RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

VENDT MOT MEKKA: Den norske konvertitten Truls Bølstad i bønn i sin moske på Furuset.
VENDT MOT MEKKA: Den norske konvertitten Truls Bølstad i bønn i sin moske på Furuset. Foto: Trond Lepperød (Mediehuset Nettavisen)

Han er Norges første muslim

Sist oppdatert:
Muslim i Norge? Ingen kan vise til lengre fartstid enn Truls Bølstad.

OSLO, FURUSET (Nettavisen): - Da jeg konverterte i 1957, ante jeg ikke en gang hvordan jeg skulle be. Det gikk flere måneder før jeg fikk vite det.

Truls Bølstad (71) forklarer der han står i sokkelesten i lyset under den store glasskuppelen i moskeen og gjør seg klar til sin salah, en av dagens fem påkrevde bønner. Vendt mot Mekka inntar han de rituelle bønnestillingene, først stående, deretter på kne og til slutt helt bøyd med hodet mot gulvet. Bønnen foretas i taushet. For anledningen er han alene i salen.

Minoritet i eget land
Truls Bølstad er flere ting; pensjonist, bestefar, oslogutt, mangeårig lærer og sist rektor ved Dønski videregående, han har vært generalsekretær i Norsk lektorlag, trikkekonduktør og befal i Forsvaret, og så er han altså muslim. Dermed tilhører han også en minoritet i sitt eget land, og som helnorsk er han en minoritet i sin menighet. Og på toppen av dette: Ahmadiyya-muslimene, som er den retningen han tilhører, er en minoritet blant muslimene, attpåtil en forfulgt minoritet.

- Det har vært ensomt noen ganger, innrømmer han om den veien han valgte.

VENDT MOT MEKKA: Fem ganger om dagen skal muslimene vende seg mot Mekka. Truls Bølstad demonstrerer hvordanen slik bønn foregår på teppet i Baitun Nasr-moskeen på Furuset.

Hvem kunne ha gjettet at en vanlig gutt med oppvekst i Vika og på St. Hanshaugen i etterkrigstidas Oslo skulle bli muslim eller muhammedaner, som nordmenn sa den gangen?

Ivrige egenstudier
Han kom fra et vanlig norsk hjem, der religion ikke var veldig fremtredende, men der man i alle fall gikk i kirken på julaften. Truls var en gutt som slo ball og lekte boksen går med kameratene i gata eller dristet seg til å hoppe slengtau med jentene. Men et sted på veien skjedde det noe som brakte ham over i et spor som var helt fremmed for de fleste i hans kull: 16 år gammel hadde han funnet ut av det: Han var troende, og etter ivrige egenstudier av de store verdensreligionene landet han på islam.

Norge den gangen var jo hvitt, det var luthersk og det var «tråkk ikke på plenen»

- Hvorfor akkurat islam?

- Det kan du spørre om. Norge den gangen var jo hvitt, det var luthersk og det var «tråkk ikke på plenen». Hvis du skulle gjøre noe virkelig spesielt, så ble du katolikk. Islam var det vel ingen som tenkte på en gang.

- Det var under lesingen om profeten Muhammed det slo meg at han må ha hatt en gudsopplevelse som jeg tror på, forteller Bølstad.

INFORMASJONSMØTE: Da pakistanske innvandrere begynte å komme til Norge på 1970-tallet, fikk Truls Bølstad plutselig flere trosfeller. Her er han på et informasjonmøte om islam i Folkets Hus i 1972 sammen med Naseer Ahmad Quereshi.

- Jeg var her først
Truls Bølstad må ha vært en av Norges første muslimer. Menigheten hans mener å kunne spore islams historie i Norge tilbake til noen kvinner som konverterte på 1920-tallet, men ingen gjør ham rangen stridig som pioner og den som var med og etablerte den første norske menigheten. De var i alt tre kompiser som konverterte til islam den gangen. Bølstad var den som holdt det gående. Og han var lenge relativt alene i sin tro her på berget. Siden kom det flere til, og med innvandringen fra Pakistan begynte det etter hvert å bli så mange at de kunne fylle en moské. Nå - 55 år etter vendepunktet - er Truls Bølstad én av rundt 100.000 muslimer i Norge, men som han sier med et smil: Jeg var her først!

71-åringen bor i Bærum med kona Ann Marlen. Paret har to voksne barn og to barnebarn. Vi treffer ham imidlertid på Furuset i Oslo der Ahmaiyya-muslimenes nye moské troner på en bakketopp. Bølstad var i flere år leder for menigheten. Han var med da de kjøpte seg en villa på Frogner og gjorde den om til sin første moské på 1980-tallet.

MOSKEÅPNING: Truls Bølstad sammen med Nassir Ahmad, Ahmadiyya-muslimenes daværende overhode, den tredje kalifen, under åpningen av Nor moskeen på Frogner i august 1980. Da ahmadiyaaene åpnet sin nye moske på Furuset i 2011 var den femte kalifen, Hadrat Mirza Masroor Ahmad, på besøk.

Bomben mot Nor-moskeen
Den gangen fikk Bølstad og de andre i menigheten smertelig erfare at ikke alle ønsker islam og innvandrere velkommen. I 1985 plasserte en høyreekstremist fra den nynazistiske organisasjonen Nasjonalt Folkeparti en ladning dynamitt på moskeens fasade. Ladningen gikk av og en kvinne ble skadd, men det var bare tilfeldigheter at det ikke endte med et blodbad. Gjerningsmannen ble pågrepet og fikk sin dom.

- Det skjedde under ramadan, og normalt skulle moskeen vært full, men akkurat den dagen var det ikke så mange mennesker der, for vi hadde samling et annet sted. Hadde det ikke vært for det, hadde mange liv gått tapt, tror Bølstad.

Moskeen på Furuset er et flott skue, men omgitt av høye gjerder og streng sikkerhet røper den også at alt ikke er fryd og gammen.

Bølstad ber oss ta av skotøyet, gir oss et par blå crocs og fører oss inn på tepper forbi bilder fra Mekka, forbi et monter der utgaver og oversettelser av Koranen er stilt ut og videre inn i fløyen der imamen og menighetens ledere har sine kontorer. Selv har han ikke lenger noen formelle verv i menigheten, men han er et aktivt medlem.

NY MOSKE: Baitun Nasr-moskeen på Furuset ble åpnet i 2011.

Vi setter oss i en sofa og blir budt kaker og kaffe mens Bølstad forteller, av og til avbrutt av bønnerop på høyttaleranlegget og småprat og et «assalumu alaikum» til kjente som kommer forbi.

Ute i gangen vi nettopp passerte henger det portretter du ikke finner i andre moskeer. Det er bilder av Ahmadiyya-muslimenes ledere opp gjennom årene, kalifene. Den nåværende bor i London og var her da den nye moskeen ble åpnet i fjor. Et stort svart-hvitt bilde i glass og ramme henger godt synlig der du kommer opp trappen. Det viser en skjeggete mann med turban på hodet. Det er Hadrat Mirza Ghulam Ahmad, mannen som grunnla denne spesielle retningen av sunni-islam i 1889.

UVANLIG VALG: - Hvis du skulle gjøre noe spesielt, så ble du katolikk den gangen. Islam var det vel ingen som tenkte på en gang, sier Truls Bølstad og tenker tilbake på året 1957 da han konverterte.

En profet som provoserer
- I islam heter det at Muhammed er den siste profeten. For oss er han den siste lovgivende profeten, mens vi mener at vår grunnlegger, Ghulam Ahmad, også er en profet, forklarer Bølstad.

Det er for mange andre muslimer som å banne i kjerka.

- Og det er også der forklaringen på hatet mot oss ligger, sier Bølstad.

- Mange muslimer tror at en mahdi og Jesus skal komme. Vi sier at han allerede er kommet. Han forener jødenes og de kristnes Messias, muslimenes Messias og mahdi-tenkning og også buddhistenes og hinduenes tenkning om en frelserskikkelse i endetiden.

- Men denne kalifen deres, som er dagens overhode for Ahmadiyya-muslimene, han er ikke en som blir invitert til andre muslimske trossamfunn for å snakke?

- Nei, dessverre. Men det er et stort sprang derfra og til det å ville kverke oss. Jeg pleier å si at jeg godt skjønner at de ikke liker oss, men jeg liker dårlig at de dreper oss.

Og Ahmadiyya-muslimer blir drept for sin tro. I Pakistan, der bevegelsen ble grunnlagt, kommer det jevnlig rapporter om forfølgelse og drap av bevegelsens medlemmer. For to år siden ble 86 personer massakrert i to parallelle angrep mot Ahmadiyya-moskeer.

MØTTE ETTERLATTE: To ganger har Truls Bølstad vært i Pakistan. Der har han blant annet møtt de etterlatte etter massakrene mot to Ahmadiyya-moskeer i mai 2010. - Det var sterkt, sier han.

Møte med etterlatte i Lahore
- I mai 2010 kom det noen inn i to av moskeene våre i Lahore og bare skjøt ned folk som lå og ba. Forut for det hadde det vært hatkampanjer mot oss. I juli det året var jeg der. Vi reiste delegasjoner fra hele verden ned til Lahore for å besøke de etterlatte etter massakrene. Det var sterkt. I et normalt samfunn ville politiet ha forsøkt å hindre slike drap. Her satt de på baken utenfor moskeene og fikk det først travelt da det kom TV-team.

Bølstad forteller om hvordan delegasjonen ble hentet på flyplassen og veldig diskret reiste rundt til noen av familiene som var rammet. Det gjaldt å holde en lav profil.

- Flere steder hang det bannere i gatene, «fjern ahmadiyyaene». Det hang plakater på veggene. En enke fortalte at hun hadde fått beskjed om at hvis hun ikke tok med seg ungene og forsvant, så ville det samme skje med dem. Et annet sted hadde en kjøpmann delt ut godterier til ungene i glede over at en kjetter var drept. En ung gutt fortalte om situasjonen på skolen. Han sitter der i klasserommet og alle de andre sitter vekk fra ham og læreren sjikanerer ham og oss som gruppe hele tiden, forteller Bølstad.

I dagens Pakistan, der bevegelsen ble grunnlagt, har myndighetene som det eneste land gått til det skritt å erklære ahmadiyyaene som ikke-muslimer. I passet er det en rubrikk der man krysser av for religiøs tilhørighet, og velger du muslim må du samtidig ta avstand fra Ghulam Ahmad som profet. Det vil en ahmadiyya nødig gjøre, og som en konsekvens får de et stempel i passet som forteller at de tilhører gruppen mange betrakter som kjettere. Dermed kan de heller ikke reise til Mekka fra Pakistan og på den måten oppfylle en av de fem pilarene i islam.

- Stempelet man får i passet har klare paralleller til nazistenes jødeforfølgelse i Europa, sier Bølstad.

Bøstad ble født i 1941, som den eldste av to brødre. Hans første barndomsminne knytter seg til en dramatisk hendelse i Oslos okkupasjonshistorie. Det var eksplosjonen og brannen på Filipstadkaia da lastefartøyet «Selma», som skulle frakte blindgjengere til Tyskland, gikk i lufta. 45 nordmenn og 75 tyskere ble drept i eksplosjonen og brannen som fulgte. Det Bølstad husker var at en granat gikk gjennom taket i bygården der familien bodde i Huitfeldts gate. Hvorvidt det var sabotasje eller en ulykke ble det spekulert i den gangen, og det ble heller aldri slått fast med sikkerhet.

Laget hull i soveromstaket
- Jeg husker jeg var med far opp på loftet i bygården og så det gapende hullet. Skadene gikk gjennom taket på bygården og ned til taket på soverommet vårt i femte etasje, forteller han. Eksplosjonen skjedde 19. desember 1943.

Under okkupasjonen var moren og faren aktive i illegalt arbeid, har han senere fått vite.

- Mitt lille bidrag var at det lå illegale aviser i vogna mi, forteller han og ler.

Foreldrene var norske, men hadde bodd i Danzig. De hadde dratt derfra og tilbake til Norge da Hitler kom til makten.

- Far jobbet i havna, og han drev med flyktningetransport. Han hadde flere jødiske venner, og jeg vet at han forsøkte å få en av dem og hans bror til å flykte for å unngå transporten med «Donau». Han var om bord i båten med en pakke røyk til kameraten før de dro.

Frakteskipet «Donau» er senere blitt stående som symbolet på den norske jødeforfølgelsen. 532 jøder, menn, kvinner og barn ble 26. november 1942, stuet ned i lasterom og sendt mot Tyskland. Da de nådde anløpshavnen, ble de brakt videre med tog til Auschwitz. Bare ni av de norske jødene overlevde.

Skilsmissebarn
Foreldrene ble skilt før han hadde begynt på skolen. Det var vondt, men han ble boende hos moren og holdt kontakten med faren. Moren flyttet til St. Hanshaugen med de to sønnene.

- Det var etterkrigstid, vi hadde dårlig råd, det var rasjoneringskort, men det var ikke erting og mobbing fordi jeg var skilsmissebarn. I gata vår var det et paradis for barn. Vi hadde det fantastisk, forteller han.

De siste årene på realskolen var det fotball og historie som opptok den unge Truls Bølstad. Han gikk fra St. Hanshaugen og ned til Hammersborg og Deichmanske bibliotek for å låne bøker, blant annet sagalitteratur. Gjennom interessen for historie våknet også interessen for religion.

- Jeg kom inn i en fase der jeg var opptatt av de store spørsmålene i livet.

Kontaktet misjonær i Sverige
I et Norge anno 1957 var ikke kunnskapen om islam det som lå lettest tilgjengelig. Bølstad bestemte seg for å finne de svarene han søkte hos muslimene selv, og tilfeldighetene ville det slik at Ahmadiya-muslimene, som har som mål å spre sin tro til alle verdens hjørner, på dette tidspunktet hadde kastet sine øyne på Norden. I Sverige hadde de en egen misjonær, Kamal Yousuf. Han kom Bølstad i kontakt med og begynte å brevveksle med.

- Hvordan reagerte omgivelsene dine på at du ble muslim?

- Mor reagerte relativt negativt. Det kan jeg forstå. Hun var bekymret for hva som kom til å skje med meg videre i livet. Far var litt mer forståelsesfull. Han sa «jeg skjønner deg». Han fortalte at han selv hadde vært søkende som ung og lenge var tiltrukket av katolisismen. Når det gjaldt omgivelsene ellers, håpet de vel på at det skulle gå over av seg selv.

Men det gjorde det ikke.

Brennevin på brakka
Bølstad begynte på universitetet, ved siden av var han trikkekonduktør, han avtjente verneplikten og begynte på befalsskolen på Luftforsvarets leir i Stavern. Den unge mannen sa det som det var da han ikledte seg kongens klær: «Jeg er muslim». Det skapte ingen problemer, sier han, og kameratene tok hensyn.

- Vi bodde i brakker, seks på hvert rom, og annenhver helg var det lørdagstjeneste. Når tjenesten var ferdig, samlet vi oss rundt vårt bord i brakka og satte metallkruset vårt på bordet. Det var selvsagt forbudt å nyte alkohol, men brennevin - Kolonirom - ble skjenket i krusene, det vil si - i fem av krusene. Så kom de fram med en cola som ble skjenket i mitt krus. Jeg synes det er et fint bilde på gjensidig respekt, sier han og tenker tilbake på minnene.

- Jeg opplevde aldri at noen forsøkte å lure i meg alkohol eller på andre måter mobbe meg for min tro. Vi var seks kompiser. Sånn var det.

GODE MINNER: Truls Bølstad har gode minner fra befalskolen og forteller med et smil hvordan kameratene på brakka håndterte det faktum at han ikke rørte alkohol.

Kristen formålsparagraf
Da Bølstad slo inn på læreryrket, opplevde han heller ikke noen problemer, kristen formålsparagraf i skolen til tross. Men han husker at den lokale sognepresten var på vakt og ba om rapporter da han begynte å undervise i Finnmark, der læstadianerne sto sterkt. Men rapportene må ha beroliget ham om at læreren fra Oslo ikke var ute etter å omvende elevene til islam. Bølstad ble værende der i seks år og fortsatte som lærer og senere skoleleder. Da han gikk av med pensjon var han rektor ved Dønski videregående skole i Bærum.

Gift i snart 50 år
Det var etter at han hadde vært muslim i et par år, han møtte den store kjærligheten i en jente fra Trøndelag. Ann Marlen, som hun het, lot seg altså ikke skremme av kjærestens religiøse overbevisning. Nå har de vært gift i 48 år. Paret har to barn som nå er voksne og to barnebarn. Kona konverterte selv et par år etter at de giftet seg, men de to barna valgte ikke å følge etter i foreldrenes fotspor da de ble gamle nok til å ta sine egne valg om livssyn. Bølstad synes det er greit. Han sier han ikke ønsker å presse sitt valg på andre.

- Annerledes når man er brun og heter Ali
- Men for min del har det ikke vært noen stor belastning å være muslim i Norge. Norge er et fantastisk land å være minoritet i, sier han - før han skynder seg å legge til:

- Men jeg er hvit og heter Truls. Det oppleves selvsagt annerledes når man er brun og heter Ali. Mange innvandrere og folk med innvandrerbakgrunn er utsatt for diskriminering. Jeg har mange ganger hatt rasende tenåringer på kontoret mitt som rektor som for n'te gang er blitt stoppet av politiet og opplever at det bare har med hudfarge å gjøre.

GAMMEL LÆRER: Da Bølstad gikk av med pensjon var han rektor ved Dønski videregående skole i Bærum. Det ble mange år i læreryrket, og han var også aktiv i Norsk lektorlag.

Vil ha fred og forsoning
«Kjærlighet til alle - ikke hat mot noen» lyder mottoet til ahmadiyaa-muslimene. Du kan blant annet se det på en stor plakat inne i moskeen. Truls Bølstad og hans trosfeller tar avstand fra vold. De vil ha fred og forsoning på tvers av religiøse skillelinjer og snakker med overbevisning om islam som en fredens religion.

Men selv han må innrømme at det er et budskap det kan være vanskelig å nå fram med, når islamske terrorister sprenger seg selv i luften eller når unge norske islamister i Profetens Ummah raser mot Norge og nordmenn som «barbarer, urene, usiviliserte og gudløse skapninger».

- Vi snakker og snakker om at islam er fred, og så er det ... pang. Da er det rykk tilbake til start, sier Bølstad med et sukk.

Da bomben sprang i Oslo 22. juli i fjor tenkte han likedan. Nå skjer det igjen. Ekstreme islamister. Han befant seg i Polen akkurat da og snakket med datteren sin på telefon.

- «Jeg orker snart ikke mer», var ordene jeg brukte, husker han.

Så viste det seg å være en helnorsk ekstremist som sto bak. Han påberopte seg et kristent grunnsyn og fryktet en invasjon av muslimer i Norge.

- Det er ingen tvil om at religion kan være med på å underbygge hat, at det skaper forskjeller. Men hvis du fjerner religionen, hva har du igjen? Det er fortsatt hudfarge, nasjoner, det vil fortsatt være «de» mot «vi» for dem som ønsker å se det slik.

- Hva tenker du når Breiviks meningsfeller ytrer seg på nettet og for eksempel snakker om at «muslimer skal drepes som skadedyr»?

- Hva skal jeg si? Jeg skulle gjerne ha kjent vedkommende, sier Bølstad etter en liten tenkepause.

- Jeg skulle gjerne ha fått snakket med vedkommende. Hvorfor sier han dette og hvorfor tenker han sånn? Jeg tolker det som et uttrykk for en veldig usikkerhet.

Jeg er som Sisyfos

Men hat og intoleranse, islamfrykt og ekstremisme til tross; den gamle læreren ser bare en utvei, og det er mer dialog og kunnskap.

- Jeg gir meg ikke. Jeg er som Sisyfos, sier han og siterer noen vers fra Johan S. Welhavens dikt om den greske guden som måtte rulle en stor stein opp et fjell:

Han har en Trøst: han kæmper ei forgjæves!

Naar Stenen styrter i den steile Bakke,

og naar den atter gjennem Uren hæves;

den knuser stedse dog en Øgles Nakke.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere