RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jeg liker ikke barnet mitt

Foto: Crestock
Sist oppdatert:
En mors bekjennelse går som en farsott i USA.

(SIDE2:) At man noen ganger mener at man har avlet en djevelunge, har vel de fleste foreldre opplevd.

Men hva gjør du når du opplever at du er på kollisjonskurs med din egen unge fra dag én? Og har du egentlig lov til å si det i det hele tatt?

Svarte ikke til forventningene
I kjølvannet av debatten rundt «tigermødre», det vil si mødre som presser sine barn for det de mener er deres eget beste, har en ny blogg nå vakt behørig oppsikt i USA. Spesielt etter at den ble tatt opp på det store morgenshowet Today på NBC.

Jennifer Rabiner skriver nemlig et essay i magasinet Redbook kalt «Hvorfor jeg ikke liker mitt barn». Der forteller hun at hun alltid har følt spontan morskjærlighet for sin yngste datter, men at hun aldri har klart å like sitt eldste barn, datteren Sophie.

Både Jennifer Rabiner og Sophie er oppdiktede navn. For følelsene Rabiner skriver om, er tabu. Det vitner kommentarene på artikkelen også.

- Hun er et monster, skriver en, mens andre er engstelige for hvordan Sophie er blitt merket av mors manglende morsfølelse. Andre mener hun er dypt ærlig om et vanskelig tema. For til mindre kontroll Rabiner følte hun hadde på oppdragelsen av Sophie, jo mer skyldig følte hun seg og sintere ble hun på datteren.

Rabiner skriver hvordan hun alltid hadde sett for seg det å skulle få en datter.

- Jeg hadde en klar formening om at hun skulle være en livlig, artig, selvsikker og sosialt dyktig jente, skriver hun.

Men Sophie var, da hun kom, ingen av delene. Fra første stund har hun ikke vært god på å spise, hun har alltid vært mager og svak og da hun var baby gråt hun så mye at hun kastet opp uten at mor klarte å gjøre noe fra eller til. Hun lyttet aldri til formaninger og klarte ikke å få venner da hun ble eldre.

LES HELE ESSAYET HER

- Frastøtende
- Jeg følte meg veldig skyldig som følte at mitt eget barn var frastøtende, skriver Rabiner.

Moren fikk tidlig mistanke om at noe var galt med datteren og fikk henne til lege og psykolog, men Sophie var verken autist eller hadde en nevrologisk sykdom, som moren mistenkte. Isteden så hun at ektemannen klarte å ta godt vare på datteren og akseptere henne som hun var.

Hun maste og datteren ble enda mer usikker.

Jennifer Rabiner sier redningen kom da Sophie i en alder av sju år ble diagnostisert med en hormonell sykdom. Det viste seg at mangelen på veksthormon gjorde at sjuåringen kjempet på en fireårings nivå. Samtidig hadde moren, som sto til halsen i skyldfølelse, oppsøkt psykolog som forsøkte å endre hennes tankesett og følelser overfor datteren.

HAR DU TIPS ELLER INNSPILL PÅ TEMA? Send meg en mail her.

Idag er Sophie mye bedre og agerer blant annet godt med andre barn. De to har et godt forhold. Men mor sier hun fremdeles sitter og kikker etter tegn på at hennes oppførsel har etterlatt dype arr hos datteren.

- Jeg angrer dypt på mange ting jeg har grusomme ting jeg har sagt og har bedt om at skaden ikke er irreversibel, skriver Jennifer Rabiner.

LES OGSÅ «Går det an å angre på barn?»

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere