RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

- Jeg er stolt av det vi har gjort i Afghanistan

Sist oppdatert:
Norge har over 8000 Afghanistan-veteraner. Egil Ringsø fra Elverum er en av dem. Møt ham i Det store intervjuet.

SÆTERHAGEN (Nettavisen): -Det var en kritisk situasjon, men vi mestra den.

Egil Ringsø (42) ser på meg og forsøker å forklare. Vi er langt inne i intervjuet og jeg har akkurat spurt ham om det beste minnet fra de internasjonale operasjonene han har vært med på, ni i alt, tre av dem i Afghanistan. Han svarer med å fortelle om veibomben som rammet kolonnen hans like før jul i fjor.

Jeg må spørre igjen for å forsikre meg om at jeg har hørt riktig. Hvordan kan en veibombe være det beste minnet? Dette våpenet har kostet flere soldater fra ISAF-styrken livet. I juni 2010 mistet fire norske soldater livet da de ble rammet av en veibombe vest for den norske leiren i Meymaneh.

Sindig trønder
Mannen vi har foran oss er en sindig trønder, en erfaren soldat og ingen Rambo. De som kjenner ham beskriver han som en veldig stødig kar, en hel ved-type. Han er far og ektemann. Kona Britt er også med under intervjuet.

Veteranen gir et svar som etter hvert gir mening. Men la oss først hoppe en måned tilbake i tid:

Medaljeseremoni
Det er fredag 18. januar og en kald vinterdag på Gardermoen militære flystasjon. Inne i en hangar er det fanfarer, musikk og taler. 200 norske Afghanistan-soldater har kommet hjem etter endt oppdrag og skal hedres for sin innsats. Forsvarssjef Harald Sunde og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er til stede. Det uavklarte gisseldramaet i Algerie kaster en skygge over begivenheten, men er også en påminnelse. Terroren er internasjonal.

«Det er veldig godt å se dere alle her», innleder forsvarsministeren sin tale. «Jeg ønsker at dere på en dag som dette er stolte av dere selv og hverandre», fortsetter hun. Hun sier de har gjort en innsats for at et stabilt og sikkert Afghanistan kan vokse fram. Hun ber dem ta vare på hverandre, det gode kameratskapet og de mange minnene. På vegne av regjeringen takker hun dem for den innsatsen de har gjort, «for mennesker der ute og for oss her hjemme».

Blomster og hvete
Egil Ringsø er en av soldatene i hangaren. Han vet at ikke alle er like overbevist når det gjelder sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og det koalisjonsstyrken etterlater seg, men han føler oppriktig stolthet over det han har vært med på. Når han lukker øynene og tenker på Afghanistan ser han blomstene som i noen intense vårmåneder er over alt, før tørken kommer og svir dem vekk. Han ser for seg åsrygg på åsrygg der hveten står klar til innhøsting om høsten, og der folk har det travelt med å få avlingen i hus. Han ser for seg blide ansikter og afghanere som er optimistiske med tanke på den utfordringen landet står overfor.

Med familien rundt seg
I hangaren på Gardermoen har Egil selskap av familien, kona Britt og de tre jentene på 8, 18 og 21 år. Minstejentas ansikt stråler Hun er vitne til at pappa får sin velfortjente medalje, men aller mest er hun glad for at han ikke skal flere turer til Afghanistan. En av kollegene fra kontingenten kommer bort og tar bilde av familien. Åtteåringen får låne pappas uniformsjakke. Den rekker henne til anklene.

Hjemme igjen
En måned er gått, og Egil Ringsø og kona Britt skjenker kaffe og forteller om livet som veteran og samlivet med en veteran. De ser på bildene fra medaljeseremonien.

- Medaljen er veldig viktig. Det er vår bekreftelse på at vi har gjort en god jobb. Den synliggjør det oppdraget vi har vært med på. Æ e stolt over det vi har gjort, sier Egil med trønders trykk.

- Er du nervøs når han er ute? spør fotograf Guro henvendt til Britt.

- Nei, egentlig ikke. Men jeg vil jo helst ikke vite alt, svarer hun.

Nå er hun glad for å ha ham hjemme. Det samme er minstejenta.

- Ansiktet hennes lyste opp da Egil fortalte at det ikke blir flere turer til Afghanistan, sier Britt.

- Han går jo glipp av en del, skoleavslutninger, bursdager og sånne ting. Men Skype er en fin ting, sier hun og forteller om hvordan de holder kontakten i løpet av månedene ektemannen er borte.

Brenner for veteransaken
Selv om han nå er hjemme, er ikke kollegene fra Afghanistan og andre oppdrag glemt.

42-åringen brenner for veteransaken. Han er en av ildsjelene i Hedmark som er aktiv i nettverket av veteraner. Han har også vært med å etablere en egen MC-klubb for veteranene i området, Norse Veterans MC Hamar. Medlemmene har skaffet seg eget klubbhus, og det er der vi møtes. Egil er i gang med forberedelsene til neste veterantreff. Lapskaus er kjøpt inn og boksøl står stablet langs veggen.

- Jeg er opptatt av at veteranene skal synliggjøres. Vi vil vise han fram, og vi vil at han skal være stolt. Vi må bli bedre til å møtes og samles, for da vil vi også få muligheten til å spørre; «Hvordan har du det i dag?» Hvor mange er det som får det spørsmålet og som virkelig kan si det som det er: «Jeg har det steinjævlig». Men spør du lenge nok, så vil ting komme fram. Dette huset her er for det, sier Egil og slår ut med armen.

Han vet at det alltid er noen som sliter. I en fersk undersøkelse fra Forsvarets sanitet forteller nesten 10 prosent av Afghanistan-veteranene om stressplager den første måneden etter hjemkomst. 7 prosent forteller om psykiske plager fire år etter hjemkomst.

- Er det noen som sliter og har det tungt så kom hit, sett deg ned, drikk kaffe og fortell. Her kan du prate hvis du vil, og takhøyden er stor, sier han.

Før og nå
Selv dro Egil Ringsø første gang ut med Forsvaret i 1998 på FN-oppdrag i Libanon. Han sier veteranene får en helt annen støtte og oppfølging i dag enn tidligere.

- Blant annet er utvelgelsen blitt mye bedre. Før var det slik at klarte du den medisinske seleksjonen, så ble du sendt ut. Hadde du god tannstilling og plettfri vandel, så var det «lykke til, her er våpenet ditt». Nå har vi mer og bedre utdanning, det er som natt og dag. Før var det tre ukers samtrening, nå er det seks måneder med din avdeling. Det er også stor forskjell når du kommer hjem etter endt oppdrag med medaljeparaden og synliggjøringen av det du har gjort. Du får vist deg fram for familie og venner. De får se at du faktisk blir satt pris på av dem som har sendt deg ut, forsvarssjef og forsvarsminister. Det er staten Norge som har sendt deg ut, og nå kommer de og gjør ære på deg.

Mellomlanding
Han trekker fram tilbudet om mellomlanding som nå er blitt et fast opplegg for de fleste nordmenn som kommer hjem fra internasjonale operasjoner. Det omfatter noen dager på hotell i Sverige.

- Vi får snakket oss ned med psykolog og vi blir debriefet, du får snakke om det som har vært bra og det som har vært dårlig til folk som noterer og tar erfaringene med seg videre i systemet. Det er greit å få gjort dette i Sverige i ordnede former før du kommer hjem. Du får lufta ut tankene til de rette instansene og behøver ikke pøse alt ut på familien. Da vi kom hjem fra Libanon, var det ikke sånn. Da landet vi i Norge, så var det informasjon og fri den første kvelden. Det var ut på byen og stupfylla, før du reiste hjem. Så leverte du inn materiellet ditt og var dimittert. Du kom hjem og var fortsatt i Libanon i hodet ditt. Nå får du anledning til å senke skuldrene litt før du kommer hjem. Den biten i Sverige er veldig viktig, sier han.

- Når du kommer hjem, hvordan takler du overgangen fra soldatlivet til en vanlig hverdag?

- Først har du noen uker fri. Jeg sover godt et par uker. Det er min måte å komme tilbake på. Jeg er sliten etter oppdraget. Så kommer jeg etter hvert tilbake i normalt gjenge. Jeg må gå på butikken, handle mat og betale regninger, som kona har gjort for meg i seks måneder. Plutselig ser jeg at pengene går ut av kontoen, ikke bare inn. Det er et mareritt, ler han.

Kona og barna er medisinen for å klare omstillingen til hverdagslivet.

- Men du skal på en måte lære deg å bli ektemann, pappa og samfunnsborger igjen. Men det å sette seg ned med jentungen og se at nå er det plutselig sjugangen hun holder på med. Æ syns det e kjempeartig!

Les også:

Borte i lang tid
- Hva er det vanskeligste med å reise ut på oppdrag for Forsvaret?

- Det er å være borte fra hverandre i så lang tid, svarer han. Oppdraget varer i seks måneder, og i løpet av denne perioden er det to leaveperioder på 14 dager.

- Nå har vi heldigvis god kommunikasjonsmuligheter. Det er telefon og internett og Skype. Men i misjonsområdet går tida fort. Jeg kobler litt ut den familietingen når jeg er der. Du må være profesjonell. Du må låse ut noe for å framheve det som er viktig der. Derfor er det også om å gjøre og ha mest mulig avklart før du drar til utlandet. Du bør ikke dra på utenlandsoppdrag fordi det er oppbrudd eller krangel hjemme, ikke dra for å rømme fra økonomiske bekymringer. Gjør ferdig alt det før du drar, ikke la dem hjemme sitte igjen med en vannpumpe som svikter eller ei kran som drypper. Du slipper unna problemet, men det gjør ikke de.

Britt humrer litt der hun sitter ved siden av ektemannen. Hun husker veldig godt problemene med vannpumpa som dukket opp idet ektemannen var på vei ut av landet. Det var vinter, og det var kaldt, og plutselig hadde de ikke vann. Det var ikke mye hjelp å få da hun fikk ektemannen på tråden fra Afghanistan. Nå i ettertid kan de le av det.

- Jeg sitter der i utlandet og kan ikke gjøre noe. «Britt, Du må ringe noen andre!», sier jeg. «Ja, hvem da?». «Æ veit itj, du må ringe nånn. Æ kan itj hjælp dæ!». Neste dag har jeg et tungt oppdrag, vi har fått nyss om opprørere. Vi sitter der med skarpladde våpen og skal kjøre. Da er det ikke bare å tenke på vannpumpa hjemme. Så rådet må være å ha alt så klart som mulig før du drar til utlandet, sier han.

Midlertidig alenemor
Britt er fra Elverum og har familie i nærheten. Hun sier støtten fra familien har vært alfa og omega når ektemannen har reist utenlands i lange perioder. Selv har hun full jobb i kantina på Sykehuset Innlandet. Med hjelp fra foreldre og andre løses hverdagslivets logistikk som midlertidig alenemor.

- Det hadde ikke gått uten dem, sier hun. Det samme sier Egil om henne:

- Uten henne hadde det ikke gått.

Krevende transportoppdrag
Som ammunisjonsoffiser og nestkommanderende for taktisk transportoppdrag var Egil Ringsø sentral da den norske styrken avviklet og fjernet leiren i Meymaneh. Det ble mange transportoppdrag fra Meymaneh til Mazar-e Sharif. Det krevde mye planlegging og forberedelser, ikke minst på grunn av trusselen fra opprørerne. Selve kjøringen var unnagjort på en dag, men å løse hele oppdraget tok en uke. Det var under et slikt transportoppdrag rett før jul da kontingenten nærmet seg slutten at de kjørte på en veibombe, det Egil kaller en IED på militærspråket - Improvised Explosive Device. Denne var lagt i en kulvert under veien.

Oppdraget denne gangen var å hente kjøretøy for spesialstyrken og frakte disse til Kabul. De var i alt åtte kjøretøy i en kolonne. Egil satt som vognkommandør på det bakerste kjøretøyet, en Sisu, sammen med en tungt bevæpnet skytter. De var nesten framme i Kabul da det smalt. Det var sanitetsvogna som ble rammet.

Veibomben
- Jeg hørte et jævlig drønn, og det var støv og stein over alt, forteller han. Det var første gang han opplevde en veibombe.

Dette skjedde ved 20-tiden på kvelden. Det var bekmørkt, men de var utstyrt for å se i mørket.

- Det første vi gjorde var å skru av lysene. Så trakk vi oss raskt unna for å få en oversikt over situasjonen og sikre oss mot påfølgende angrep. De som var skadet i sanitetsvogna lot vi i første omgang ligge. Det er sånn vi gjør det. Vi risikerer ikke mer enn nødvendig, forklarer han.

Veien var delt i to. Egil var nestkommanderende i kolonnen, og det ble han som måtte ta kommando over evakueringen. En mann ble sendt inn for å evakuere de skadde.

- Vi risikerer bare én mann til evakuering, forklarer han.

Heldigvis var de fire i sanitetsvogna bare lettere skadet.

- De hadde brukt hjelm og sikkerhetssele slik de skulle. Det bidro til å begrense skadene. De klarte å komme seg bort fra ulykkesstedet og i sikkerhet på egne bein. Deretter valgte vi å sette fyr på den ødelagte vogna som hadde mistet drivhjul og fremkommelighet, sier han.

De skadde ble fraktet til sykehus i den amerikanske leiren i Bagram, og de andre kom seg i sikkerhet til Kabul. Granskingskommisjonen kom til at de hadde gjort de riktige tingene ut fra den situasjonen de var i.

Mestring
Og det er denne hendelsen veteranen trekker fram når vi senere spør om det beste minnet fra utenlandsoppdragene.

- Det var en kritisk situasjon, men vi mestra den. Vi utførte oppgavene korrekt i forhold til prosedyrer, og det var en positiv sak. Det gikk bra, for vi hadde trent godt på dette.

- Og det verste minnet?

- Det var når vi dro ned til Balkan etter luftangrepene uten å ha fått nødvendig informasjon om alt materiellet som var brukt. Vi var i områdene der det var brukt utarmet uran i ammunisjonen. En jeg har jobbet med fikk hjernesvulst.

42-åringen sier han ble bekymret da han hørte om kameraten. Nå er vedkommende operert og fungerer heldigvis normalt igjen. Men bekymringene knyttet til eksponering for radioaktivt materiale fortsetter å følge Kosovo-veteranene.

- Vi som har vært i Kosovo blir forhåpentligvis sendt til en undersøkelse snart der vi skal sjekkes, sier han.

- Hvorfor meldte du deg til tjeneste i utlandet?

- Første gang, i Libanon og Bosnia, var det eventyrlyst. Jeg så en annonse i Adresseavisen der Forsvaret søkte etter folk. Etter hvert så jeg at det også var penger å tjene på dette.

Etter Kosovo fikk han tilbud om befalskurs og har siden vært ute som løytnant. Hjemme er han sivilt ansatt i Forsvaret og jobber på Rena på regionfelt Østlandet, skytefeltet som har overtatt etter Hjerkinn.

Han utelukker ikke at det kan bli aktuelt å melde seg til oppdrag i utlandet igjen, hvis han finner det interessant og den rette stillingen dukker opp. Men uansett skal han være hjemme nå i to år.

Bitter pille
Egil Ringsø har mye godt å si om Forsvaret som arbeidsgiver, men på ett punkt er kritikken veldig klar. Det gjelder Forsvarets strenge regler for avdelingsbefal som har fylt 35 år. Har du ikke Krigsskolen og studiepoeng, hjelper det lite med tung erfaring fra utenlandske operasjoner. Da vil ikke Forsvaret ha deg som befal hjemme.

- Her mister Forsvaret mye kompetanse. Vi vil gjerne være en del av befalsordningen og være med videre. De bør rett og slett fjerne den aldersgrensa. La oss få jobbe til vi blir 60 år. Da beholder vi den tunge kompetansen på lavt nivå i Forsvaret. Det er bittert at Forsvaret behandler oss på den måten, sier han.

- Når du drar utenlands, hva tenker du om risikoen?

- Risikoen er der. Det er den vi trener for å redusere. Og når noe skjer, så trener vi på å begrense skaden. Det er det vi driver med.

- Har du et testamente klart når du reiser ut?

- Ja, det har jeg, svarer han og sier henvendt til kona:

- Du vet hvor det ligger?

Det gjør hun. Hun har lest det, og hun vet hvor hun skal finne det, hvis det blir nødvendig. Det er underskrevet og det er tinglyst.

- Lar du deg merke av kritikken som har vært rettet mot den internasjonale militære operasjonen i Afghanistan? Hva sier du til de som mener dere gjør mer skade enn gavn?

- Det er lett å si for den som bare har fått sine inntrykk gjennom mediene. Vi som har vært der har en helt annen oppfatning. Vi ser framgangen. De har fått mer demokrati, de har klart å etablere litt mer samfunnsstruktur. Barn får gå på skole, og jenter får ta utdanning.

-Vil afghanerne klare seg på egen hånd?

- Jeg tror det.

Tidligere i Det store intervjuet:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere