RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Min far sultet og tørstet i hjel

Foto: Roald, Berit (Scanpix)
Sist oppdatert:
Forfatter Ketil Bjørnstad beskriver farens siste dager som «marerittdager».

I en gripende kronikk i Aftenposten torsdag beskriver forfatter Ketil Bjørnstad sin 89 år gamle fars siste dager på sykehjem.

«For ett år siden døde far. I dødsannonsen sto det at han sovnet stille inn. Det sto ikke at han faktisk både sultet og tørstet i hjel», skriver forfatteren.

Ett år har nå gått siden faren Per Bjørnstad døde, og han klarer fortsatt ikke å fri seg fra tanken om at faren kan ha lidd en svært smertefull død.

- Siden far døde for ett år siden har jeg gått og kvernet på det som skjedde den gangen, og har følt at det som skjedde var veldig galt og opprivende, sier Bjørnstad til Nettavisen.

- Beslutninger ble tatt for fort
Faren hadde hatt flere mindre slag, og fikk tilbud om å bli kjørt til sykehus for intravenøst og hjelp til å komme seg, eller bli på sykehjemmet som han bodde på i Oslo - og bli pleiet der.

«Far nikket til det siste forslaget. Å bli værende. Å bli pleiet. Det verken han eller broren min og jeg visste, var at pleie, på dette stadiet av livet, betydde at de ansvarlige på sykehjemmet kuttet all næringstilførsel fra det øyeblikket far hadde samtykket. Han fikk verken et glass vann, intravenøs væske eller annen næring i den lange uken det gikk fra beslutningen var tatt til han døde», skriver Bjørnstad i kronikken.

Forfatteren beskriver det som en forferdelig tid, og som «marerittdager». De faglærte på sykehjemmet sa at dette var den eneste naturlige måten å dø på, men han klarte ikke slå seg til ro med det.

- Jeg opplevde at beslutninger ble tatt for fort, at man ikke i tilstrekkelig grad prøvde å finne ut hvor stor livsvilje far hadde. Hver gang han var våken var han sterkt søkende, og det avgjørende for meg er dette med væskebalanse - og kutting av all næringstilførsel, sier Bjørnstad.

- Følte man drepte et menneske
Bjørnstad ringte til legevenner, og noen «reagerte med vantro» på det han fortalte.

- Når han fikk en svamp i munnen, sugde han begjærlig på den. Det skal være et tegn på at man skal være varsom med å sette i gang avsluttende behandling, sier han.

En uke etter at sykehjemmet kuttet næringen til faren, døde han.

«I Norge i dag har vi aktiv dødshjelp, men vi snakker ikke om den. Mens dette skrives ligger et ukjent antall pasienter og dør av dehydrering på norske sykehjem. Som oftest dør de fort», skriver Bjørnstad.

- Du beskriver din fars siste uke som «marerittdager». Hvordan var disse dagene for deg?

- Jeg var aldri trygg på at han hadde gitt seg hen. Man følte at man langsomt og sikkert drepte et menneske. Det er også paradoksalt å bruke morfin for å få ham til å sove når jeg visste at han selv ikke ønsket morfin da hans kone og moren min døde 9 måneder tidligere, sier han.

- Man velger av og til feil
Bjørnstad sier til Nettavisen at han ikke ønsker å anklage enkeltpersoner.

- Jeg vil ikke anklage enkeltpersoner, men jeg vil gjerne ta ansvar selv for at jeg også var med på å ta en vurdering, hvor også en legmann må ta en beslutning fort på bakgrunn av hva ekspertisen sier. At dette går veldig fort, og man av og til velger feil, sier forfatteren, og legger til:

- Vi trenger kanskje litt mer tid. Beslutninger tas så fort, og det er så skjebnesvangert og ugjenkallelig, sier han.

Han etterlyser nå en debatt om hvordan vi avslutter livet til gamle på norske sykehjem.

- Hovedfokuset mitt med å skrive kronikken, er at man kan få en debatt hvor man kan få klare råd og veiledning, og en tydelig grense for hva som er mer riktig enn den det virker som man har i dag. Det handler både om den informasjonen man får som pårørende, og om den faglige dyktigheten på hvert enkelt sykehjem, sier Bjørnstad.

- Så lenge det er er mer bruk av intravenøst på sykehus enn det tydeligvis er på et sykehjem, så vil man jo spørre seg hvorfor ikke denne typen behandling egentlig er den samme overalt, sier han.

- En bønn til fagmiljøene
Han tror vi har en lang vei å gå i Norge på dette området.

- For meg blir det en bønn og en appell til fagmiljøene om å bli tydeligere. For jeg har så mange eksempler på veldig motstridende råd, og så lenge leger kan motsi hverandre på en så viktig ting, tror jeg det er en lang vei å gå før man har en adekvat behandling for avslutning av livet som man kan stole på og være trygg på, sier han.

Det aktuelle sykehjemmet og sykehjemsetaten i Oslo ønsker ikke å kommentere saken overfor Aftenposten.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere