*Nettavisen* Nyheter.

- Jeg har tilgitt mammas morder

Foto: Torgrim Rath Olsen (Nordlys)

- Det tar tid, men det blir bedre. Om man bestemmer seg for det, sier Maria (23).

04.06.12 12:25

(Nordlys): Smale fingre taster effektivt på tastaturet. Nye ord stiller seg raskt på en ny linje. Ordene skal bli bok. Det meste av manuset er ferdig. Tittelen kom først. På bordet brenner et telys. Det er stille musikk i den lille sokkelleiligheta på Tromsøya. Utenfor regner det.

På veggen like overfor sofaen Maria sitter i, smiler en mørk kvinne i glass og ramme. Bildet av moren: Eva Olsen.

Maria likner på kvinnen på bildet, men hun er helt lys. Når hun smiler, stråler øynene. Nå ser øynene konsentrert på dataskjermen.

- I starten skrev jeg for min egen del, sier hun til Nordlys.

Det var Marias terapi. Men nå vil hun bruke ordene til mer.

- Kanskje min historie kan hjelpe andre. Med å vise at livet blir bedre. Det tar tid, men det blir bedre. Om man bestemmer seg for det.

Det er søndag ettermiddag. Datoen er 28. mai. Kvelden før skrev Maria på veggen sin på Facebook. - Kjære mamma Eva. Det er seks år siden du ble borte. Jeg kommer alltid til å huske smilet ditt, klemmene og de gode samtalene vi hadde. Du var og er et forbilde, en engel på jord.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Torgrim Rath Olsen (Nordlys)

- Boka heter En engel på jord. Tittelen kom for mange år siden, like etter at mamma ble drept. Det var det mamma var for meg. Min engel.

Eva var Marias beste venn. Hun kunne fortelle henne alt. Maria var glad i de lange samtalene de hadde på kveldene. Med lys på bordet. Eva tente alltid lys på kveldene før barna skulle legge seg. Og satte på musikk.

- Vi la oss alltid med en god stemning i kroppen. Mamma stilte alltid opp for oss, og hevet sjelden stemmen. Vi lo mye sammen. Hun hadde seks barn, men klarte alltid å se hver og en av oss. Jeg beundrer henne for at hun klarte det. Hun var sikkert sliten og lei noen ganger, men hadde alltid tid til oss. Hun var en liten dame, men hun var sterk. Og hun hadde et stort hjerte.

Seksbarnsmoren Eva Olsen ble drept da hun var 40 år. Maria var 17 den dagen tryggheten forsvant.

Det tar tid, men det blir bedre. Om man bestemmer seg for det.

På ettermiddagen den 28. mai i 2006 ringer Marias mobil. Maria er på besøk hos gutten som var kjæresten hennes på den tida. Hun sitter i sofaen og fikler med mobilen. I forfjamselsen over at den plutselig ringer, bryter hun av ringingen. Hun ser at det er storebroren som prøver å få tak i henne. Hun ringer tilbake. Det er vanskelig å skjønne hva han sier i andre enden. Så overtar faren Roar røret i andre enden. Han forteller at noe forferdelig har skjedd. Gøran har stukket mamma med kniv. Han forteller at Eva er på sykehuset.

Ordene høres helt absurde ut. Maria tror det ikke. Hun klarer ikke å forstå hva som har skjedd. Det er bra moren er på sykehuset. De er dyktige. De hjelper mamma.

Bilturen til Tromsø føles som en evighet. Underveis sender Roar en tekstmelding om at Maria må komme direkte hjem til han i Senjaveien. Hun må ikke dra til Bregneveien.

I det bilen svinger ned mot det hvite huset til faren, ser hun at terrassen er full av folk. Pappa Roar møter henne gråtende. Mamma er død.

På kvelden er de samlet på UNN. Maria nekter å dra fra sykehuset. Hun vil bli hos mamma. Til hun våkner. Hun sitter og ser på ansiktet hennes. Teppet er trukket helt opp til halsen og dekker over alle knivstikkene. Maria stryker henne på kinnet, om og om igjen. Kinnet kjennes fortsatt varmt.

Dagen etter står nyheten i landets aviser. Seksbarnsmoren Eva Olsen ble drept av mannen som var far til deres felles barn. Seinere samme år ble gjerningsmannen Gøran Asbjørnsen dømt til 16 år fengsel.

Det var sol i Tromsø den dagen hun ble drept. I garasjen i barndomshjemmet sto plantene Eva hadde kjøpt dagen før klar til å bli plantet i kasser.

- Mamma elsket blomster.

I begravelsen klarte Maria nesten ikke gråte mer.

- Jeg hadde grått så mye fram til begravelsen, at jeg var nesten helt tom.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

Hun hørte presten snakke. Og la merke til at kirken var helt full. Hun så på den grå himmelen utenfor kirkevinduet.

Utenfor leilighetsvinduet i Senjaveien regner det. Snøen ligger langt nedover fjellsiden på fastlandssiden. Seks år er gått.

- Man må bare ta det været som er. Været kan man ikke gjøre noe med, sier Maria og smiler igjen.

- Det er så deilig å kjenne på den følelsen: Livet er fantastisk. Jeg kjenner i hele meg at jeg har det godt. For noen år siden trodde jeg ikke jeg skulle komme hit.

Det er derfor hun har sagt ja til å snakke med Nordlys. Det er derfor hun nå skriver bok om sin historie.

For hun vil hjelpe andre.

- Om jeg kan få bare et eneste menneske som har det vanskelig til å øyne håp ved å lese min historie, er det verdt det. Det har tatt nesten seks år, men nå har jeg blitt min beste venn. Nå er jeg klar for å hjelpe andre.

Marias mål er at boka skal inspirere andre.

- Kanskje kan jeg nå fram til noen der ute.

Hvor mye veier sorg? Maria følte at sorgen veide et tonn. Den tok all plass i henne. Alt rundt henne var mørkt.

- Det føltes som hjertet mitt var knust i tusen, tusen biter. Jeg klarte nesten ikke puste. I de to første årene gråt jeg meg i søvn nesten hver kveld. Det var så mye rundt meg som minte meg på mamma. Det triste var så stort at det tok hele meg. Jeg ble helt nedsunken for sorgen var så tung.

Hun var sint også. Sint på mannen som hadde tatt fra henne moren. Og barndomshjemmet.

Han som hadde ødelagt alt.

Maria startet med kickboksing. For å få noe av sinnet ut. Hun utdannet seg til barne- og ungdomsarbeider. Med gode karakterer. På skolen var hun kjent som triste Maria. Datteren til hun som ble drept.

Offeret Maria.

- Alle rundt meg syntes synd på meg. Uansett hvor jeg snudde meg, ble jeg sett på som et offer. Det var få som var der for å løfte meg opp.

Faren var klippen. Og søsknene betydde alt. Lillesøster Lena som står henne veldig nær. Og venninnen Marthe, som var der for henne alltid.

Den ene infeksjonen avløste den andre. Hun var konstant syk. Urinveisinfeksjon. Influensa. Bihulebetennelse.

Maria var utmattet av å bære så mye sorg.

Til slutt ble Maria så deprimert at hun ville ta sitt eget liv.

- Hva fikk deg på andre tanker?

- Det var mamma

En kvinnelig venn av familien, healeren Mari Solei, hadde tilbudt seg å snakke med Maria. Under samtalen med henne, kjente Maria at moren sto bak henne. Hun kjente varmen hennes. Følelsen var så sterk at Maria snudde seg for å se på henne.

- Jeg kjente at hun var der. Og at hun var glad for at jeg var der. Det var det som var vendepunktet for meg. Det var følelsen av at mamma var der hos meg som fikk meg til å bestemme meg.

Maria bestemte seg for at livet skulle bli godt igjen.

Maria flyttet til Stockholm. Hun ville til et sted der ingen kjente hennes historie. Der hun ikke ble sett på som triste Maria. Hun flyttet inn i en leilighet. Og begynte å stable livet på beina igjen.

Maria måtte gå noen runder med faren før hun fikk reise. Han visste ikke om hun var klar. Men støttet henne.

Hun hadde ingen jobb. Ingen skoleplass. Men i Stockholm var det ingen som så på henne som datteren til hun som ble drept.

- Det var der jeg startet å bygge meg selv opp igjen, sier Maria.

Maria nøt følelsen av å gå rundt i en travel by ¿ uten at noen visste hvem hun var.

- I Stockholm kunne jeg finne fram igjen til den Maria som hadde vært borte i flere år.

Hun leste bøker. Masse bøker. Hun leste alle bøker som kunne hjelpe henne til å finne tilbake livsgleden. Hun begynte å trene. Og ble zumbainstruktør.

- Jeg! Som alltid har vært et stille og annerledes barn. Jeg var den som skrev dikt når andre ungdommer gikk på fest. Og som heller lyttet til voksne framfor å leke med andre. Jeg var en som observerte, ikke ledet.

I Stockholm ledet hun en full sal med dansende svensker - flere ganger i uka. Og så startet hun å skrive bok.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Torgrim Rath Olsen (Nordlys)

- Fysisk aktivitet ble en viktig del av sorgarbeidet. For meg var det viktig å trene. Jeg har min gudstro, men også trening gir meg ro, overskudd og glede.

Hun engasjerte en personlig trener. Holdningen ble rakere. Kroppen sterkere.

- Det gjorde meg sterkere psykisk også.

Oppholdet i Stockholm gjorde godt.

- Jeg hadde det supert. Jeg var i gang med prosessen tilbake.

Men etter noen måneder fikk hun en knekk etter mye jobb, trening og lite søvn. Hun flyttet hjem igjen.

Det ble en tøff tid.

Maria ble lagt inn på psykiatrisk avdeling på UNN. Hun ble der i to uker.

På Åsgård, som hun sier selv.

- Da jeg vokste opp, bodde jeg ikke så langt unna Åsgård.

Vi brukte å sykle forbi sykehuset.

Da tråkket Marias små barnebein ekstra hardt på pedalene. Hun ville fort forbi.

- Det var liksom litt skummelt med et sinnssykehus. Jeg trodde de som var der var skumlinger eller helt uberegnelig, sier Maria.

Jeg er psykisk sterk. Og sta.

Hun ler.

- Og så var jeg plutselig der selv.

Nå vil hun gjerne tilbake til Åsgård.

- Ikke som pasient. Men jeg vil gjerne holde foredrag der. Jeg tror jeg har noe å formidle, sier hun.

I dag er hun glad for erfaringen som pasient. Det var så mye hun ikke hadde bearbeid.

- Oppholdet fjernet det skumle med et psykiatrisk sykehus.

Maria ble bra. Og ble klar for veien videre.

- Det har vært tøffe tak. Men jeg kom meg gjennom det. Jeg er psykisk sterk. Og sta. Jeg mener min erfaring gjør meg til en bedre coach. Om man skal røske litt opp i andre, bør man ha erfart noe selv.

Det har blitt mer enn bokskriving de siste månedene. Maria har nylig utdannet seg til livsstilscoach gjennom programmet NLP (Nevrolingvistisk programmering/psykologi).

- Jeg hadde lest mange bøker innen NLP og de tiltok meg. Da jeg fikk sjansen, bestemte jeg meg for å utdanne meg til coach. Maria har allerede hatt sine første klienter. Og holdt flere foredrag.

- Jeg elsker det!

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

Maria skrev masteroppgaven sin om den anerkjente terapeuten Louise Hay.

- Jeg har fire store forbilder. Mamma, Marthe, lillesøster Lena - og Louise Hay, sier Maria.

Da Maria leste Hays bøker, fikk hun nærmest en åpenbaring. Hays vei gjennom livet hadde også vært full av motgang.

- Den sterke dama hadde opplevd så mye. Men hun hadde tilgitt dem som hadde misbrukt henne i oppveksten. Hun er 85 år, jeg er bare 23, men det er mye med henne som jeg kjenner meg igjen i. Vi er begge sterke damer.

Maria satt i rettssal 8 i Tromsø tingrett dra rettssaken mot morens drapsmann pågikk i 2006. Hun måtte ha svar. Hun måtte høre hans forklaring.

Seks år etter har hun tilgitt ham.

- Jeg har ikke tilgitt handlingen. Men jeg har tilgitt ham som person. Jeg kunne ikke få det helt bra om jeg gikk rundt og var bitter på ham. Det var Louise Hay som fikk meg til å erkjenne det. Bitterhet er ødeleggende. Det kan gjøre deg syk.

Maria ville ikke la han ødelegge mer av livet hennes.

Han har ødelagt nok. Nå har hun sluppet ham.

Maria jakter på forlag til boka. Ved siden av jobb som lederutvikler, skriver hun.

Men hun har en annen jobb også.

- Jeg jobber med å gjøre verden til et bedre sted.

Hun vil skrive flere bøker. Og drømmer om å åpne et liknende helsehus som hun instruerte zumba i da hun bodde i Stockholm.

Hun bruker å spøke om at hun skal rive kjøpesenteret Nerstranda i Tromsø sentrum. Og bygge et helsehus med flere bedrifter under samme tak. For så sentralt i byen skal senteret være.

- Det skal være kafé, treningssenter, naprapater, blomsterforretning, coacher, kostholdsveiledere, sier Maria ivrig.

Her skal eldre ensomme mennesker få et fellesskap. Barn skal komme dit for å tegne og male. Maria forteller entusiastisk om hva helsehuset skal være.

- Og alle skal være med på å gjøre livet godt for folk. Det skal være et helsehus med masse kjærlighet.

Hun har navnet klart også på helsehuset.

Jeg har ikke tilgitt handlingen. Men jeg har tilgitt ham.

- Det skal hete Harmoni.

- Og det tror du får til?

- Klart jeg gjør. Bare gi meg litt tid, sier Maria og ler.

Hun ler ofte. Hun vil le mer.

- Jeg har en kamerat som får meg til å le slik at jeg får vondt i magen.

Hun ba han fortsette med det. Å få henne til å le sånn krampelatter.

- Det var mange år jeg nesten ikke lo. Jeg var så alvorlig. Men det er jo helt fantastisk å le sånn at mange får krampe. Det skal jeg gjøre mye mer av i årene framover, sier hun bestemt.

Hun savner mamma fortsatt. Masse. Hun savner smilet hennes. Samtalene. At hun stryker henne gjennom håret. Men hun kjenner at hun er med henne. Og at hun heier på Maria.

- Hva ville hun sagt om hun var her?

- At hun er stolt av meg. Og så ville hun gitt meg en klem. Og takket meg.

Det hender folk spør Maria om hun ikke er litt for ung til å coache andre som har levd mye lenger enn henne selv.

- På en måte skjønner jeg jo spørsmålet.

- Men på en annen side; Jo da, jeg er bare 23 år.

Men jeg har jammen erfart litt i livet.

Denne saken er levert av Nordlys.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.