RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- «Tore på sporet» gjør for vondt

Sist oppdatert:
Grethe (30) blogger om lengselen etter å finne pappaen sin.

«Det jeg husker best fra tiden hvor jeg lærte å lese, var at jeg oppdaget at jeg manglet et etternavn. Søstra mi hadde to etternavn, mens jeg hadde bare et av de. Jeg forsto ganske kjapt at muligheten for at pappa ikke var pappa var mer enn sannsynlig. Hele livet hadde jeg gått og følt meg annerledes, uten å kunne forstå hva det var. Akkurat som jeg var fra en annen verden, er vanskelig å forklare, men det er det nærmeste jeg greier.»

Slik innleder Grethe (30) bloggen sin om hvordan det er å vokse opp uten å vite hvem pappa er.

- Jeg var seks år gammel da jeg fikk sjokknyheten: Pappa var ikke pappa.

- Følte meg som et halvt menneske
Den dag i dag vet hun ikke hvem hennes biologiske far er.

- Jeg tenker på ham hver dag. Å vokse opp uten å vite hvem han er, har gjort at jeg har følt meg som et halvt menneske, forteller trebarnsmoren.

- Hvorfor har du valgt å blogge om dette?

- Dette er mer normalt enn man tør å snakke om. Det kan overleves, sier hun muntert.

- Ikke underholdning
- Synes du vi er for opptatt av vårt biologiske opphav?

- Ja! Det ser du på TV. Jeg ser ikke lenger på «Tore på sporet» – det er for vondt – det er ikke underholdning for meg. Det er hyggelig for dem det hjelper – men det kan være sårt for andre som ønsker seg dette. Det er mye snakk om arv og miljø, men noen av oss må lære oss å leve uten fasiten, sier hun.

Da sannheten kom for en dag, ble forholdet til moren virkelig satt på prøve:

«Som den nysgjerrige ungen jeg var, tok det meg ikke lang tid å konfrontere mammaen min om min konklusjon var riktig, at jeg og søstra mi ikke hadde samme far. Jeg husker mamma ble helt grå i ansiktet og hun kikket på meg med store blå øyne. Hun visste nok at det kom for en dag, men at jeg selv skulle spørre i en alder av 7 år, kan jeg nå i ettertid forstå var skremmende. Hun fortalte meg at pappa var pappa, men han var ikke min biologiske far. Hvem det var fikk jeg ikke vite "før jeg ble større". Denne nyheten var som å få is skylt gjennom årene. På en måte var det deilig, for da var det nok det som var galt med meg. På en annen side ble jeg redd for å miste min "nye" pappa også. Det var jo helt naturlig at min stefar skulle gå fra meg, da til og med min egen far mislikte meg så sterkt at han ikke ville vite av meg.»

- Kanskje han er statsminister?
Den fraværende faren fikk mye oppmerksomhet i Grethes liv:

- I oppveksten har han vært alt fra verdens beste fotballspiller til brannmann eller statsminister ... Når jeg møter venner av min mor, ser jeg ekstra etter om noen av dem ligner på meg, sier hun ettertenksomt.

Med årene ble det vanskeligere for Grethe:

«Da tenårene nærmet seg, og hormonene gikk i taket, ble dette enda vanskeligere. Jeg maste og maste om hvem han var, og drømte meg bort til et annet liv hvor pappa kom og klemte meg hardt og sa unnskyld, og tok meg med seg bort fra alt det vonde.»

- Rømte inn i rusen
I dag er Grethe rusfri, men hun mener «identitetskrisen» har mye av skylden for at hun ble ledet mot rusavhengighet:

«Etter hvert ble jeg en skikkelig bajas, da kom krigen fra innsiden ut i fysiske handlinger. Jeg stakk av hjemmefra opp til flere ganger i et desperat forsøk på å få vite hvor jeg kom fra. Jeg syns ikke jeg lignet på noen, og jeg ble mer og mer fremmed i min egen familie. Jeg fikk etter hvert et navn å forholde meg til, men det viste seg i ettertid, etter jeg hadde skrevet til han x-antall ganger, at han ikke var faren min. Og den indre letingen etter noen å høre til startet på nytt. Jeg følte meg som en fange i et mørkt rom, uten vinduer og uten dører. Det fantes ikke en eneste ledetråd, og jeg trengte sannheten for å bli satt fri. Satt fri til å få vite hvem er Grethe, hvorfor er Grethe og hvorfor ble jeg forlatt. Kunne «han» vite før jeg ble født at jeg var en ekkel unge som ikke hadde noe godt i seg? Var jeg ikke verdt å elske, var de flaue over meg? Hvorfor ville alle meg så inderlig vondt?»

Grethe forteller om følelsen av å bli sveket – og frykten for å bli det igjen:

«Jeg mente alle som kom inn i livet mitt var dømt til å forlate meg, så jeg stakk lenge før de hadde funnet ut hvem jeg var, i tilfelle de ikke ville like det de så. Jeg har hatt en million drømmer om faren min, og sikkert like mange samtaler med mamma, hvor jeg har prøvd alt fra å true fram sannheten, til smisking, til sinne også videre. Men det fantes ingen far der ute for meg. Etter hvert som jeg har blitt voksnere, har jeg begynt å venne meg til tanken på at jeg ikke er skapt av to, men kan med hånden på hjertet si at tanken og drømmen om pappa streifer en gang om dagen for det.»

- Hjalp å få egne barn
Det å få egne barn hjalp Grethe med å slå seg til ro med at hun ikke får svar om sitt biologiske opphav:

«Jeg har etter hvert kapitulert, og funnet meg i at denne sannheten ikke behøves for at jeg kan få et fullverdig liv, og har lært meg at jeg heller må sette pris på det jeg vet jeg har.»

(artikkelen fortsetter under bildet)

Hun er evig takknemlig for sin stefar, som har vært i hennes liv i over 28 år:

«Jeg har vært så heldig at det var en ungdom der ute, for lenge, lenge siden, som så meg, og som beveget han på en måte som gjorde at han valgte å bli pappaen min. Og han har stått der i tykt og tynt, uansett hva jeg har funnet på av sprø påfunn, har han stått der og bevist for meg at han vil aldri forlate meg.»

Respons
Mange har gitt respons til bloggen til Grethe:

«Vi likte dette innlegget til Grethe - som blogger om livet uten pappa. Hun forteller blant annet om moren, som ikke ville fortelle hvem som er hennes far. Sterkt og veldig bra skrevet.»

Mer fra Nettavisen:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere