RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Hun var 15 og full av kreft

Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)
Sist oppdatert:
Cornelia døde åtte måneder etter kreftdiagnosen. Nå har mor Anne Fi Troye skrevet bok.

(SIDE2): - Jeg visste ikke engang at ungdommer fikk kreft, sier Anne Fi Troye.

«Etter måneder med utallige legebesøk og to innleggelser ble vi to dager før 17. mai 2004 kastet ut, eller inn, i en verden vi ikke var forberedt på. Hodet mitt var fylt med skjorter som skulle strykes, sko som ikke passet, og hvor i alle dager hadde vi lagt 17. mai sløyfene? Alt dette ble totalt ubetydelig klokken 14.10 den 15. mai på Ullevål sykehus. En vidunderlig fantastisk lege på utlån fra Polen hadde tatt seg bryet med å være en ekstra dag på jobb for å operere Cornelia for noe alle trodde var en bagatell. Denne mannen, som jeg dessverre ikke har navnet på, var om mulig enda mer fortvilet enn oss under samtalen etter operasjonen. Cornelia var femten år gammel og full av kreft»

Slik lyder innledningen på boka «Fremdeles i live». Den er ment som en uhøytidelig overlevelsesguide for alle som har en kreftdiagnose og for deres pårørende. Journalist og mor til Cornelia, Anne Fi Troye har samlet all sin erfaring og kunnskap om hvordan overleve en kreftdiagnose som menneske, uansett prognose.

Vi møter Anne Fi på pasienthotellet på Radiumhospitalet i Oslo. Radiumhospitalet er landets spesialsykehus for behandling av kreft og er i dag Nord-Europas største kreftsenter.

Informerte klassen
- Hva gjør vi nå? var det første spørsmålet som dukket opp da vi fikk beskjeden. Faren til en venninne av Cornelia tok tak og mente det var lurt å informere alle i klassen til Cornelia, med en gang.

Da nyheten kom, ble det helt stille i klassen. Helt til en modig sjel turte å rekke opp hånda og stille spørsmålet som utløste høylytt diskusjon:

- Men, hva sier vi når vi møter Cornelia, da?

Diskusjonen fikk bein å gå på og resultatet var at elevene i klassen til Cornelia turte å være seg selv overfor henne.

For kreft er et så skummelt ord for mange og det vanskeligste er å vite hvordan man skal gripe det an.

- Mange av foreldrene til elevene i klassen til Cornelia sa:

«Nå må vi la familien være i fred».

- Men det var jo det siste vi ville. Vi ville absolutt ikke være i fred. Vi ville bare ha et normalt liv og være sammen med de menneskene som betyr mye for oss.

- På sykehuset sa de til meg:

«Gå hjem og hvil deg nå. Legg deg på sofaen og slapp av.»

- Men det var umulig å slappe av. Alle tankene kvernet høylytt i toppen og jeg måtte gjøre noe, være aktiv, få til noe.

Resultatet var at Anne Fi satte i gang et oppussingsprosjekt på Radiumhospitalet hvor hun pusset opp fem av rommene. Og Cornelia elsket det.

- Cornelias største ønske var å gjøre en forskjell for sine medpasienter. Hun fikk være med på åpningen av fem enerom vi pusset opp på Radiumhospitalet og gledet seg stort over hvordan vi flyttet livet til sykehuset da det var nødvendig.

- Ikke mer å gjøre
Åtte måneder etter at Cornelia fikk kreftdiagnosen, døde hun.

- Det mest skuffende jeg opplevde da Cornelia fikk kreftdiagnosen var at legene avfeide håpet så fort. De var så raske med å si at: Her er det ikke mer å gjøre. For en jente på 15 år så betyr håpet mye, og konsekvensene av å gi opp håpet kan være enorme. Jeg syns leger generelt bør være flinkere i sin fremstilling av diagnosen. Uten å gi falskt håp går det an å si:

«Dette er alvorlig, det ser ikke bra ut, men la oss se om vi kan snakke med noen som kan gi oss mer informasjon.» Det er dager med håp som holder livsgnisten gående hos de fleste som har fått en diagnose.

