Mina Bai

40-årsdagen til den islamske revolusjonen

Iranske kvinner holder opp porteretter av Ayatollag Khomeini i forbindelse med markeringen av jubileet for den iranske revolusjon. 

Iranske kvinner holder opp porteretter av Ayatollag Khomeini i forbindelse med markeringen av jubileet for den iranske revolusjon.  Foto: Ebrahim Noroozi (AP)

Iran er kanskje det mest fascinerende landet i Midtøsten. Det sosiologiske, geografiske og historiske mangfold er uten like. Takket være regimet er iranerne redusert til terrorister og krigshissere.

Det iranske folk er det mest misforståtte; det er et gjestfritt, snilt og fredelig folk med sans for det gode liv, kultur, musikk og poesi. De har ikke noe imot USA eller Vesten eller andre. De løper etter vestlige for å ta selfie på gata og invitere dem hjem. Selv om ting er blitt mye bedre enn da Khomeini levde, for eksempel er de islamske kåpene blitt kortere, skjerfene er blitt løsere, og sosiale medier har revolusjonert iraneres tilgang til den frie verden, men rammene til revolusjonen er fremdeles det samme.

En ideologisk revolusjon

Del. III

Khomeini var besatt av å eksportere revolusjonen til samtlige muslimske land i regionen og frigjøre Al-Quds (den hellige moskeen i Israel). Khomeini visste at muslimer hater Israel og at hans politiske ideologi ville finne tilhengere blant muslimer og til og med i Vesten.

I Vesten er det ukjent at Khomeini blandet seg inn og provoserte Saddam Hussein før Iran-Irak-krigen startet. Det vestlige narrativet er redusert til at en gal Saddam uten mål og mening angrep Iran og fikk støtte av USA.

Da Khomeini kom til makten var Saddam den første som anerkjente ham og ville samarbeide med ham som nabo. Men Khomeini ignorerte Saddam fra første stund. I Khomeinis fyrrige og frekke taler blandet Khomeini seg gang på gang inn i irakiske affærer. Han ba til og med Iraks hær om å gjøre som Iran, slutte seg til folket og kvitte seg med den korrupte lederen Saddam med uislamske skikker og holdninger. Det var en frekkhet de aldri tidligere hadde sett maken til. Saddam som kom fra sunni-minoriteten, virket sjanseløs mot Khomeinis provokative frierier til Iraks undertrykte sjia-majoritet. Derfor angrep Saddam Iran da landet var på sitt svakeste etter at Khomeini i angst for kupp hadde henrettet et stort antall generaler.

For å nøytralisere en eventuell opposisjon innen hæren opprettet Khomeini den paramilitære og brutale «Sepah Pasdaran», «voktere av revolusjon», ikke for å beskytte Iran, men for å beskytte Khomeinis ideologi mot landets egne borgere. Sepah har senere utviklet seg til en økonomisk gigant i Iran og en base for eksport av revolusjonen utenfor.

Saddam angrep Iran. Krigen startet i 1980, et år etter revolusjonen og var en katastrofe for iranerne, men så beleilig for Khomeini at han kalte det en «gudegave». Gjennom religiøs nasjonalisme oppildnet han unge iranere til å beskytte «landet» mot Saddam. Unge gutter ned til 14-årsalderen ble sendt til minefelter for å bli martyr. Samtidig styrket han sin posisjon mot dem som var mot revolusjonen ved å definere enhver kritikk som «forræderi i krigstid». Krigen varte i åtte år. Selv om Iran allerede etter to år hadde gjenerobret all iransk jord som irakere hadde erobret, ville ikke Khomeini akseptere våpenhvile. Selv da nabolandene var enig om å betale krigserstatning i regi av FN, fortsatte han krigen. I seks år maste han om å erobre Irak for å eksportere revolusjonen. Først da han i 1988 innså at han faktisk kunne tape krigen, aksepterte han våpenhvile. Krigen kostet en halv million mennesker livet. Merkelig nok har ikke Khomeinis krigshissing vært tema i vestlige medier.

Les del to:

Eksport av revolusjonen

Khomeini drømte om muslimsk herredømme i Midtøsten, om ikke i verden. Det var ingen iransk revolusjon, men en ideologisk revolusjon som i 40 år har drept, torturert og undertrykt iranere og alle deres grunnleggende menneskerettigheter. Millioner flyktet fra landet. Iranerne hadde levd mer enn 40 år under et sekulært styre. Kvinnebevegelsen var grunnlagt allerede for mer 70 år siden. Selv Irans mange hundre år gamle flagg med løve og sol i midten var ikke immunt, det ble erstattet av «Allah»-symbolet. Det er en ting å få en revolusjon, en annen å få en ideologisk en. Ideologiens propaganda hjernevasker folk, og stadig søker etter støttespillere i utlandet.

Etter 40 år har Iran i så stor grad blandet seg inn i Iraks politikk at de irakiske myndighetene gang på gang har klaget over innblanding. Støtte er også gitt til Hoosiene i Yemen for å underminere Saudienes kontroll. Assad-regimet ville ikke overlevd uten Irans hjelp. Iran har støttet Hizbullah og Hamas, de har bygget hus i Gaza og leilighetskomplekser i Venezuela. I Afghanistan samarbeider Iran med Taliban samtidig som regimet innad i Iran fører en rasistisk og diskriminerende retorikk overfor tusenvis av afghanske flyktninger.

Iranere sulter, prostitusjonen øker, rusmidler selges på åpen gate, inflasjonen er skyhøy og fattigdommen kvelende. Korrupsjonen er gigantisk og regimets pengebruk innenfor og utenfor landet er noe alle iranere kjenner til. Landet er sanksjonert av USA, men mullahenes prioriteringer er å sende penger til sine ideologiske brødre. Regimet har gode venner, en del i Vesten. En av dem er arbeiderpartiets leder i England, Jeremy Corbin som har samarbeidet tett med regimets engelskspråklige propaganda maskin PressTV før. Begge to har en anti-USA og anti- Israel retorikk. Det er slik ideologier fungerer.

I stedet for å bruke penger på det iranske folk, bruker regimet penger på propaganda og ideologiske symbolsaker som hijab, arrestasjon av folk på blandede fester, konfiskering av alkohol, parabol-razziaer og forbud mot hundelufting. Grunnleggende menneskerettigheter har ingenting med amerikanske sanksjoner å gjøre! Milliarder av dollar er brukt på et meningsløs atomanlegg som etter press fra verden er blitt skrotet. Makthaverne har gang på gang åpent uttrykt at Israel må vekk fra verdenskartet.

Les del 1:

Tross amerikanske sanksjoner underslås millioner av dollar og sendes til mullahenes feite kontoer i utlandet. Pussig nok lever mange av deres sønner og døtre det gode liv i USA, samme USA de så inderlig "hater". De er ikke engang skamfull over å skryte av det på sosiale medier og på instagramsider som «Rich kids of Teheran». Fest, musikk og blanding av kjønn er forbudt, selv om folk bryr seg ikke om diverse forbud og stadig tøyer grensene. Kvinner er blitt annenrangsborgere og menneskerettighetene redusert til en tåpelig spøk oppfunnet av Vesten.

Iran er kanskje det mest fascinerende landet i Midtøsten. Det sosiologiske, geografiske og historiske mangfold er uten like. Takket være regimet er iranerne redusert til terrorister og krigshissere. Det iranske folk er det mest misforståtte; det er et gjestfritt, snilt og fredelig folk med sans for det gode liv, kultur, musikk og poesi. De har ikke noe imot USA eller Vesten eller andre. De løper etter vestlige for å ta selfie på gata og invitere dem hjem. Selv om ting er blitt mye bedre enn da Khomeini levde, for eksempel er de islamske kåpene blitt kortere, skjerfene er blitt løsere, og sosiale medier har revolusjonert iraneres tilgang til den frie verden, men rammene til revolusjonen er fremdeles det samme.

Det sies at historien tilhører pennen som skriver den, og med dette har jeg gitt mitt bidrag til narrativet om mitt folk og den iranske revolusjonen. Jeg vet at sanksjonene knuser mitt folk og de fattige betaler den høyeste prisen. Men det er viktig å påpeke hvorfor vi er der vi er. Vi må aldri glemme at selv om misnøyen med regimet er kanskje 100 ganger større idag enn den var i Sjahens tid, er jerngrepet til dagens regime så skremmende at folket virker sjanseløst. Det har ingen leder, ingen organisering, ingen planer, noe den såkalte revolusjonen hadde.

Kilder:

While the Iranian regime’s elite bash US, their children reap its benefits

The extravant lives of rich kids of Teheran are fueling Iran’s protest

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mer fra blogger: Mina Bai

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag