Dette er en kommentar. Det er skribentenes holdning som kommer til uttrykk.

«Frihet henger alltid sammen med risiko, enten kommer den fra det, eller så fører den til det».

Sitatet er hentet fra Nassim Nicholas Talebs bok «Skin in the game», der han argumenterer for at vilje til å ta risiko på egne vegne er avgjørende for å oppnå et rettferdig og effektivt samfunn.

Les også: Dette betyr de nye reiserådene for din reiseforsikring

Taleb er en av vår tids mest spennende tenkere, og har skrevet flere bøker om hvordan moderne samfunn best kan takle usikkerhet. Ikke minst såkalt «radikal usikkerhet», situasjoner der vi vet så lite om mulige utfall av en krise at det er nesten umulig å forutse hva som er kloke valg.

Fremmedord

Risiko har lenge vært et fremmedord for det store flertall av oss. Vi har levd i et av verdens tryggeste land, der ekstrem uflaks har vært den viktigste kilden til lidelse for de fleste.

I mars ble alt dette plutselig snudd på hodet; vi syntes å være i fare hvor enn vi gikk.

Les også: Kun 12 prosent av nordmenn mener grensene bør åpnes

Vår første, instinktive reaksjon var å gjøre alt for å redusere denne risikoen. Nettopp ved å ofre vår frihet, slik Taleb er inne på.

Men dette kan aldri være en varig tilstand i et demokrati, derfor må vi nå lære oss å håndtere en mer vedvarende risiko.

Prøving og feiling

Mange av de kriser vi står overfor, som koronakrisen og klimakrisen, er nettopp preget av radikal usikkerhet.

I en slik situasjon er det ikke sikkert løsningen er å legge detaljerte, langsiktige planer. For å redusere risiko er det antakelig bedre å skape systemer som er fleksible, og raskt kan tilpasse seg endrede forhold på bakken.

Les også: Bekymret for smittevern på utested: - Burde vært stengt

Et slik system er i stor grad basert på prøving og feiling. Man tester ut ulike tiltak, ser hvordan de fungerer og justerer kursen etter det.

Det vil si at dersom et slikt system skal kunne fungere er det avgjørende at vi aksepterer at risikoen i visse perioder faktisk kan øke. Det er det vi nå ser i forbindelse med åpningen av samfunnet igjen etter koronatoppen i mars-mai.

Det er åpenbart minst risiko for smitte dersom vi alle holder oss hjemme, men da ofrer vi vår frihet og skaper et samfunn få av oss vil leve i, et samfunn med langt lavere livsverdi enn i dag.

Mennesker har en tendens

På mange måter følger våre myndigheter oppskriften fra Taleb i sin gjenåpning av Norge. Man åpner litt etter litt, og ser hvordan det påvirker smittetallene, og signalisere vilje til å snu om risikoen blir for stor.

Så kan man alltids diskutere hvem som burde åpne først, og påpeke inkonsekvent kommunikasjon.

Her er det mye å kritisere regjeringen for, men i grovt følger den en nødvendig prøve-og-feile-strategi. Med aksept for at man også kan feile; at flere kan bli smittet.

Det er faktisk noe vi alle bør akseptere. Fordi det på lang sikt er den klart beste måten å redusere risiko, uten å ofre vår frihet og andre verdier som gjør vårt samfunn til et godt sted å leve.

Les også: Bussjåfør angrepet i Sverige – passasjer ville ikke gå inn bak

Vi mennesker har en tendens til å se verden i enkle kategorier; svart og hvitt, godt og ondt, trygt og utrygt. Å takle radikal usikkerhet betyr å ha et mer nyansert syn på verden, der overgangene er glidende og ikke absolutte.

Ta for eksempel avstandsreglene. Det er ikke slik at holder du deg én meter unna en smittet person er du trygg, men kommer du nærmere blir du smittet.

Poenget er at risikoen for smitte øker jo nærmere du er. Ulike land har da også ulike regler; vi har én meter, England to, Tyskland halvannen. Dette gjelder nesten alle gode smitteverntiltak; de er et trekkspill mellom trygghet og frihet.

Bør ikke bli hysteriske

Dette betyr ikke at vi bør se bort fra disse smittevernrådene. Vi bør absolutt følge dem, gjerne overoppfylle dem der det er mulig. Det reduserer risikoen enda mer.

Samtidig som vi ikke bør bli hysteriske om vi, eller andre, i visse situasjoner ikke helt makter å oppfylle smittevernreglene.

Les også: - Ukjent «ny lungebetennelse» har tatt livet av 1700 personer

I hvert fall må ikke samfunnet som helhet gjøre det. På samfunnsnivå er vi nemlig nødt til å akseptere økende risiko ettersom vi åpner for flere og flere aktiviteter.

For frihet er alltid forbundet med risiko, og den som ikke aksepterer risiko i sitt liv forblir for alltid ufri.