RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jeg trivdes som faen

Foto: Åserud, Lise (Scanpix)
Sist oppdatert:
Venner og kolleger døde rundt ham, og motstandshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby gikk med selvmordsbombe i lomma. Likevel syntes han det var gøy.

- Hvordan var det å være med i krigen? spurte en av ungdommene motstandshelten Gunnar Sønsteby i Gamle Losjen.

Det enkle svaret skapte latter i salen, men svaret var kanskje enda mer overraskende.

- Det var uhyre interessant og morsomt. Vi fikk støtte fra alle kanter. Det var selvfølgelig trist når gutta ble borte, og vi måtte være uhyre forsiktige så vi ikke tråkket feil, men sjansen for å bli tatt var uhyre liten, svarte den 92 år gamle krigsveteranen.

Fredag sto Gunnar Sønsteby, alias «Kjakan», alias «Erling Fjeld», alias «Nr. 24» på talerstolen i Gamle Losjen i Oslo og fortalte om krigen. Det er nøyaktig 70 år siden Blücher seilte inn i Oslofjorden. Sønsteby varmet opp før historien om gullbeholdningen ble fortalt av Svein Gullbekk.

«Transporten av den norske gullbeholdningen fra Norges Bank 9. april 1940 tilhører et av krigens mest dramatiske avsnitt. Mens den tyske krysseren Blücher var på vei inn Oslofjorden og tyske krigsfly kretset over hovedstaden, ble den norske gullbeholdningen fraktet ut av Oslo» skriver Gullbekk og Ronny Hatletvedt i sin bok.

Blücher gikk ned i Oslofjorden og nye dramatiske bilder er offentliggjort nå 70 år etter.

Les egen sak: Blüchers siste reise

Etter foredraget spurte Nettavisen hvordan han kunne oppleve krigen som morsom.

- Jeg trivdes som faen. Man måtte tenke og være på alerten hele tiden. Vi var unge. Jeg har ikke noen annen måte i si det på, sier han.

I krigen fra dag 1
Tilbake til 9. april 1940. Denne dagen kom 22 år gamle Gunnar Sønsteby på jobb i forsikringsselskapet Gjensidige på Karl Johan.

- Jeg kom på kontoret om morgenen og det hadde vært flyalarm den natten. Det var helt uvirkelig, men vi skjønte at det ikke hadde vært en øvelse. På kontoret var vi en 10-12 ungdommer som snakket sammen om det som hadde skjedd. Den dagen kom Philip Hansteen til kontoret og fortalte at han var reserveoffiser og lurte på om vi ville være med i et skiløperkompani, forteller den aldrende, men ennå like skarpe, Sønsteby.

(Du kan lese mer om skiløperkompaniet i Sten Abels saga her.)

Resten er Norgeshistorie. Kortversjonen finner du her (Wikipedia). Sønsteby ble en av de mest sentrale personer i norsk motstandsbevegelse.

I 1943 ble han kjent med Asbjørn Sunde - lederen for Osvald-gruppen, eller «Eksekusjonsgjengen» som Milorg-sjef Jens Chr. Hauge kalte dem. Denne påsken viste NRKs Brennpunkt et program om denne gruppen som mistet 35 medlemmer, men som ikke fikk verken heder, ære eller medaljer etter krigen. Les saken her.

Mer historie om Osvald-gruppen kan du lese her (Wikipedia):

Mange ble glemt
- Da jeg møtte ham kunne jeg ikke selv drive sabotasje for jeg var etterretningsmann. Jeg visste alt og det ville vært en katastrofe om jeg ble tatt i live. På den tiden gikk jeg alltid med tre håndgranater på meg i tilfelle - to til dem og en til meg selv, sier Sønsteby.

Sønsteby avviser på det sterkeste at deres kommunistiske bakgrunn var årsak i mangel på medaljer.

- Ingen i motstandsbevegelsen som ikke var underlagt regjeringen i London fikk medalje, sier Sønsteby og legger til at mange norske motstandsmenn og -kvinner har blitt glemt i historien til tross for heroisk innsats.

- Det var ingen som risikerte livet for å få en medalje. Da ville jeg heller valgt livet, konstaterer Sønsteby.

Senere i krigen ble han selv aktiv sabotør som leder av Oslogjengen sammen med Max Manus.

- Jeg ledet 18 aksjoner etter hverandre uten å miste en eneste mann. Det var jo ikke noe poeng å miste livet, sier han.

Det tyske etterforskningsmaterialet etter en av disse aksjonene ble offentligjort av Riksarkivet 9. april 2010. Du kan lese rapporten her.

- Fordømte angiveriet
- Jeg var en venn av Sunde under andre verdenskrig. Etter krigen hjalp jeg ham i finne jobb, og i 1947 kom han hjem til meg med boka si. Heldigvis kanskje kom jeg bort fra ham før han begynte med det fordømte angiveriet sitt, sier Sønsteby.

Etter krigen reiste Sønsteby til USA i fem år.

- Hadde jeg vært hjemme kunne jeg kanskje ha stoppet Sunde. Ja, jeg tror jeg kunne ha gjort det, sier han i dag.

Sunde ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. Etter å ha sonet 2/3 av straffen, ble Sunde løslatt på prøve. Etter fengselsoppholdet levde han et anonymt liv tilbaketrukket fra offentligheten fram til sin død i 1985.

Gunnar Sønsteby arbeidet for at Sunde skulle få krigspensjon, uten hell.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere