RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jeg trodde han var udødelig

Foto: Asbjørn Risbakken/Oppland Arbeiderblad
Sist oppdatert:
Trond André Bolle ble tildelt krigskorset fredag. Enken snakker nå om tiden etter at ektemannen hennes ble drept av en veibombe i Afghanistan.

Fredag ble avdøde Trond André Bolle tildelt Krigskorset i Statsråd. Bolle falt i tjeneste i Afghanistan 27. juni 2010. Her kan du lese et tidligere intervju med Bjørg Gjestvang, enken etter Bolle, om tiden etter mannens død.

700 meter under oss skimter vi Mjøsa og flatbygdene gjennom snøføyka. Foran oss klakker det i truger. Bjørg Gjestvang tråkker opp sin nedsnødde sti opp mot Holokampen på Totenåsen, der sagnet sier huldra bodde. Hun stopper opp litt og ser seg bakover med et fast blikk, skriver Oppland Arbeiderblad.

Udødelig
- Jeg trodde han var udødelig. Han var liksom slik, sier enken etter Trond André Bolle.

Han var orlogskaptein i marinejegerkommandoen. Han var en av Norges mest erfarne offiserer, høyt dekorert med medaljer og hedersbevisninger. Han var den første som ble innstilt til Krigskorset etter 1949. Han var Bjørgs mann og far til Odin (16) og Håkon (10). Han døde sammen med tre kolleger da bilen de kjørte traff en veibombe vest for Meymaneh i Afghanistan 27. juni i år.

Det var helga for den årlige festen i hyttegrenda på Totenåsen. Bjørg var sammen med sin mor og sønnene på familiehytta på Hersjøen. Det var natt til mandag da noen ropte lavt på Bjørg fra utsida. Utenfor sto ektemannens sjef, lensmannen og presten.

- Jeg visste at det hadde skjedd noe i Faryab-provinsen, der Trond var. Det hadde jeg fått beskjed om tidligere på kvelden. Men når det har skjedd noe, pleier vi alltid raskt å få en tekstmelding fra Forsvaret med beskjed når «alt er vel med våre». Jeg stusset litt over at jeg ikke hadde fått noen tekstmelding den kvelden, husker Bjørg.

Ringte med dødsbudskapet
Hun ville ikke at de nærmeste skulle få beskjed av noen de ikke kjente, så gjennom den forferdelige natta ringte hun selv rundt med dødsbudskapet.

Dagen før hadde mannen ringt hjem fra basen i Afghanistan.

- Han var glad. «Det har jo allerede gått en måned. Nå er jeg snart hjemme», sa han. Når han kom hjem, skulle vi reise på en lang ferie til Spania, forteller Bjørg, med et bittert lite smil under den nedsnødde topplua.

Trond Bolle skulle egentlig ikke vært i Afghanistan da ulykken inntraff. Han var i det hardt prøvede landet utallige av de over 70 månedene han var ute på utenlandske operasjoner, men akkurat denne dagen skulle han ikke vært der. Men så måtte noen plutselig erstattes. Dette var en venn av Trond, som var blitt skutt og lammet fra livet og ned. Offiseren følte på ansvaret, og reiste i vennens sted.

Dårlig følelse
- Jeg hadde en veldig dårlig følelse for akkurat denne turen. Den kom nok mest av at det ikke var Tronds egen skvadron som var ute. Her skulle han være med som støttepersonell for en annen skvadron. Men så var det jo bare snakk om to måneder, forteller Bjørg.

- Vi har stoppet litt, midt i et julepostkort. Snøtunge trær henger mykt over oss. Turlederen roter litt i sekken og byr på varmende gløgg og pepperkakemenn som også har vært i strid. Det har gått hardt ut over de skjøre beina. Vi nærmer oss 800 meter over havet, på vei mot postkassa som er å finne der oppe i hulderheimen. Det er målet for turen. Der stempler Bjørg inn flere ganger i uka. Etter at mannen ble revet bort, har hun brukt denne turen litt som egenterapi. Ofte går hun sammen med ei venninne som også mistet sin mann i en ulykke i sommer. Ei uke var hun her oppe fire turer. Det gjør henne godt å bli fysisk sliten. Den tidligere eliteseriespilleren for KSH-73 og Toten HK liker å bruke seg selv. Stien til Holokampen er det mest nordnorske hun har funnet etter at familien kom tilbake til hjembygda i 2006.

Flyttet til Nordland
I 1994 flyttet Bjørg nyforelsket til Ramsund i Nordland. Tettstedet har 237 innbyggere, matbutikk, kafé, kino, bibliotek og Ramsund orlogsstasjon det norske sjøforsvarets forsyningsbase i Nord-Norge. Dette var i mange år Trond Bolles arbeidsbase. Han var ennå relativt fersk marinejeger da han møtte kjærligheten fra Toten i en seilbåt på Middelhavet.

- Vi var en vennegjeng på tur. Vi hadde seilt i 14 dager og hadde det egentlig litt travelt med å rekke flyet hjem. Det var fullt i havnene over alt, så det ble til at vi la til ved ei ørlita kai der det lå bare en annen båt. Utpå kvelden kom Trond og noen kompiser seilende og la til der de også. Det var litt spesielt, ingen av oss skulle vært der. De var kjekke karer alle sammen, men det var noe spesielt med Trond. Han ringte meg da de var på vei hjem til Norge. Dagen etter hentet jeg ham på togstasjonen på Gjøvik, forteller Bjørg mildt.

18 år etter sitt første møte var paret fremdeles litt småforelsket. De var flinke til å være sammen når Trond hadde fri. Men han var mye ute på oppdrag for Norge.

- Jeg var vant til at det var slik. Han var jo mye borte helt fra dag en. Det er rart hva man venner seg til. Først synes du kanskje 14 dager på øvelse er lenge, men så venner du deg til det. Så blir du vant til seks ukers øvelser, tre måneders oppdrag og så seks måneder. Han var borte ett helt år i strekk en gang. Da var Odin 3 år, forteller Bjørg.

Tungt å være både mor og far
Eldstesønnen er psykisk utviklingshemmet. Det har tidvis under disse oppdragene vært tungt for Bjørg å være både mor og far, og mannen hadde også dårlig samvittighet for at han var så mye borte fra familien.

- Men det var jo jobben hans. Jeg kunne ikke sitte hjemme og si at han ikke fikk reise på jobben sin. Som marinejeger har du trent og trent for spesielle oppgaver og situasjoner. Selvfølgelig ønsker du da å være med og bruke det du har trent på, konstaterer Bjørg, som ikke hadde noe problem med å forstå og akseptere mannens motivasjon for utenlandsoppdragene.

Han likte å kommunisere med lokalbefolkningen og løse ting på deres premisser, sier Bjørg, mens hun pakker Kardemommeby-krus ned i sekken og børster nysnø av bein og armer. Alle klare? Vi fortsetter.

Veteran
Trond Bolle var Afghanistan-veteran, men han deltok også i oppdrag både på Balkan og i den piratherjede Adenbukta. Han ledet sine menn på en slik måte at han har mottatt flere medaljer, både fra Forsvaret og NATO. I 2006 innstilte forsvarssjef Sverre Disen på at orlogskapteinen på Lillo skulle få den høyeste utmerkelse en norsk soldat kan oppnå; Krigskorset med sverd en utmerkelse som da ikke var tildelt noen siden 1949. Bakgrunnen for Disens innstilling var en operasjon i Uruzgan-provinsen sentralt i Afghanistan i 2005, hvor Bolles enhet kom i strid. Forsvarssjefen mente at både Bolles eget heltemot og hans evne til å lede hele enheten ut av situasjonen, kvalifiserte til Krigskorset. Etter årelange politiske diskusjoner er nå retningslinjene på plass for at tildelingen kan skje, post mortem. Ryktene sier at dette kan være nært forestående. For enken betyr det imidlertid lite fra eller til.

Trond selv hadde ikke noe forhold til medaljene. Han hadde dem i et skrin. Men hvis han får Krigskorset, så er det jo synd at det ikke skjedde mens han var i live, synes Bjørg.

Synlige utmerkelser
I dag står ektemannens utmerkelser synlig på peishylla hjemme, i Trondstua. Her ligger også kisteflagget, her står konjakkflaskene han samlet på til utstilling, her står skrivebordet, bøkene og chesterfieldmøblement som om ingenting har skjedd. Døra står alltid åpen inn til dette rommet.

- Jeg er ikke så god på kirkegården. Det er kroppen hans som er begravd der. Når jeg trenger å føle meg nær Trond, er det i Trondstua jeg går, forteller tobarnsmoren, som tross advarslene ønsket å få se sin ektemann i kista.

- Jeg tror det hjalp meg i prosessen. Da jeg gikk inn i rommet, tenkte jeg «det er en afghaner som ligger der, det er en afghaner». Jeg visste jo at det ikke var slik, men likevel er tanken der, en ørliten tvil. Da jeg så ham, kunne jeg slå meg til ro med det, sier Bjørg sterkt.

Siden Trond var så mye borte, har det kanskje vært vanskeligere å ta inn over seg at han faktisk aldri mer plutselig kommer til å ringe og si at han har fått litt ledig tid, så han sitter på bussen og kan være hjemme med kone og barn til neste morgen.

Går framover
Det går litt opp og ned, men jeg føler at det går framover, sier Bjørg, som har feiret jula hjemme. Det har vært tøft, men nødvendig.

- Jeg lot Håkon bestemme hvordan han ville feire jul. Han sa han ville være hjemme, med mest mulig mennesker rundt seg. Så da gjorde vi det slik. En kan like gjerne hoppe i det, mener Bjørg, som alltid har vært et julemenneske. Hun har pyntet tidlig og stelt til jul. I år fikk hun det ikke til.

- Det var alltid Trond som vasket og ordnet med maten til jul. Han har vært borte fra oss to julekvelder tidligere. Vi må bare ta det som det kommer, vi får ikke gjort noe annet. Kommer det en trøkk, så kommer det en trøkk. Det hjelper så lite for ungene mine og meg om jeg bare setter meg ned og griner, konstaterer hun, mens vi kommer ut av skogen på tilbakeveien ned åssida. Igjen skimter vi Mjøsa langt under oss.

Det snør tettere nå. Stien driver igjen. Hun må tenke seg om for å finne den smale løypa som har fått et hardt fundament etter alle turene hennes opp og ned åssida. Hun forteller at ekteparet gikk denne turen sammen en nyttårskveld for noen år siden. Få utenom venner og bekjente visste den gang hvem Trond Bolle var og hva han gjorde. Men han delte alt med sin kone.

- Jeg visste alt. Det var helt naturlig for oss. Jeg husker en gang jeg var på butikken og avisene hadde førstesideoppslag om Skah-saken. «Det er jo Trond de skriver om», husker jeg at jeg tenkte mens jeg sto der i kassakø. Men det var ingen andre som visste det, forteller 49-åringen.

Ble avlyttet
Diskresjonen rundt marinejegernes arbeidsoppgaver og identitet er så stor at Forsvaret sier de ikke har bilder av verken medaljeoverrekkelser eller Trond Bolle i aktiv tjeneste. Ikke som egner seg for offentligheten, i alle fall. Diskresjonen er like mye for å beskytte elitesoldatenes nærmeste. Familien Bolle har opplevd at hustelefonen ble avlyttet. Bjørg gjør ikke noe nummer ut av dette, selv om det sier noe om alvorlighetsgraden knyttet til ektemannens jobb. Likevel var hun aldri redd når han reiste ut.

- Tenkte han var udødelig
- Jeg kunne jo ikke gå og være redd hele tiden når han var borte. Hvis jeg hadde vært redd, kunne jeg jo ikke vært sammen med ham. Da hadde jeg blitt utslitt av å gå og tenke på alt dette. Og det gikk jo veldig bra så lenge. Jeg tenkte han var udødelig, gjentar Bjørg.

Men realitetene i mannens jobb hadde hun nok likevel ubevisst i tankene.

Stor mediepågang
Selv om du tror at det ikke skal skje ham noe, har du kanskje tanken i bakhodet uansett, fordi du vet at han oppsøker noe som er farlig. Jeg tror faktisk det hadde vært vanskeligere å takle om han hadde blitt påkjørt og drept i trafikken her hjemme, sier Bjørg rolig, mens fotografen ber om blikket i kamera. Hun har gruet seg til å snakke om Trond i dag. Hun har bare gjort ett intervju tidligere, selv om pågangen har vært enorm. Da det ble kjent at Trond Bolle var blant de omkomne i veibomben i Afghanistan, sa det pang også i nyhetsredaksjonene i Akersgata. Mange visste hvem han var og mye av det han hadde gjort i tjenesten, og nå kom historiene på løpende bånd. Midt oppe i all denne offentligheten sørget en stor familie. Selv så ikke Bjørg tv og leste ikke avisene. Men barna gjorde det.

«Mamma, jeg visste ikke at pappa var så flink», sa yngstesønnen etter å ha lest om faren sin i avisene.

Bjørg bestemte selv hvordan begravelsen skulle være, og Forsvaret tok grep om de praktiske detaljene i forhold til offentligheten. I begravelsen holdt hun en gripende minnetale for sin mann og barnas far. Hun fortalte om hvordan han koplet av hjemme, og stelte med hurdalsrosene i hagen. Han var veldig privat for sine nære.

Reaksjoner
Trond gikk på og av bussen i t-skjorte og olabukse. Det var ikke så mange som visste hva han egentlig jobbet med, ler Bjørg. Hun har imidlertid i etterkant av den tragiske hendelsen fått reaksjoner fra kjente som synes det var rart at de ikke visste mer om mannens bravader.

Det er ikke helt vanlig å stå så lenge i operativ tjeneste som Trond André Bolle. Mange velger etter hvert en mer stasjonær stilling på trygg grunn. Men det var ikke noe for ham. Da lette han heller etter helt andre utfordringer. Han startet en gang en privat barnevernsinstitusjon da familien noen år flyttet tilbake til hans hjemsted i Vestby. Men etter hvert trakk han tilbake i uniform. Selv om det var en slitsom jobb.

- Han var litt lei nå, og var på utkikk etter noe annet å gjøre. Men så er det jo noe med å finne noe utfordrende, når en er vant til det han var, sukker Bjørg når vi er tilbake ved utgangspunktet ved Skjeppsjøen.

Vi rister nysnøen ut av lua og sparker litt i bildekkene. Bjørg pakker truger og staver ned i bagasjerommet og kikker tilbake, langt oppover mot toppen. Hun må nok hit igjen en dag med det første, så ikke stien blir helt borte for henne.

Les flere saker fra Oppland Arbeiderblad her.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere