*Nettavisen* Nyheter.

Dana Æ. Manouchehri

17. mai er dagen vi stolt kan rope at vi er norske og at vi elsker landet vårt. Men etter den søte kløe kommer den sure svie

Norsk flagg

NASJONALDAGEN: I år mer enn noen gang betyr denne feiringen noe, skriver Dana Æ. Manouchehri. Foto: (NTB scanpix)

Overdreven kultursensitivitet går på bekostning av den norske kulturen, den samme kulturen jeg er stolt av og fremmer hele året.

Nå er folket fra sør til nord i full sving og forbereder seg til den store dagen. Det myldrer av glade og stolte mennesker i lange køer foran bilvasken, polet og Fjelberg med en nasjon dekt av bjørkekvister og flagg.

I dag er dette en stor del av bybildet og det som møter meg ute i gatene.

Mer enn noen gang før

I år mer enn noen gang betyr denne feiringen noe. Vårt samhold og solidaritet har blitt satt på prøve de siste månedene, og sammen har nasjonen kjempet en usynlig fiende som har angrepet oss brutalt.

Vi har klappet og sunget fra våre balkonger og hedret frontlinjen som har stått på døgnet rundt for å redde deg og meg. Norge som nasjon har klart noe mange land ikke har mestret, og brodden av den usynlige fienden er tatt.

Landet er på full fart mot normalen, og på nasjonaldagen skal vi skåle en ekstra gang for det.

Klikk på bildet for å forstørre. Dana Æsæl Manouchehri

Dana Æsæl Manouchehri.  Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

I morgen skal vi feire nasjonen, vi feirer patriotismen og vi feirer grunnloven som gir oss et felleskapet.

Sementerer identiteten

Det er denne nasjonale følelsen, følelsen av tilhørighet til et større felleskap som skal feires. Følelsen av at vi sammen skaper Norge og som borgere sementerer vår identitet som nordmenn.

Les flere innlegg av Dana Æ. Manouchehri her.

Dette er dagen vi stolt kan rope at vi er norske og at vi elsker landet vårt, og sannheten er at jeg føler meg aldri så norsk som dagen før nasjonaldagen, når jeg sitter på alle fire og stryker bunaden min, flagget, pusser sølvet og lekser for mine barn om hvordan de skal respektere flagget, landet, de eldre og dagen.

Jeg kjenner en uendelig takknemlighet over den norske ånden, nasjonen og folket som har huset meg og min familie.

Og i takknemlighet og respekt så hedrer jeg kanskje nasjonen mer enn de med dype røtter i Norge.

Den sure svie

Men etter den søte kløe kommer den sure svie. Bitterheten over at jeg også samtidig må lære mine barn at det ikke er like akseptert å utrykke disse gledesropene, takknemligheten og kjærligheten de resterende 364 dagene i året.

Jeg raser over at nordmenn sårt har erfart at det å være norsk er bra, men hvis en ønsker å beholde sin egen kultur i landet, ivareta de norske tradisjonene, ånden og sette Norge først de resterende dagene i året, er en nærmest blitt fremmedfiendtlig og i ytterste tilfelle rasist.

Årlig vemmelse

Jeg vemmes over at vi hvert år skal ha diskusjoner om flaggvalg i toget, bunad med eller uten hijab også videre.

Les også: Forbrukerøkonom - Færre vil føle på bunadspresset på 17. mai i år

Jeg skylder tillatelsen av disse diskusjonene på at vi ikke våger å være stolte de resterende dagene av året, jeg skylder på overdreven kultursensitivitet som går på bekostning av den norske kulturen, den samme kulturen jeg er stolt av og fremmer hele året.

Den kulturen min familie frivillig valgte å bli en del av og implementere i mitt liv.

Den samme kulturen som gav meg frihet og menneskeverd som jeg var blottet for i mitt eget hjemland.

Den samme kulturen som tillater meg å være stolt kvinne og iraner i Norge.

Så kjære Norge, takk for verdiene, takk for friheten og takk for en fredelig og vakker kultur.

Stolt i bunad

Jeg ser på min nystrøkede Vest-Agder-bunad, og jeg gleder meg til å bære den stolt i morgen. Jeg skal kjempe mot et flerkulturelt Norge og hedre det mangfoldet Norge består av, alt fra forskjellige etnisiteter, religioner, farger og legninger.

Så nei til et flerkulturelt Norge og ja til et mangfoldig Norge, for sammen elsker vi dette landet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag