- Jeg ville aldri, aldri gjort noe slik i dag

Foto: Ole Åsheim (Nordlys)

Pål mistet flere skivenner i dødsulykker i fjellet i vinter. Han skulle ønske flere fortalte om de gangene de snudde, og hvorfor de snudde.

05.05.13 15:25

(Nordlys.no): Han elsker følelsen av å suse nedover smale stier på en terrengsykkel. Når det går så fort at man ikke får tid til å kjenne på redsel. Hver fiber i kroppen er konsentrert om å holde seg på stien, forsere store steiner og overraskende kratt. Mestringsfølelse. Men om den bratte stien blir byttet ut med heldekkende asfalt på bred vei som han må dele med andre trafikanter. Da blir Pål Jakobsen utrygg. – Bilene kommer jo så nært. Og så kan det jo ligge uforutsette ting i asfalten.

Overraskende telehiv, for eksempel. Grus. En sjåfør som ikke følger godt nok med på trafikkbildet.

– Da er det ikke jeg alene som må ha kontroll.

Pål har akkurat sagt ja. Igjen.

– Det er lett å finne fram. Huset har villmarkspanel og så står det en Volvo i garasjen. En XC 90 står på nåde i dobbeltgarasjen øverst i boligfeltet i Eidkjosen på Kvaløya. Ski stablet på den ene siden. Spagettismale konkurranseski med dårlig tid, velbrukte barneski. Brede randoneski med fargerik logo. Sykler på den andre siden. Men ikke alle. Ikke det siste karbonsmykket han har kjøpt. Den står glemt med vilje på en av byens sportsbutikker. For å sikre plass til familiens biler i garasjen. I yttergangen henger bildet av favorittfjellet Buren. På kommoden under ligger skredsøkeren klar til neste tur. Han har sikkert litt vondt inni seg, mannen med den gutteaktige strie sveisen, der han sitter i den store sofaen. Utenfor roper sola og snøen på han. Fjellene banker på de store stuevinduene og spør om han vil leke.

– Det er mange år siden jeg sluttet å trene.

Pål leker bare. Som ungene. Han får adrenalinkick av å hoppe fra hustaket og rett i snøen. Han klatrer. Padler kajakk. Sykler i terreng. Og går på toppturer.

– Alder er bare et tall. Jeg blir aldri lei av å leke, sier han og smiler med hele ansiktet.

Denne saken er levert av Nordlys.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Ole Åsheim (Nordlys)

I forrige uke ville han ikke leke på ski mer. Nok nå. Han trodde skiene var satt bort for sesongen. Noen timer etter Pål hadde ønsket kameraten Geir-Hugo Nilssen god tur opp til Store Lakselvtinden, fikk han meldingen: Kameraten hadde mistet grepet i fjellet. Han falt tre hundre meter. Han omkom. Pål hadde selv vært på skitur den dagen. Et annet sted.

– Jeg har mistet tre kamerater på vel et år. Det er klart det gjør noe med deg. Også de gangene det er ukjente som omkommer i fjellet. Du mister noe av gleden. Men søndagen etter hentet han skiene fram igjen – og gikk til toppen av Storstolpan med gode venner.

– Det ble kanskje årets fineste tur.

Han er glad han tok turen.

– Det ble en trippelyatzy-opplevelse i strålende sol. Den gode praten på vei mot toppen. Kjenne at kroppen jobbet. Utsikten ut mot storhavet og Lyngsalpene når de nådde toppen. Borgen de bygde på det lille platået. Og vissheten om at snart, snart ventet den delen av turen Pål liker aller best: Nedkjøringen.

– Hva kan man gjøre for å redusere antall skredulykker?

– Jeg har tenkt mye på det. Men jeg finner få gode svar. Det er helt klart et paradoks at det finnes mer tilgjengelig informasjon enn noen gang. Blant annet det fantastiske hjelpemiddelet varsom.no, som ble lansert i vinter. Men antall hendelser øker. Noe kan forklares med flere folk i fjellet. Men neppe alt. Det kan være ubehagelig å spørre seg hvorfor. Tar vi større sjanser? Er det noe med kulturen? Bidrar rått utstyr til at vi overvurderer egne ferdigheter. Har farene økt? Har vi i vårt trygghetssøkende samfunn fjernet oss fra egenvurdering av objektiv fare? Vi må uansett aldri glemme at det store, store antall beveger seg i fjellet helt uten fare, og velger sine ruter etter gode vurderinger.

Pål skulle ønske flere fortalte om de gangene de snudde. Og hvorfor de snudde. Gjerne på Facebook.

– Facebook er full av superlativer og bilder fra topper. Det er ingen som forteller om hvilke vurderinger de gjorde de gangene de snudde. Det er vurderinger andre kan lære av. Pål har lovet seg selv å skrive om de gangene.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Ole Åsheim (Nordlys)

Han har vært på turer han vet burde vært ugjort. Som den gangen han gikk til toppen av Store Blåmann, Kvaløyas høyeste topp. Da han nådde toppen, spente han på seg skiene. Han skjønte etter noen få meter at det var galskap. Det var mye brattere enn han hadde trodd. Han klatret opp igjen. Spente av seg skiene, festet dem på tvers over toppen av sekken og klatret ned igjen i sporene han nettopp hadde tråkket.

– Jeg var bare litt over 20 år og hadde et par telemarkski jeg hadde kjøpt på Tindloftet i Tromsø. I dag ville de blitt beskrevet som simple bortoverski. Jeg ville aldri, aldri gjort noe slik i dag. Jeg velger konservativt. Jeg er ingen ekstremsportutøver. Jeg har noen faste fjelltopper som jeg går på. Alltid. Jeg gjør ting som folk flest ikke gjør, men jeg legger inn store sikkerhetsmarginer og har over 30 års erfaring med meg når jeg legger ut på topptur.

Pål memorerer vindretninger i hodet hele vinteren. Han går på kjente steder, uten å senke guarden.

– Og så har jeg lært og erfart veldig mye det siste året. På verst tenkelige måte. Tre kamerater er borte. Men han kjenner fortsatt gleden.

– Hva er det som driver deg?

– Naturopplevelsen. Turene er en viktig del av livet mitt.

– Har familien din noen ganger bedt deg la være?

– Nei, det har de aldri gjort.

– Hva om de gjorde det?

Pål tenker seg om. Som om han ser for seg seg selv på flat mark gjennom vinteren. I kø i lysløypa. Vandrende på asfalten. Han smiler.

– De kjenner meg godt. De har aldri bedt meg la det være.

Først ville han bli brannmann. Men det var det bare de tøffeste gutta som ble. Han bestemte seg for økonomi og administrasjon. Det gikk ikke helt som planlagt.

– Jeg startet som frilanser i avis da jeg var 13 år.

Lettjente penger. Pål refererte fra alpinrenn han selv hadde deltatt i. Kompetansen førte han med årene til Harstad som sportssjef i Harstad Tidene, så til Bladet Tromsø, videre til Fremtiden i Drammen. Inntil radiokanalen P4 bestemte seg for at de skulle melde mer enn klokkeslettet mellom all musikken. De skulle starte med journalistikk. De trengte en stemme i nord. Stemmen ble Pål Jakobsen.

– P4 var et eventyr.

Pål ble i 11 år. Inntil han fikk jobb som informasjonssjef i Posten. Året var 1995.

– Jeg har ikke angret et eneste sekund.

Selv om mange mener Posten holder på å stenge hele Nord-Norge. Siden 90-tallet har bedriften kvittet seg med nærmere 12.000 ansatte. Han trodde han skulle komme til en noe stiv organisasjon. Han ble positivt overrasket.

– Jeg kom til en framoverlent bedrift som har klart å omstille seg i tide.

– Du liker å sparke folk og stenge postkontor?

– Nei, men vi er blitt gode på å finne løsninger for de som mister jobben. Vi har jo øvd oss litt. Jeg kan knapt huske en historie der det har gått dårlig med folk, selv om de historiene sikkert finnes. Det er veldig spennende med krysningen mellom politiske, kommersielle og historiske forventninger. Vi skal være raskest, vi skal tjene penger sjøl – og vi skal levere brev på de ytterste nes.

– Dere lykkes?

– Det er nesten ingenting som var bedre før, heller ikke Posten.

Jobben i Posten får Pål lønn for. Han jobber like mye gratis. Pål var 17 år da han takket ja til sitt første tillitsverv i idretten. Han var drittlei av å vente på at distriktsbussen skulle gå fra byen til Kvaløya etter baskettrening. Ruta var tilpasset bygdefolket i Kvaløyvågen og på Sommarøy. Midt på Kvaløybrua bestemte Pål og kameratgjengen seg. De ville starte basketklubb på Kvaløya. Pål sa ja til å være nestleder og trener.

Han har sagt ja i 30 år nå.

– Jeg kan ikke si nei. Det er jo derfor jeg sitter her og snakker med deg nå, sier Pål og ler.

Verv i klatreklubb, basket, ski. Idrettsrådet. NM på ski i 2011. Tusenvis av dugnadstimer – ulønnet.

– Jo mer man har å gjøre, jo mer får man gjort. Jeg har aldri gått i bakken, men jeg har vært veldig sliten.

Han ville gjort det igjen. Pål liker å være blant folk. Et sosialt dyr. Engasjert. Et ja-menneske.

– Jeg vet at jeg har vært med å gjøre en forskjell i mange barn og unges liv.

– Mange foreldre synes dugnad er noe herk?

– Folk skal være takknemlig for at de blir spurt om å bidra. Man gjør en forskjell om man kjører den bilen rundt i nabolaget for å samle inn tomflasker eller står vakt i en gymsal. Se for deg samfunnet uten idrettslagene og korpsene. Fattig ville det vært, sier Pål.

Han mener innsatsen har gitt han mye. Venner. Ledererfaring. Utfordringer. Det har gjort ham til den han er i dag.

– Og så har det gitt meg et nært forhold til mine barn. Datteren Margrethe, for eksempel. Eldste barn fra hans første ekteskap. Et stort skitalent.

Pål fulgte henne tett. Han var med på reiser, treninger, var leder for Tromsø Skiteam.

– Jeg har et forhold til henne i dag de fleste fedre kan misunne meg. Jeg har fått være tett på livet hennes.

En dag ringte hun pappa. Fra Lillehammer hvor hun gikk på Norges Toppidrettsgymnas. Hun ville slutte med langrenn.

– Ble du skuffet med tanke på all tida du hadde investert?

– Nei, overhodet ikke. Jeg har ikke ambisjoner i forhold til resultater. Jeg er opptatt av at barna mine skal ha det bra. Jeg har fire aktive unger som liker å utfordre seg selv, som er glad i å være ute. Det er jeg glad for. Resultater betyr ingenting. Selv om jeg sjøl blir helt gal straks jeg får på meg et startnummer.

Pål skulle vært pappa til fem. Tvillingene Anna og Eskil kom til verden i 2003. I uke 24. Guttebabyen døde etter en måned på intensivavdelingen på UNN. Det tyngste Pål har opplevd i livet. Pål og kona Grete bodde et halvt år på UNN.

– Å miste et barn. Det var utrolig trist. Jeg er enormt takknemlig for den innsatsen, til den kostnaden, sykehuset gjorde for oss. De gjorde alt de kunne for å redde livet hans, men han var enormt sårbar. Anna overlevde.

– Det er så fantastisk å se at hun er hundre prosent frisk og rask. Hun spiller fotball, går langrenn, svømmer og er flink på skolen. Hun er liten og tynn, men foreldrene ruver jo ikke akkurat de heller, sier Pål.

Det er i lag med familien Pål liker seg aller best. På hytta på Senja. På tur med ungene og kona Grete.

– Hun holder på med de samme tingene som meg. Hun padler, går på ski, sykler og klatrer. Jeg er veldig glad for at vi får dele så mange gode opplevelser.

Noen ganger må Grete padle kajakken alene. Pål liker seg på og i vannet. Men bare om det ligger helt flatt. Han bader gjerne i vannet utenfor hytta. Men bare om han vet han rekker botn.

– Jeg er litt redd for vann.

Han ser ut gjennom stuevinduet igjen. Fjorden har et lite vinddrag på overflaten.

– Jeg ville aldri tatt ut båten i dag. Grete ville, men ikke jeg.

Pål står utenfor garasjen.

– Dere har nok utstyr, kan man si.

– Ja. Og dette er bare litt av alt vi har, sier Pål.

Han har tenkt tanken flere ganger. Hva var det som gikk galt? Han som drev med verdens billigste idretter. Orientering. Og basket.

– I basket trengte man bare et par sko. Det var alltids noen andre som hadde ball.

Pål trodde han skulle bli verdens beste orienteringsløper. Det eneste spørsmålet var når.

– Hva gikk galt der?

– Jeg var helt elendig på orienteringsbiten.

Pål sto resultatkåt på startstreken, skumleste kart – og løp som en gal. Noen ganger gikk det strålende. Ikke alltid. Han endte ofte langt til fjells. Kanskje like greit. Der stortrives han jo.

Denne saken er levert av Nordlys.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.