RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
GRISEBANKET: Voldsofferet Lars Corleone Østli (37) forteller sin sterke historie.
GRISEBANKET: Voldsofferet Lars Corleone Østli (37) forteller sin sterke historie. Foto: Privat

- Jeg gråter og jeg skjelver og innvendig er jeg livredd

Sist oppdatert:
- Jeg heter Lars Corleone Østli, jeg er 37 år gammel og jeg har grått mer de siste månedene enn det jeg har gjort til sammen i resten av mitt liv.

Dette skriver radiokjendisen kjent fra NRK P1, Radio Norge og lokalradioen i sin blogg, etter at en 18 år gammel gutt i fjor høst har tilstått å ha slått ham ned på åpen gate utenfor Tamburen i Gamlebyen, skriver Fredriksstad Blad.

LES OGSÅ:Radiokjendis grisebanket på åpen gate.

- Tok fra meg livet

Mandag møtte 18-åringen i Fredrikstad tingrett. Gjerningsmannen tilsto å ha slått, men den unge mannen ga ingen annen forklaring på hvorfor han slo, annet enn et han ble provosert.

- Jeg spurte ham om han ville bli med kameraten min og meg for å ta en øl sammen med oss, forteller det 37 år gamle voldsofferet til f-b.no.

Voldsofferets blogg er sterkt lesning:

- En 18 år gammel gutt holdt på å ta livet mitt den kvelden. Selv om jeg fortsatt puster og går på to ben, har han allikevel klart å ta fra meg livet mitt. Jeg vil veldig gjerne tilgi, men tror ikke jeg kommer til å klare det, skriver Lars Corleone Østli (37) blant annet.

- Uklare minutter

Han blir skamslått, han ligger blodig og hardt skadd på bakken, og slik opplever han det:

- Jeg hører stemmen til min kamerat som sier: «Ligg rolig, Lars. Dette her er ille.» Jeg ser svært lite på dette tidspunktet, jeg har mistet brillene mine, det ene øyet mitt er klistret igjen av blod og jeg skjønner fort at noe er alvorlig galt med ansiktet mitt, forteller han.

Jeg er redd for at gjerningsmannen fortsatt er i nærheten

- Situasjonen begynner å bli kaotisk (…) og jeg registrerer at det begynner å samle seg mennesker rundt meg. Noen stiller spørsmål til min kamerat og tror at det er han som har fått meg i bakken. Andre ringer ambulanse (…) Jeg begynner å fryse og jeg er livredd for at kameraten min skal gå fra meg, og jeg er redd for at gjerningsmannen fortsatt er i nærheten ...

- Vitnene så minst fire harde knyttneveslag mot hodet og ansiktet mitt, i rettsalen ble det også beskrevet hvordan de hørte høye lyder av slagene (…) Ambulansepersonalet spør om jeg klarer å gå selv, noe jeg ikke gjør. På sykehuset ble det konstatert nesebrudd, en dyp flenge i panna som måtte sys og knust kinnbein. I etterkant har jeg operert inn en plate av kirurgisk stål i øyehulen og på kinnet som skal være der resten av livet. Tennene er ømme og følsomheten på høyre side av ansiktet er borte, skriver Østli.

Utrygg hverdag

- Selv om dette tilsynelatende går bra, er det en kamp hver gang jeg skal ut på noe. Enten det er tur på kjøpesenter eller ut blant berusede mennesker. Jeg trives ikke i det hele tatt og blir ofte redd hvis det kommer noen brått på meg. Hvis noen kommer bak meg og tar på meg uten at jeg ser det først er det nok til at jeg må hjem.

Jeg er konsekvent redd for at noen skal heve stemmen

- I situasjoner der jeg egentlig bør føle meg trygg, gjør jeg ikke det. Jeg kan sitte hjemme hos venner på kvelden og jeg er konstant redd for at noen skal heve stemmen eller gjøre brå bevegelser (...) Det sier at den største fienden man har er seg selv, og det har jeg virkelig fått lære. Før var det den største selvfølgeligheten å stå på en scene eller fortelle vitser på en fest. Nå er det bare en eneste stor kamp.

- Skjelver på innsiden

- Jeg skriver ikke dette her for å få noen som helst form for sympati, jeg skriver dette fordi hver eneste uke står det i avisene: «Person slått ned i byen» Det står aldri noe om konsekvensene av slagene, når de utvendige sårene er grodd er det liksom ikke så viktig lenger. For hver eneste person som blir utsatt for vold blir det alltid en tøff periode etterpå, uansett om man har skyld i det selv eller ikke.

- Vi har alle forskjellige måter å takle det på, min måte er å vise verden at jeg fortsatt står oppreist på to ben. Men det er på utsiden. Innvendig skjelver jeg og er livredd når jeg ute blant folk. Hvis du ser meg smile, er det fordi jeg vil overbevise meg selv om at dette klarer jeg fint, skriver han.

- Alt i alt har jeg hatt «flaks». Det kunne gått mye, mye verre og jeg sender mine varmeste tanker til de som etter en slik episode får permanente fysiske skader eller kanskje aldri finner styrken til å bevege seg ut igjen, skriver Lars Corleone Østli.

Les hele blogginnlegget her.

Les flere saker i Fredriksstad Blad

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere