RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Kjetil Mæland (Nettavisen)

- Jeg har skammet meg over det hele livet

«Per» forteller at han hele livet har skammet seg over å ha blitt seksuelt misbrukt. 28 år etter hendelsen har han blitt trodd.

- Jeg har aldri før fått tårer i øynene, men da vedtaket kom så fikk jeg det. Jeg ble seksuelt misbrukt av politimannen, og for første gang ble jeg trodd. For første gang ble jeg tatt på alvor, sier 43-åringen «Per» til Nettavisen.

I høst ble han tilkjent 725.000 kroner i oppreisning av Bærum kommune og Akershus fylkeskommune for seksuelt overgrep som skal ha blitt begått i 1985 av en støttekontakt.

Med dette vedtaket tar det offentlige ansvar for å ha gitt ham en støttekontakt som forgrep seg på ham. For mannen betyr dette at fylkeskommunen tror på at det faktisk skjedde.

Noe flere instanser tidligere har avvist.

Blant annet har Spesialenheten for politisaker tidligere etterforsket saken og henlagt den etter bevisets stilling.

Overfor Nettavisen avviser politimannen på det sterkeste at han noen gang har forgrepet seg på den da 15 år gamle gutten.

Du kan lese egen sak om oppreisningen her: - Jeg ble voldtatt av en politimann

Skammet seg hele livet
- Det er jeg som er proppen i systemet, presenterer 43-åringen seg da Nettavisen møter ham.

I mange år har han opplevd at han, og ikke politimannen, har vært problemet i denne saken.

- Jeg har bare tatt opp en urett. Jeg vil bare ha rettferdighet, sier han til Nettavisen.

«Per» ønsket egentlig å stå fram med navn og bilde da kjennelsen fra oppreisningssekretariatet i Akershus fylkeskommune ble omtalt i Nettavisen.

- Hva har jeg egentlig å skamme meg for? spurte han retorisk da vi diskuterte dette tidligere denne måneden.

- Likevel har jeg skammet meg over dette hele livet. Rømt vekk fra det, vært misbruker og gjort ulovlige ting, sier han.

Vi valgte imidlertid å anonymisere ham i artikkelen av hensyn til alle innvolverte i saken. Vi har også brukt et fiktivt navn for å beskytte hans identitet.

Kapslet det inn
Det har gått 28 år siden hendelsen på barnehjemmet i Akershus skal ha funnet sted, og snart 10 år siden moren til «Per» tok kontakt med foreningen «Rettferd for taperne» for om mulig å kunne få erstattet noe av det tapte.

- Jeg ringte foreningen fordi jeg hadde hørt at man kunne få igjen tapt skolegang, forteller hans mor til Nettavisen.

I mars 2004 møtte «Per» en person fra Rettferd for taperne som ville hjelpe ham å søke om billighetserstatning.

- Jeg husker at han spurte meg om jeg noen gang hadde blitt seksuelt misbrukt. Han spurte om det ville være lettere for meg hvis mamma gikk ut. Jeg sa ja. Etter det husker jeg ikke noe mer, forteller «Per».

Det var under dette møtet at kokongen rundt de vonde minnene sprakk. «Per» fikk minner om å ha blitt voldtatt av sin støttekontakt, som den gang var politimann.

- Da jeg hentet ham etterpå, var han helt fjern. Vi kjørte hjem og i dagene som fulgte fortalte han meg hva som hadde skjedd, sier moren.

- Ekstremt sexfiksert
Året var 1985. På grunn av familieproblemer hadde Bærum kommune tatt over omsorgen for 15 år gamle «Per» og sendt ham på barnehjem.

Der ble «Per» utsatt for flere angivelige overgrep, men det er altså hendelsen med politimannen som han nå har fått oppreisning for.

- De som ikke har vært utsatt for seksuelle overgrep i barnehjemmene, er et fåtall. De fleste har blitt seksuelt misbrukt. Du må huske på at mange av disse barna kom fra hjem der de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Det gjorde at de fleste på barnehjemmene var ekstremt sexfikserte, og de som jobbet på barnehjemmet var jo ikke profesjonelle med utdanning til å ta vare på disse jentene. De unge jentene visste jo ikke selv hva som var bra for dem, sier «Per» og fortsetter.

- For meg var det et mareritt. De holdt meg blant annet fast i dusjen og ville ha sex med meg, forteller han.

På barnehjemmet fikk han lov til å sove i stabburet for å komme seg vekk fra jentene i hovedhuset. «Per» hadde også et hemmelig tre som han kunne gjemme seg vekk i.

- Der kunne jeg også sove, forteller «Per».

Hendelsen
En gang da politimannen hentet «Per», sto en av jentene i vinduet på barnehjemmet og viste fram puppene sine da de kjørte vekk.

- Jeg forsøkte å åpne meg til ham og fortelle om problemene jeg hadde på barnehjemmet, men støttekontakten min spurte om «det ikke var som i himmelen å være på slikt sted», forteller «Per».

Så en kveld da støttekontakten kjørte ham hjem, stoppet han på en parkeringsplass nedenfor barnehjemmet. «Per» forteller at politimannen begynte å snakke om jenta i vinduet, om «Per» hadde blitt kjønnsmoden, og om han hadde debutert seksuelt. «Per» forteller videre at mannen tok fram sitt kjønnsorgan og ba ham gjøre det samme, at det hele utviklet seg og at han ble misbrukt på det groveste i bilen.

«Per» forteller at politimannen ble avbrutt av en ansatt på barnehjemmet som kom ned til den parkerte bilen og tittet inn vinduet. Politimannen dyttet «Per» ut av bilen og kjørte fra stedet. Det var siste gang han var støttekontakt for gutten. Politimannen avviser altså overfor Nettavisen at dette noen gang har funnet sted, og viser også til at saken har blitt etterforsket og henlagt.

- Glattet over
Dagen etter tok den mannlige bestyreren på barnhjemmet med seg «Per» til Holmenkollen kafé og kjøpte napoleonskake til ham. «Per» opplevde at han gjorde det som plaster på såret, og for å glatte over det som hadde skjedd. Den 15 år gamle gutten lukket hendelsen inne i seg og levde videre med skammen.

- Det var først mange år senere at jeg brukte ordet «voldtekt», forteller «Per» i dag. Han har nå vært rusfri i mange år, men sliter ennå med psykiske problemer.

Da han første gang søkte om erstatning gjennom Stortingets utvalg for rettferdsvederlag, ble søknaden avslått. I 2010 etterforsket Spesialenheten for politisaker det angivelige overgrepet og henla saken etter bevisets stilling. Enheten konkluderte med at «Pers» historie virket troverdig, men at det ikke fantes andre opplysninger som støttet hans historie. Den ansatte ved barnehjemmet, som «Per» hevder så dem, kan ikke huske at dette skjedde.

Trodd av spesialsykepleieren
Oppreisningssekretariatet la derimot mer avgjørende vekt på spesialsykepleieren som utredet «Per» i forbindelse med søknaden om oppreisning. Hun fortalte at han hadde fått anfall som tyder på posttraumatisk stressyndrom da de tok ham med til parkeringsplassen nedenfor barnehjemmet.

Sykepleieren skrev: «Etter min faglige vurdering har denne hendelsen påført han stor skade, da han i etterkant ikke har brydd seg særlig om seg selv, eller de valg han har tatt, han tok gjerne på seg skylden for det andre gjorde også. Etter en oppvekst preget av vold og svik fra voksne, har denne hendelsen bare understreket hans manglende tillit til mennesker og livet generelt».

- Hvis min historie kan hjelpe en eneste person fra å bli misbrukt, så er det bra, sier «Per» og avslutter:

- Nå har jeg lyst til å legge alt dette bak meg. Jeg drømmer om å kunne gå langs elva og høre fuglekvitter uten å bekymre meg og være redd.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere