange mennesker det må ha stått i kø!».

- Du fikk også Jensemann (Jens Stoltenberg) til å skrive en liten hilsen i boka, sier de andre, og smil og latter fyller rommet.

En annerledes jul
Tonen blir vemodig, når vi spør om tankene i disse juletider.

- Det blir nok en annerledes jul. Vi skal treffes og ta vare på hverandre. Så håper vi mediene demper seg, slik at vi slipper mange bilder og saker om han som har ødelagt livet for så mange, sier Utøya-gjengen.

- Det blir rart. Vi har pleid å kjøpe en gave til Elisabeth. I år vil vi kjøpe en og sette på graven hennes, sier Marthe.

- Ja, det blir rart, understøtter Cathrine med tanke på sin elskede lillesøster.

Les flere saker fra Halden Arbeiderblad her.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.