«Abida Raja. Frihetens øyeblikk», ble i dag tidlig sluppet etter stort hemmelighold.
Abid Rajas søster forteller nå for første gang sin historie i en av Norges mest kjente norsk-pakistanske familier.
På 1980-tallet vokste Abida Raja opp midt i Oslo sentrum. Hun gikk på norsk skole, var norsk statsborger, men levde i en pakistansk familie og kjente ingen. I omtalen av boken heter det:
«Som storesøster i en av Norges mest kjente norsk-pakistanske familier har hun vært taus om livet som barn, ungdom og voksen. Nå våger hun endelig å fortelle.»
Boken som er skrevet av VG-journalist Håkon F. Høydal gir et sterkt innblikk i oppveksten og livet til Abida. Han har over flere år hatt møter med Abida for å skrive boken om hennes liv.
Abida Rajas far, storebror og eksmann har foreløpig ikke besvart Nettavisens henvendelser.
Traff mann i smug
I boken forteller Abida om perioden da hun skulle begynne i andreklasse på videregående. Da traff hun en mann i smug. Da faren ble anonymt tipset om datterens stevnemøter, ble han illsint.
«Du har ikke gjort meg bra. Alle kommer til å snakke dårlig om meg nå», sa faren ifølge boka.
Deretter skildres det hvordan Abida ble låst inne i leiligheten. Da moren skulle til butikken, ble ledningen til fasttelefonen trukket ut av kontakten og lagt i vesken hennes. Ytterdøren ble låst med begge låsene.
Skolestart kom, men Abida ble holdt hjemme. Abidas onkel foreslo at den eneste løsningen var å gifte henne bort. Abida bodde hos onkelen sin, uten kontakt med familien.
Faren beordret onkelen til å kaste henne ut av leiligheten. Hun måtte flytte hjem. Onkelen hevdet at han og kona hadde gitt Abida beskjed om å dra. I realiteten bodde hun fremdeles hos sin onkel og tante i smug.
Forteller om den harde oppveksten i ny bok: – Det er så utrolig modig av Abida å gi ut denne boken
Løy for søsteren
Samtidig ble 15 år gamle Abid Raja sendt for å finne henne, han visste hvor hun var. Men løy og sa han ikke fant henne. Da ble han visstnok slått av faren, ifølge boka.
Etter hvert turte ikke onkelen og tanta å beskytte Abida lenger. Etter flere besøk fra en familievenn av faren, kastet de ut Abida.
«Nå kan du ikke bo her mer. Nå begynner faren din å bli virkelig sint», skal tanten ha sagt.
I boken kommer det også frem at Abida politianmeldte faren sin i oktober 1991, mens hun fremdeles var på flukt fra familien. Uten at det førte til noe videre konsekvenser.
Da Abida returnerte hjem i november, hadde broren Abid rømt til barnevernet bare åtte dager tidligere. «Abid ble plassert på hemmelig adresse. Ingen kom for å hjelpe Abida», står det i boken.
Fulgte Abida tett
Forfatter Håkon F. Høydal er journalist i VG og hadde sitt første møte med Abida i 2015, ifølge VG.
Han har mottatt flere priser, både norske og internasjonale, for sitt virke som dokumentarjournalist. De siste årene har han jobbet særlig mye med saker om nettbaserte overgrep, sist med podkastserien «Hunting Warhead», sammen med kanadiske CBC. I over seks år har han fulgt Abida tett. Dette er hans første bok.
Ble giftet bort i Pakistan
I boken kommer det frem at Abida ble tatt med på tur til Mohri Sharif i Pakistan., hvor hun hadde vokst opp, På dette tidspunktet var hun 18 år. Det at hun tidligere hadde hatt et forhold, lå som et slør over hele besøket. Og det ble raskt klart at hun skulle giftes bort.
Frem til nå hadde faren avvist alle henvendelser fra familier som hadde en sønn de ønsket at Abida skulle gifte seg. Men nå hadde situasjonen hans endret seg dramatisk. Det fantes bare én levelig løsning for å gjenopprette æren som Abida hadde forsøkt å frata familien, står det i boken.
Og det måtte bli gjort i løpet av noen korte norske ferieuker.
Det sto mellom tre kandidater, men Abida ble til slutt presentert for broren til en tante, som var gift med farens bror. Da Abida møtte mannen følte hun ingenting. Hun husket ikke om hun sa ja, eller nei, hun ville bare bort.
Men den 16. januar 1992 ble hun forvandlet til pakistansk brud.
«Abida kjente de varme klemmene og hørte ordene og gledesgråten, men den eneste hun så etter, var faren.»
«Han sto på den andre siden av gårdsplassen. Han sa ikke et ord, gjorde ingenting. Da hun oppdaget ham, vendte han seg vekk. Hun tok imot lykkønsker fra brudefølget mens hun så ryggen til faren,» står det.
Ville gå fra mannen
I boken beskrives blant annet Abidas forsøk på å gå fra mannen, og hvordan hun ble fratatt barna sine.
« De siste tjue årene hadde vært en kamp mot seg selv: Hun ønsket å gå fra mannen. Men hun måtte bli. På grunn av barna, og på grunn av familien, på grunn av frykten for fattigdom og skam.
Nå hadde hun verken barna, penger eller hus.
Kunne hun ha gjort noe for å forhindre dette? Når ble det for sent? Var det for tjuefem år siden, da hun sa ja til å bli giftet bort? Var det for fem år siden, da hun takket nei til hjelp fra krisesenteret? Var det for fire år siden, da hun løy for barnevernet og sa at Karan ikke slo? Ble det for sent i sommer, da hun lot Murad og Inaya være alene på stiftelsen mens hun forsøkte å gjøre ferdig huset?
Da Abida kom tilbake, var hun forgrått og utmattet.
«Hvordan går det?» spurte saksbehandleren.
Abida bare nikket.
«Dette betyr ikke at du ikke skal få se barna dine. Vi ser hvor viktig du er for dem.»
Abida nikket igjen.
Som barn ble hun fratatt foreldrene. I Pakistan ble hun fratatt tryggheten. Som ungdom ble hun fratatt kjærligheten. Nå ble hun fratatt barna.»