Av Synne Bernhardt, lege, jurist, styremedlem i Norsk Pasientforening og advokatfullmektig i Andenæs Aaløkken Veum.
Oslo kommune må sørge for at bydelene og fastlegene yter påkrevd behandling også i krisesituasjoner. Rusavhengige er en pasientgruppe som ofte blir neglisjert. I den pågående korona-situasjonen stiller flere av dem enda svakere.
En rekke rusavhengige går til behandling hos LAR der de får substitusjonsbehandling i form av for eksempel metadon. Mange går også til en fastlege som har det overordnede ansvaret for koordinering av helsehjelpen og behandling av pasienten. Hos fastlegen får en del pasienter tilleggsmedikamenter som benzodiazepiner, altså utover LAR-behandlingen, - som LAR ikke ønsker å skrive ut.
Tilleggsmedikamentene, - som for eksempel sobril, valium og mogadon kan bidra til at pasientene evner å håndtere hverdagen, kjenner mestringsfølelse, livskvalitet og frihet fra jaget på gaten. Medikamentene forhindrer angst og uro, forebygger kriminalitet og meningsløs abstinensadferd, aggresjon og endatil vold.
Les også: De har ikke hjemmekontor på Brugata (+)
Flere fastleger som har ytt denne livsviktige helsehjelpen har imidlertid den senere tid blitt gjenstand for Helsetilsynets argusøyne og sanksjonsivrighet. I en bydel i Oslo var en lege ansvarlig for cirka 100 rusavhengige personer, da han ble fratatt retten til å skrive ut A og B preparater av Helsetilsynet. Pasienter hadde legen som sin trygge havn i lang tid. Han representerte stabilitet og forutsigbarhet, hvor flere hadde stått på spesifikke medikamentregimer med for eksempel benzodiazepiner over år.
Etter at legen mistet forskrivningsretten har pasienter blitt kasteballer mellom nye fastleger og vikarer. A og B-preparats behandling fordrer imidlertid spesialkompetanse, de færreste «vanlige» fastleger besitter slik nødvendig dybdekunnskap og kompetanse.
Flere pasienter henvender seg i fortvilelse, fordi de ikke finner leger som er villige til å kontinuere medikamentregime av A og B preparater, av frykt for Helsetilsynets represalier.
Les også: Nye korona-symptomer: Her er tegnene på at du kan være smittet uten å vite det (+)
For det tilfelle at legen likevel går med på å forskrive medikamenter, er det ofte i lavere doser, mindre pakninger og under et rigorøst kontrollregime. Pasientene bes om å komme en gang i uken, istedenfor en gang i måneden og de pålegges å møte for urinprøver titt og ofte.
Dette har flere implikasjoner.
For det første er dette uforutsigbart. Usikkerheten kan gi grobunn for angst, abstinens, aggresjon, depresjon, uønsket adferd, mindre eller ingen mestringsfølelse og eller evne.
For pasientene som i utgangspunktet har lite eller ingenting å rutte med, betyr det for det andre, økte utgifter. Flere legekonsultasjoner koster mer en færre, medikamentpakninger med mindre og færre doser er dyrere en større pakninger osv. På denne måten øker kostnadene uforholdsmessig, for de som i utgangspunktet har minst.
Les også: Overdosedødsfall skaper bekymring hos politiet – advarer unge om hardere stoffer
For det tredje kan det at pasienter må farte frem og tilbake innebære en smitterisiko på to måter. Nummer en er det rimelig å anta at flere av pasientene er kategorisert som risikogruppe. De vil derfor stå i fare for å bli alvorlig syke om de pådrar seg COVID-19 infeksjon. Nummer to er det ikke utenkelig at pasientene selv kan være smittebærere av både koronavirus og andre patogener.
Les også: Advarer mot høyt alkoholforbruk under koronakrisen: – Kan bli mer mottakelig for smitte (+)
De hyppige turene frem og tilbake til lege, laboratorium, apotek osv., i taxi, buss eller til bens, avhengig av hvordan pasientene makter å organisere seg, har derfor ett åpenbart smitterisikopotensiale. Likevel blir de henvist til å reke gatelangs, inn på venterommet til legen, inn i køen for urinprøvetaking og inn på apoteket for å hente de aller minste pakkene med medikamenter. For så å måtte gå gjennom det samme igjen og igjen.
All helsehjelp, også den som gis til rusavhengige skal imidlertid være forsvarlig, omsorgsfull og basert på individuelle vurderinger hvor det er pasientens behov som skal være utgangspunktet. Også rusavhengiges verdighet skal vernes.
At cirka 100 pasienter, ifølge pasienter selv, står uten en kjent og fast førstelinjelege- kan ikke fortsette.
Bydelsoverlegen har ikke besvart mine henvendelser. Derfor denne offentlige henstillingen til Oslo kommune om snarest å sørge for at denne pasientgruppen får adekvat og påkrevd helsehjelp. Dette innebærer forskrivning av blant annet benzodiazepiner, for de pasientene som har stått på dette i årevis.
Dette er ikke tiden for stringent nedtrapping. Ei heller metikuløs overvåkning av fastleger som forsøker å møte utfordringene den enkelt pasient står i, og som vi som samfunn befinner oss i.
Jeg ber Oslo kommune snarest undersøke situasjonen - det er de mest sårbare som må vernes.