*Nettavisen* Nyheter.

- Morderen befinner seg i dette rommet

Politiførstebetjent William Wisting har sine klare mistanker i forbindelse med drapet på klokkeren Roald Bjerke. Her er del sju av TV 2 Nettavisens påskekrim «Dødelig kollekt».

Du kan også lese påskekrimmen på tekst-tv (fra side 630), og på mobil: wap.tv2.no

Tidligere deler av «Dødelig kollekt»:
Del 1: Hvem drepte klokkeren?
Del 2: - Må ha overrasket tyven
Del 3: Ingen mistenkte
Del 4: - Det er blod på kollektbøssa
Del 5: Drept med en sølvmugge
Del 6: - Hva gjorde han foran alteret?

Wisting lot blikket gli fra kirketjeneren til organisten og videre til presten og den unge kvinnen som fremdeles hvilte hodet mot brystkassen hans. Han følte seg som detektiven i en klassisk kriminalroman, som en slags Sherlock Holmes. Han likte det, og visste med seg selv at dette kom til å bli en sak og en dag han kom til å se tilbake på med begeistring. Etterforskningen hadde utviklet seg i en retning som gjorde at han kunne legge polititaktiske hensyn til side og tillate seg å tre inn i rollen som en av sine litterære kriminalhelter. Han måtte kamuflere et fornøyd smil med en kunstig tørrhoste før han i beste Agatha Christie-stil gjorde seg klar til å avsløre morderen i alles påhør.

«Morderen befinner seg i dette rommet,» begynte Wisting og frydet seg. Spillet i solstrålene som trengte gjennom blyglassvinduet gav en perfekt lyssetting for forestillingen han var i ferd med å innlede.

«Hva?» utbrøt sognepresten og spratt opp fra stolen som om det skulle være i regi av en britisk fjernsynsregissør. «Dette kan du ikke mene! Hvorfor skulle noen av oss gjøre det?»

«Ti stille og sett deg ned,» ba kirketjeneren. «La ham få si hvem av oss det er han mistenker.»

Men Wisting sa ikke noe mer. Han ble stående og nappe i en av sigarettene i pakken til Haber mens han nøt den endrede stemningen i rommet som var til å ta og føle på.

«Jeg har i alle fall alibi,» kom det fra organisten som la hendene bak hodet. «Jeg kan ikke spille orgel og drepe et menneske samtidig.»

«Har du noen som hørte deg da? Som kan bekrefte alibiet ditt?» spurte kirketjeneren. «Jeg stod med hørselsvern og dro i kirkeklokkene, så jeg kan ikke gå god for at du virkelig satt på krakken din hele tiden.»

«Sånn sett har du hatt like mye tid og anledning som jeg. Du kunne rukket å slå ham i hjel etter kimingen, men før Judith kom.»

«Da strødde jeg sand på kirketrappen,» forsvarte kirketjeneren seg. «Det er bare å gå ut og se.»

«Jeg var ikke engang her og kan i alle fall ikke ha gjort det,» kommenterte presten.

«Hvem kan bekrefte det, da?» spurte kirketjeneren. «Hvem kan gå god for at du ikke kom tidlig, drepte klokkeren, forsvant og gjorde en sen entré?»

Presten ble rød i ansiktet, men sa ikke noe.

«Han var i alle fall død da jeg kom,» hvisket den unge kvinnen og bragte taushet i rommet. Judith Isaksen hadde funnet frem en eske med Dent fra håndvesken og forsøkte å forsyne seg med skjelvende hender. Lyden av pastiller som ristet inne i esken understreket hvilken påkjenning oppdagelsen hadde vært for henne.

Del 8 av «Dødelig kollekt» finner du her (fra fredag kl. 10)

Har du avslørt morderen? Send sms med KRIM etterfulgt av ditt tips til 1984 (3,-/mld), og bli med i trekningen av en SonyEricsson S700.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag