*Nettavisen* Nyheter.

«Å tisse var som å bli sprayet med batterisyre»

Foto: (Foto: Privat)

Det er lov å konkurrere om den verste fødselen, mener bloggeren «Antisupermamma».

(SIDE2): Kristine Storli Henningsen (39) skriver bloggen hun kaller «Antisupermamma». Hun sier det som det er og mener det er fullt ut mulig å leve med litt slurv i hverdagen.

Selv har hun jobbet som journalist de siste 15 årene og er forfatter, kursholder og utdanner seg for øyeblikket til gestaltterapeut.

Hennes siste bloggpost «Fødselshierarkiet» vil de fleste kvinner med eller uten barn kjenne seg igjen i. For hvem har ikke overvært en jentekveld der den ene fødselshistorien overgår den andre?

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: (Foto: Skjermdump Antisupermamma.no)

- Når jeg hører på kvinner som snakker om fødsler er det som å høre på menn som har vært i militæret. De konkurrerer om hvem som frøs mest, led mest, hadde det tøffeste befalet etc. Kvinner konkurrerer gjerne om å ha den tøffeste fødselen. Og hvem kan klandre oss egentlig? Når du først har vært gjennom noe så smertefullt, så vil du gjerne skilte med det også. Dessuten tenker jeg at opplevelsen er såpass ekstrem at det er lett å tenke at det var en «ekstra tøff fødsel», sier Kristine til Side2.

Her er et utdrag av hennes bloggpost «Fødselshierarkiet»

«Det var som å kaste en brannfakkel på bordet. En absurd selskapslek oppsto: Hvem kan overgå hverandre i groteske fødselshistorier? Et par av kvinnene sa forsiktig at vi kanskje skulle skifte tema, ettersom det var kvinner til stede som IKKE hadde født (og muligens hadde planer om det). Et par andre sa de ikke syntes fødselen var så grusom som de hadde trodd. Ingen snakket om nytelsesfødsler, heldigvis (de hadde sannsynligvis blitt slengt ut av vinduet). Og omtrent slik gikk dialogen, som overdøvet funkmusikken og blåste ut stearinlysene:

- Jeg lå i to døgn med grusomme rier. Som IKKE var effektive! Jeg var så sliten at jeg nesten besvimte. Og så endte det hele i keisersnitt. Og hva gir du meg? Jeg fikk infeksjon i såret etterpå!

- Setefødselen gjorde at jeg ikke kunne sitte i ukevis etterpå. Å tisse var som å bli sprayet med batterisyre. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir helt bra der nede.

- Vi kunne omkommet, begge to! Livmorhinna sprakk og jeg var i ferd med å forblø. Jordmoren måtte legge seg oppå meg, og mannen min sa jeg var hvit som et laken.

- Jeg tror jeg spjæret til langt opp på ryggen. De brukte nesten to timer på å sy meg sammen igjen!»

- Fødsel og gallestein er det verste

Kristine har selv tre barn på 8, 6 og 4 år. I tillegg til hund og ektemann. Hun har altså vært gjennom tre fødsler selv.

- Selv lå jeg og ropte på drugs og maskingevær og litt av hvert annet. Og jeg husker jeg spurte jordmoren mellom riene:

«Finnes det noen smerte som er større enn dette?»

«Fødsel og gallestein er det verste» sa hun tørt.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: (Foto: Privat)

Kristine mener det er helt naturlig at kvinner trenger både aksept og beundring for det man har vært igjennom.

- Kanskje nettopp derfor denne trangen til å snakke høyt om fødselen, selv om dette selvsagt ikke gjelder for alle. Har man en klok og fin mann, så gir han deg som regel den aksepten og beundringen du trenger. Min mann fikk en voldsom respekt for alle kvinner som har født etter mine fødsler. Og uansett hvor ille noe er, så sier han som regel: « ... men det var jo ikke som en fødsel, da». Jeg har selv vært med på fødslene til to venninner av meg, og det er minst like tøft å stå på sidelinjen. Jeg kunne formelig kjenne smerten deres - og fikk ikke gjort noen ting. Annet enn å være støttende.

Det som er helt sikkert er at alle fødsler er ulike, men er det noen ting «det ikke er lov» å fortelle videre?

- Jeg føler det meste er tillatt når man snakker om fødsler, men at det er mindre greit å snakke om en dramatisk fødsel foran en kvinne som ikke har født - naturlig nok. Det er likevel noen tabuer igjen, som anal inkontinens som er dype revner i lukkemuskulaturen under fødsel, slik at man begynner å bæsje på seg og må begynne med bleie. At man ikke opplevde øyeblikkelig kjærlighet for barnet sitt, eller kanskje synes det var mindre pent, blir heller ikke snakket så høyt om. Men det er veldig normalt. Mer prat rundt dette kan være med på å fjerne skammen - som bare gjør alt verre.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: (Foto: Privat)

Jordmor i altformamma.no Siri Von Krogh er helt enig. Hun mener at det ikke minst er viktig å snakke om fødselen og at alle kvinner som har født trenger å bearbeide det de har vært gjennom.

- Det er ikke alltid man har vært helt med på det som skjedde under fødselen, og det kan gi noen bilder som kan være vonde i ettertid.

Alle skal ha en samtale om fødselen før de reiser hjem fra fødestedet sitt, men dersom man ikke har hatt denne samtalen kan man ta kontakt med jordmoren man hadde under graviditeten.

- Det er som oftest en heftig opplevelse å føde, men til nå har det ikke vært så vanlig å prate om dette. Det har nok vært et tabu, men det står antakelig for fall. Så tror jeg også at for en som ikke har født, så vil det alltid høres litt voldsomt ut. Hver fødsel er en individuell opplevelse og det finnes ingen «riktig» måte å føde på. Men det er en stor påkjenning både fysisk og psykisk, så det er godt at det er en jordmor og andre der som kan heie på den som føder, mener Krogh.

God forberedelse?

- Når man forteller sin fødselshitorie til andre, bearbeider man sin egen opplevelse og forbereder andre på hva som kan skje. Men vi glemmer kanskje oppi det hele at vi er forskjellige. Jeg er for eksempel ikke i form til å gå på Galdhøpiggen, men det er det mange andre som er! Det som er viktig er å være godt og riktig informert og ha med at vi er forskjellige og vi har også forskjellige fødsler fra gang til gang om man føder flere barn.

Klikk på bildet for å forstørre.

For «flinke» i Norge?

Det såkalte «ammepolitiet» står sterkt i Norge og mange føder uten smertestillende, ammer barna så lenge de klarer og det er mye snakk om leggerutiner, om babyen sover hele natten og hjemmelaget eller industrifremstilt babymat.

- Dette med å være en god mamma har tatt fullstendig av, og jeg tenker at det på mange måter er misforstått. Jeg tenker at et godt hjem er det hjem der barna føler seg trygge og elsket, men at det også stilles krav til dem, at mor og far også har behov og at man må lære å jenke og tilpasse seg. At det er tillatt med alle følelser og ikke at man bare skal smile og ha det bra. For meg har hjerteegg i matpakken og ballettdansing fra man er to år og ti tusen pedagogiske bøker på sengekanten ingenting med å være en god mor å gjøre. Har man lyst - ja vel. Men jeg tenker at hver må gjøre ting på sin måte. Å gjøre sitt beste er mer enn godt nok. Og mamma er først og fremst et menneske. Barna er sannelig ikke perfekte de heller.

Også jordmor Siri mener alle barn er ulike og at man enkelte ganger heller bør senke forventningene.

- Det er viktig å ha realistiske forventninger til det å bli foreldre. Det finnes for eksempel nesten ingen barn som sover hele natten før de er 6 måneder gamle. Forventer man at babyen skal sove hele natten går man jo på en smell, garantert. Det er ikke et mål i seg selv å føde uten smertestillende lenger, for nå har vi såpass mange alternativer å tilby at det ikke er noe problem. Men det er et problem når enkelte tror det er enklere å føde via keisersnitt enn vaginalt. Det er det ikke. Keisersnitt er en ganske stor mageoperasjon rett og slett. Det aller viktigste å huske på at vi er fra naturens side er utstyrt med instinkter og sunn fornuft og er skapt for å føde og oppdra barn. Det går stort sett bra!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.