Men Anne Fi har flest fine ting å si om den tiden Cornelia tilbrakte på sykehus.

- Alle de skjønne sykepleierne som gjorde alt hva de kunne vil jeg alltid huske. De jobbet så iherdig for pasientene og var motivatorer for alle.

Nå er Anne Fi selv en motivatør og gjennom sitt frivillig arbeid hjelper hun barn og unge som har fått en kreftdiagnose, i det stille.

- Alle som er innlagt med en diagnose får en laptop, sier hun. En laptop bør deles ut på blå resept. Her blir unge mennesker syke, blir dratt ut av skole og sitt normale liv og mange er langt hjemmefra. Det er klart at det hjelper å ha en datamaskin med Facebook og direkte kontakt med venner og kjente. Dessuten kan de levere inn oppgaver og være med på gruppearbeid og «ha noe å drive med» når de får besøk av venner.

Anne Fi sørger for at alle har en laptop, med ferdig installert programvare.

- Sykepleierne på avdelingen deler de ut og det er så fint at de kan få lov til å komme med noe positivt til barna – ikke bare be om en ny blodprøve eller sette en sprøyte, sier Anne Fi.

Får velge egen mat
Hennes frivillige arbeid gjøres på flere fronter og ofte holder hun foredrag for sykepleiere og annet helsepersonell om hvordan det er å være pårørende.

- Kommer det en lege eller to også så er det maks uttelling. Både sykepleierne og legenes tid er dyrebar, de skal jo være der for pasientene.

En annen ting hun har fått til er en stor flatskjerm på fysioterapi rommet, hvor det var vanskelig å få barna til å trene. Nå er det litt morsommere etter at den store skjermen kom.

Barn og unge på Radiumhospitalet får også lov til å velge hva og når de skal spise middag. Dette er også takket være Anne Fi sin stiftelse og frivillige arbeid.

- De får bestille den maten de vil, når de vil. Så de slipper å spise sykehusmiddag klokken 14:00.

- Mange er langt hjemmefra, er mye alene og da hjelper små ting i hverdagen. Som at de kan få spise den maten de vil, i hvert fall.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Pass på tennene
Anne Fi skrev boken «Fremdeles i live» fordi hun mener det er så mye som ikke informeres om når man får en kreftdiagnose. For eksempel at cellebehandling også går ut over tennene, ikke bare håret.

- Det er viktig å passe på tennene! Håret vokser ut igjen, men det gjør ikke tennene. De skal du ha hele livet. Egentlig skulle det vært samlet en gruppe spesialister som kunne informere pasienten om hvilke utfordringer vedkommende står overfor på de ulike plan når diagnosen er et faktum. Alle skulle fått snakke med en ernæringsfysiolog, en tannlege og en fysioterapeut. Dessuten skulle man hatt hjemmehjelp og en økonomiansvarlig til rådighet, sier hun.

Hun er hellig overbevist om at det er viktig å ta visse forholdsregler når man allerede har fått en kreftdiagnose.

- Kreft elsker sukker og hater oksygen. Spis mørke bær og grønnsaker og ligg unna sjokolade. Grønnsaker med mye klorofyll hjelper til med å transportere oksygenet, sier Troye.

Selv spiser hun økologisk og syns det er hårreisende at all sykehusmaten blir laget ett sted, for alle pasientgrupper og ikke spesialtilpasset for enkelte grupper.

- Særlig på de stedene hvor det kun er en pasientgruppe. Det er klart at en kreftpasient kan trenge annen type mat enn en som er ryggoperert, sier hun.

Start livet i dag
Anne Fi håper hun kan hjelpe andre med sine tips og råd og som hun selv skriver:

«Boken er skrevet i dyp respekt og med de beste intensjoner, men ikke uten ett og annet spark hit og dit. Her har jeg samlet ALT jeg ville gitt min aller beste venn ved en diagnose»

- Jeg håper også jeg kan hjelpe noen til å starte resten av livet sitt i dag.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere