RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Kan jeg få Deres mann?

I Himmelens tempel park kan det meste skje.
I Himmelens tempel park kan det meste skje. Foto: Bjørn Moholdt
Sist oppdatert:
Reiser & feries redaktør blir forsøkt giftet bort i Kina. Følg hans blogg her.

Blogg fra Beijing

GRATIS REISEGUIDE TIL BEJING

I Himmelens tempel park er det dans, sang og lek dagen lang. Og en passende dame, for den som søker det.

Kineserne har en hang til store ord og uttrykk. ”Den himmelske freds plass”, og ”Tempelet for guddommelig hellighet” for eksempel. Et tredje er altså ”Himmelens tempel park”, som bare ligger et steinkast fra førstnevnte, men som har en langt mer prosaisk funksjon for byens vel 17 millioner mennesker enn det navnet skulle tilsi.

Her få du ikke trå på gresset, men det legges få begrensninger på andre aktiviteter. Fra tidlig om morgenen kommer pensjonistene hit for å synge karaoke, danse, spille mahjong og trimme. For å nevne noe.

Parken tiltrekker seg minst like mange skuelystne, som får en oppvisning i livsutfoldelse jeg knapt har sett maken til. Bestemødre svinger seg skamløst i dansen med den rytmen de har, og mennene følger opp. De aldrende casanovaene svinger damene rundt som om livet sto på spill. De tar ingen notis av publikummet som strømmer til. Tvert imot. Det virker nesten som om de vokser noen centimeter i rampelyset.

Iveren som legges for dagen er smittsom, i den grad at jeg kaster meg uti, til stor forlystelse for de andre deltakerne, som et øyeblikk kommer ut av rytmen fordi denne klossete nordmannen plutselig gjør seg til latter. Som en tonedøv elefant på ball med dansenymfer.

Men det er helt greit, for de færreste her er profesjonelle, snarere glade amatører som mest gleder seg over at kropp og sinn fremdeles fungerer. At andre er med i dansen tar de som et kompliment.

Godt inne i parken er det mer stille. Her går menneskene uutgrunnelig rundt, og studerer forsiktig de som passerer med en mer alvorlig mine. På benkene ligger det hvite ark med kinesiske skrifttegn, som selv ikke guiden min Min helt skjønner betydningen av. Inntil noen forsiktig smyger seg opp til henne.

- Unnskyld meg, men er han opptatt?

Guiden Min sperrer opp øynene, inntil hun skjønner hva det dreier seg om og klarer å kvele latteren som bobler opp fra magen.

- En variant av Møteplassen, forklarer hun lattermildt henvendt til meg, og Graham Greenes muntre novelle ”Får vi låne Deres mann” renner meg i hu.

I denne delen av parken presenterer nemlig foreldre og besteforeldre sine gifteklare barn og barnebarn for andre i samme situasjon, i håp om et passende treff. Det behøver tydeligvis ikke være full klaff.

Det grenser til desperasjon at en utlending som meg får denne henvendelsen, men i en på noen områder rigid kinesisk samfunnsstruktur der alder og utseende er ganske avgjørende for om du blir gift eller ikke skal ingenting være uprøvd.

Min må bare beklage overfor kvinnen, som forsvinner inn i mengden igjen.

- Nå hadde du muligheten, gliser Min, som ikke kan huske å ha sett noe lignende i en by hvor du kan oppleve det meste.

Hangen til orden i et samfunn som består av mer enn 1,3 milliarder mennesker overgås med andre ord av deres velkjente og ofte pussige nysgjerrighet. En tur til Himmelens tempel park er derfor et must for den som vil oppleve en underholdende side av Kina som også forundrer.

Del 1: På verdens største byggverk

Du kan ikke se den fra verdensrommet, men Den kinesiske muren imponerer likevel.

På avstand fra bunnen av dalen ser jeg muren sno seg som en slange over fjellryggene, som tårner seg opp foran meg. Den virker ikke særlig imponerende der jeg står.

Det er det du ikke ser som er det mest slående med Den kinesiske muren. For når jeg endelig står oppå den etter en halvtime med klatring opp vel tusen trappetrinn er det ikke størrelsen der og da som er mest påfallende, men det faktum at den omtrent aldri tar slutt. Muren virker umiddelbart som en hvilken som helst festningsborg i Mellom-Europa, men herfra jeg står forsvinner den etter noen kilometer i hver sin retning ut av syne. Det virker ufattelig at den utstrakt går fra Vladivostok helt til Biscayabukten.

Du må stå og fysisk kjenne på den for virkelig å forstå prosjektet som ble igangsatt for mer enn 2000 år siden.

Muren ble påbegynt av Kinas første keiser Shi Huangdi ca. år 200 f. Kr., som et bolverk mot mongolske og tyrkiske inntrengere fra nord. Hundretusener av mennesker - bønder, soldater og kriminelle for å nevne noen - ble satt i arbeid, og titusener døde de første ti årene av utbyggingen. Etter hvert kom muren til å strekke seg nesten 9000 kilometer langs Kinas nordlige grense, noe som gjør den til verdens desidert største, sammenhengende byggverk.

Det er med andre ord ufattelige dimensjoner over muren, som vi spaserer bortover i sola, som varmer, til tross for vinden som prøver å ta luven fra den.

Titusener besøker den daglig, men i dag er det merkelig stille, bare en håndfull så langt jeg kan se, men det er enda tidlig på morgenen.

- Det er minst like mange som kommer hit som til Den forbudte by, understreker guiden min Min. Hun har studert norsk, blant annet i Stavanger, for å få dreis på r-ene, men er ikke helt i mål ennå.

- Den norske r-en er litt for vanskelig for meg, ler hun, og er på ingen måte hemmet av det faktum.

Det er jeg veldig takknemlig for.

Nedenfor oss breier slettelandet seg utover i det uendelige, og jeg kan så vidt skimte Beijing i det fjerne. Byen på mer enn 17 millioner mennesker er en kort kjøretur unna, noe som gir stillheten her oppe, og det tilsynelatende øde slettelandskapet, i en nesten uvirkelig kontrast.

Selve muren er ikke bred nok til å synes fra verdensrommet, slik myten vil ha det til, men det gjør den ikke mindre imponerende. For bare et besøk på den kan få deg til å begripe hvordan dens tilblivelse var mulig. Men selv da blir det en mental øvelse.

Del 2: Den himmelske freds plass

Himmelen er høy og porten er vid på den himmelske freds plass, som leder videre inn til et av verdens mest fascinerende palasser.
Folk smiler og ler, barna løper rundt meg, og er nysgjerrig på den storvokste mannen med kamera, som smiler tilbake og vil ha et bilde av dem.
De sier aldri nei. Kineserne er i det hele tatt vennlige og imøtekommende, nysgjerrige og meget interessert.
- Nolway? Good football, yes?
På vei under det digre portrettet av Mao, over Den himmelske freds plass med sine enorme, flimrende tv-skjermer og myldrende folkeliv, er det med en viss ærefrykt jeg vandrer over brosteinen mot Den forbudte by. Den melankolske filmmusikken fra Bernardo Bertoluccis storslagne mesterverk Den siste keiseren spiller opp for mitt indre øre, sammen med bildet av Puyi, barnet som knapt tre år gammel ble overhode for Kinas siste keiserdynasti - Quingdynastiet.
Vaktene sluser oss alle videre. Vi får ikke lov til å stoppe for å ta bilder. Den forbudte by er på hele 720 000 kvadratmeter, har 800 bygninger og over 8000 rom. Den ble påbegynt i 1416, og tok bare 16 år å bygge.
- Her inne kan du sove i en ny seng hver dag i 27 år, sier guiden min Min for å sette det hele i perspektiv. Vi befinner oss etter en stund i konkubinenes kvarter, dit keiseren ofte kom på besøk. Jentene var i alderen 13 til 17 år, en normal alder å få seg en mann, etter datidens normer, ifølge Min.
Den forbudte by er ikke bare et monumentalt symbol på det føydale Kina, men også en oppvisning i byggekunst, med noen av verdens største trebygninger innenfor vollgraven og de høye murene.

Fantasien får vinger her inne. Hit hadde kun keiseren og hans familie adgang, samt hans mer enn 3000 evnukker og flere tusen konkubiner. Det var en by i byen, avsondret fra resten av Kina.
Puyis skjebne følger Kinas moderne historie. Han ble avsatt allerede i 1912, men fortsatte som potentat uten makt i den kinesiske republikken helt frem til 1924. Deretter ble han sammen med evnukkene og konkubinene fordrevet fra Den forbudte by, for senere å dukke opp som keisermarionett for de japanske okkupantene i Mandsjuria mellom 1934 og 1945. I det kommunistiske Kina som ble grunnlaget i 1949 ble han fengslet, men senere rehabilitert, og endte opp som gartner, inntil han døde 62 år gammel.
En fascinerende og medrivende historie, glitrende fortalt for øvrig av den italienske regissøren.
Like utenfor en av de gedigne hallene står et par digre vannsisterner i metall, med metallhanker formet som løvehoder som er gnikket skinnende blanke av hundretusener av hender som hele tiden tar på, som om de var noe hellig. Som om de var keiserens egne hender.
- Å berøre noe virkelig gammelt gir deg et langt liv, sier Min, og ser på meg.
Jeg stusser, overtro er ikke noe for meg. De veldige krukkene har dog overlevd både dynastiers gang, dogmatisk kommunisme og dagens langt mer progressive versjon. Det får en til å tenke. Jeg bekjenner min tvil, men idet Min snur seg rekker jeg å stryke over det gylne løvehodet, for det kan jo slett ikke skade.

Et stort glis brer seg over Mins ansikt. Hun hadde selvsagt sett meg - i øyekroken. Det forblir vår lille hemmelighet fra Den forbudte by.

ABONNER PÅ REISER & FERIE digtalt eller på papir

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere