*Nettavisen* Nyheter.

- Hvorfor bryr ingen seg?

Angélique forstår ikke at nærmere fem millioner mennesker kan bli drept i Kongo uten at noen reagerer.

08.11.08 11:52

- Jeg har ikke hørt fra bestefaren min på en uke nå, så jeg er veldig bekymret for hva som kan ha skjedd. Han bor i Rutshuru, det området der de verste kampene og plyndringene har skjedd, sier Angélique Awa (29) til Nettavisen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Millioner drept
Angélique bor og jobber i Oslo, og har vært i Norge siden 1999. Faren bor i Tyskland, mens mora døde av sykdom i Nairobi i 2005. Hun har to halvsøsken, som bor hos en tante og kusiner og fetter i Goma, som hun snakker med daglig. Utover det er det nesten bare bestefaren igjen som altså bor midt i området der tutsiopprørere kjemper mot regjeringssoldater i Nord-Kivu. Senest torsdag meldte FN om at sivile var funnet drept i landsbyer i området.

Les: Fant landsby full av døde

- Hvorfor er det ingen som bryr seg om det som skjer? Millioner av mennesker er drept de siste 15 årene, men ingenting blir gjort for å stoppe det. Hvor er FN-soldatene. Hvorfor er ikke dette viktig nok? sier hun, men håper at verden snart vil reagere.

Klikk på bildet for å forstørre.

- Denne konflikten har slått meg to ganger føles det som. Men denne gangen er det verre, for jeg står utenfor og kan ikke gjøre noe for de som er der nede.

Les også: Kongo kan eksplodere i krig

Angélique er nemlig halvt kongolesisk fra morssiden og rwandesisk på farens side. Og konflikten som nå raser i Kongo, startet for mange tiår siden, selv om den først fikk verdens oppmerksomhet for fulle i 1994.

Flyktet fra folkemordet
Etter å ha hatt en relativt normal oppvekst – som hun selv sier, så var den største hendelsen i Kigali, Rwandas hovedstad og Angeliques barndomsby, når fotballaget vant kamper.

Kongo:
-Tidliger Zaire, belgisk koloni. Uavhengig i 1960.

-Etter folkemordet i nabolandet Rwanda flyktet tusener av sivilbefolkningen – og militsgrupper - til Kongo.

- I perioden 1996 til 2003 var det flere sammenstøt og regelrett krig mellom opprørere, med støtte fra Rwanda, og regjeringen i Kinshasa.

- 5,4 millioner mennesker er på intern flukt, og det samme antallet mennesker er drept siden krigen startet.

- Laurent Nkunda er etnisk tutsi og tidligere general i regjeringshæren, nå leder han opprørerne i Nord-Kivu. Anklager hæren for å ha alliert seg med hutumilitsen.

- Hutumilitsen ellers har sitt opphav i Rwanda, men består også av rester av den tidligere rwandiske regjeringshæren. Støttes av den lokale mai mai-militsen, som er kongolesiske hutuer.

(Kilde: Reuters, Wikipedia, AP)

I 1990 begynte det å bli synlig at noe var i gjære, stadig flere flyktninger fra nord strømmet jevnt og trutt til byen, og i 1994 skjedde det som sjokkerte en hel verden. Mellom 800.000 og en million mennesker, i hovedsak tutsier, ble myrdet i løpet av tre måneder.

Angélique var 14 år og bodde sammen med faren, stemoren og halvsøsken da folkemordet i Rwanda fant sted.

-Vi fikk beskjed om å sitte inne, ikke gå ut. Men det ble bare verre og verre, vi fant ikke mat og vi hørte skudd over alt.

- Snart hjem
I påskeferien i april måned flyktet de ettersom situasjonen ble for farlig. Den 6. april eksploderte det hele da president Habyarimana ble drept da flyet han befant seg i ble skutt ned. I løpet av kort tid hadde hutumilis tatt over kontrollen, og bare den første dagen ble 8000 mennesker drept.

200 kilometer reiste familien, sittende på lasteplanet til en pick-up, til farens hjemby Gisenyi like ved grensa til Kongo. Med seg hadde de mat og klær for et par uker, de skulle jo ikke være vekke lenge. Også faren til Angélique mente ting ville roe seg. «Dette går over, vi skal snart tilbake.»

Slik ble det ikke. Angelique har ikke vært tilbake verken i Kigali eller Gisenyi siden den gang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Hundretusener flyktet samtidig
-I Kigali opplevde jeg aldri at noen ble drept, vi hørte bare skuddene. Men på veien til Gisenyi så jeg døde mennesker som lå langs veien, sier Angélique.

Familien ble ikke værende lenge i grensebyen. En morgen våknet de til at flere tusen mennesker passerte huset, på vei ut av Rwanda.

Klikk på bildet for å forstørre.

-Vi spurte hvor de skulle, og de fortalte grusomme historier. Da fulgte vi etter, vi ventet ikke for å se om det var sant.

Familien gikk til fots til Goma, den kongolesiske byen like over grensa og der mora til Angélique bodde.

-Det er bare fem kilomter til Goma, men vi brukte hele dagen på å komme oss dit. Når nesten to millioner mennesker flykter samtidig, så tar det tid.

På veien mistet familien hverandre, og det tok to uker før alle fant hverandre. Angélique hadde vært på besøk i Goma tidligere, og visste hvor hun skulle gå, og bodde også hos mora det året hun var i Goma.

Rwanda:
- Kolonisert på 1800-tallet av Tyskland, deretter avstått som krigsbytte til Belgia etter 1. Verdenskrig.

- Koloniherrene samarbeidet med tutsiene, som utgjør ca 15 prosent av befolkningen, mens hutuene, som utgjør ca 85 prosent, ble underkuet og spenningen økte.

- På slutten av 1950-tallet og utover i 60-årene økte konfliktnivået. Flere grupper av befolkningen rømte til naboland, og misnøyen blant hutuene vokste. I 1962 endte urolighetene i landets selvstendighet, og hutuene overtok kontrollen og tutsiene ble den undertrykte parten.

- Fra april til juli 1994 ble mellom 800.000 og en million tutiser drept etter at hutuene raskt tok over kontrollen av landet etter at president Habyarimana blir drept i et flyattentat.

- FN hadde 2500 soldater i Rwanda, og flere ble sendt dit for å evakuere utenlandske statsborgere. Etter et angrep der ti belgiske soldater ble drept, trakk FN seg mer eller mindre helt ut av landet, kun 450 soldater ble værende. FN har i ettertid blitt beskyldt for ikke å ha gjort nok for å hindre folkemordet.

- Hundretusener rømter til naboland, blant annet Kongo.

(Kilde: Reuters, Wikipedia, AP)

-Stemoren min og søsknene mine bodde i en flyktningeleir. Det var svært vanskelige forhold, men situasjonen i dag er verre. Den gang hadde man i hvert fall telt der familiene kunne bo samlet og slik beskytte hverandre. I dag er det ingen ting der, det er bare en stor gruppe mennesker som er samlet på et sted, sier Angelique, og sier hun er svært bekymret for meldingene om at FN har funnet flere tomme flyktningeleire.

-Hvor har folkene blitt av? Er de drept de også, de kan jo ikke bare forsvinne, sier hun.

Les også: Flykter fra flyktningeleire

Etter et år i Goma dro Angélique, som da var blitt 15 år, alene til Nairobi. Faren mente det var tryggere der for henne. I Nairobi bodde hun hos en familie som var venner av faren. Hun hadde papirer fra FN på at hun hadde lov å oppholde seg der, men da familien til slutt ikke hadde mer penger å gi kenyansk politi for å la henne bli, ble hun sendt til en flyktningeleir i Kakuma.

FN-flyktning
-Det var fryktelig der. Det er 45 grader og ligger i ingenmannsland.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland.
Stortingspresident Thorbjørn Jagland.

Også stortings-representant Thorbjørn Jagland er oppgitt over fokuset i norske medier. I Dagbladet Magasinet sier han dette om medienes oppslag om Gro Harlem Brundtlands kritikk av ham: Les: Jagland slår tilbake

- Det pågår et folkemord i Kongo, og isteden innkaller man til en svær debatt i Redaksjon 21. Det er merkelig. Jeg klarer ikke å forstå det.

- I tillegg ser jeg ut som tutsi, mens de fleste i leiren var hutuer. Det ble for farlig for meg der, og ved hjelp av en prest fikk jeg nok penger til å komme meg tilbake til Nairobi. Der dro jeg rett til FN for å få hjelp.

Angélique var da blitt 17 år og ønsket å dra til faren i Tyskland. Det kunne hun ikke, ettersom faren hadde søkt om asyl der og søknaden ennå ikke var behandlet. En venninne hun hadde skrevet brev med var kommet til Norge. Hun oppfordret Angélique til å komme hit, der hun i hvert fall kjente et annet menneske.

i februar 1999 kom dermed Angélique til Norge som FN-flyktning, fem år etter at hun dro hjemmefra i Kigali.

HTML EMBED

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag