*Nettavisen* Nyheter.

Friske meninger

Alle skal få

Eksteriørbilder av Trosterud-blokkene i Groruddalen.

Eksteriørbilder av Trosterud-blokkene i Groruddalen.  Foto: Heiko Junge (NTB scanpix)

Paralleller trekkes mellom oppveksten i Groruddalen og en restauranteier i Tromsø, skriver den tidligere Nordlys-kommentatoren i denne kommentaren.

Av Lasse Jangås

Nettavisen har fått lov til å bruke innlegget som først ble publisert på skribentens Facebook-side onsdag kveld.

I går leste jeg om Saber Azaouzi i avisa (Nordlys, journ.anm.). Han driver restaurant i Tromsø og flere ganger i året tilbyr'n gratis pizzabuffé og lasagne til «dem som sliter litt mer med penger og sånn enn andre», som han sier til Nordlys:
- For eksempel de som aldri har råd til å spise ute.

Alltid på jobb

Da kom jeg til å tenke på de første innvandrerne jeg sjøl møtte, en gang på 1970-tallet hjemme i Groruddalen. En familie flytta inn i oppgangen i blokka mi - et pakistansk par og en drøss med unger. Mannen var sjåfør på T-banen og starta etter hvert en restaurant i Oslo sentrum, så han jobba hver dag hele uka, hele dagen og hele kvelden og ofte om natta også, vi så'n nesten aldri.

På postkassa sto det navn som vi - selv i femteklasse - ikke klarte å lese høyt uten å ta det i flere etapper, som et VM i konsonanter på rad, og det tok sin tid før jeg fikk kontakt med noen av unga i familien. Vi oppsøkte dem jo ikke akkurat heller, for det var så mye rart som ble sagt i nabolaget vårt på den tida da det begynte å lukte helt nytt og sterkt og annerledes i oppgangen, som hvitløk og karri og andre sånne pussigheter.

Les også: Stovner-gutten Usman fikk regjeringsjobb i Pakistan

Lukt og farger blant det grå

Folk snakka om den lukta, om alle fargene som dukka opp i de grå blokkene, om han faren som aldri var hjemme og den brune huden, selvsagt. For å si det ganske forsiktig var folk skeptiske. Bekymra.

Utafor blokka var det asfalt, en parkeringsplass. Og en dag hadde far'n min - som ellers er en habil sjåfør - parkert bilen vår helt skeivt sånn at'n opptok to parkeringsplasser; sin egen og pakistanerens. Samme kveld ringte den nye nabo'n på for første gang hos oss og det var jeg som lukka opp.

- Papa? spurte'n spakt.

Pappas parkering

Jeg svelga og nikka, holdt opp håndflata for å be'n vente og noen lange sekunder seinere var far'n min der og pakistaneren stotret nervøst fram en antydning om at han ikke fikk plass til bilen sin og fattern gikk på kjøkkenet for å se ut og så slo'n seg til panna, kikka flaut på pakistaneren, beklaga og forsvant ut for å flytte Taunus'en. Selvsagt. Far'n min er ingen urimelig mann, tvert imot.

Kvelden etterpå ringte det på døra igjen. Samma fyr'n.

- Papa?

Denne gangen hadde papa dessverre duppa av på sofaen, og grynta ganske misfornøyd da jeg rista i'n, for jeg trur´n skulle kjøre drosje på kvelden etter dagjobben som elektriker.

- Det er pakistaneren igjen.

Les også: Syv ting som vi i Groruddalen ønsker å gjøre for å bekjempe den stadig økende ungdomskriminaliteten

Det hviteste gliset

Fatter'n sukka, sto motvillig opp og jeg holdt meg i kjølvannet av'n på vei mot døra. Der sto nabo'n med det hviteste gliset jeg hadde sett og så stakk'n fram den ene neven, tok far'n min å hånda og så sa'n «takk», på norsk. Og i den andre hånda hadde han en hel bærepose med te og kaffe, som far'n min fikk som takk for at han hadde vært så snill å flytte sin feilparkerte bil kvelden før. Og til slutt tok'n fatterns høyreneve med begge sine og bukka svært dypt.

Jeg fikk nye kompiser. Jeg ble etter hvert godt kjent med minst tre-fire av sønna i huset, bra gutter som jobba hardere enn oss andre, både på skolen, hjemme og i fritida. Lærte språk, jobba i restauranten, kjempa for utdannelse, skaffa seg et sosialt nettverk, prøvde å bli akseptert og lærte seg en masse nye ting i den norske hverdagen som dem ikke var vant til der'em kom fra.

Jeg vet ikke hva de gutta gjør i dag, vi flytta noen år senere, men jeg er sikker på at de gjorde det godt på universitetet, som jobba så hardt hele tia. Kanskje var'em heldige og fikk seg en bra jobb, til tross for det nesten er umulig å få seg jobb med de navna, kanskje er de sjåfører på T-banen, akkurat som faren, han som egentlig var vitenskapsmann.

Les også: Er du interessert i innvandring, må du lese denne boken

Bestilte ønsker

I går leste jeg i en annen avis at Sylvi Listhaug har bestilt - og fått - en rapport fra Statistisk Sentralbyrå om kriminalitet blant innvandrerbarn i Norge. Den tredje de bestilte på fire år om det samma, faktisk, antakelig fordi de to første ikke ga de svara hu var ute etter. Også denne gangen advarer fagfolk mot tolkninga av funna, for rapporten sier ikke det Listhaug vil ha´n til å si. Det er det flere grunner til, men viktigst:

Årsaken til at det er flere lovbrudd registrert blant ungdommer i Groruddar'n er jo ikke at de er muslimer eller kommer fra andre land. Alle vi som vokste opp i drabantbyene i Groruddar'n på 60- og 70-tallet veit at det alltid har vært sånn, i hvert fall siden 50-tallet, lenge før innvandrera kom og at det har med sosiale kår å gjøre og med måten noen velger å stue sammen masse folk med lite ressurser i svære blokker på små områder.

Groruddalen Zoo

Visste du at det gikk organiserte bussturer fra vestkanten av by'n til områda våre, sånn at de bedre folka kunne se med egne øyne hvordan underklassen levde? Jeg kødder ikke. Søndags-sightseeing til et slags Groruddalen Zoo, jeg tru'kke det styrka selvtilliten hos alle.

- Det som kjennetegner kriminelt belastede gutter i dag, har vært det samme siden 1950-tallet. De er unge og marginaliserte, sier Nina Jon, førsteamanuensis i kriminologi ved Politihøgskolen til VG.

Hu understreker at det alltid har vært trøbbel knytta til arbeiderklassens gutter fra Groruddar'n:

- De tar ikke med seg en voldskultur hjemmefra, det er feil spor. Det er fattigdom det handler om. Her lager Frp storm i et vannglass. Det som er bekymringsfullt, er at vi som samfunn ikke greier å gi disse mest marginaliserte bedre alternativer. Dette produserer vi selv.

Les også: Én av fire Frp-velgere vil ha Sylvi Listhaug som partileder

Kronisk halvtomt glass

Men det passer ikke inn i historien Sylvi Listhaug vil fortelle, ikke denne gangen heller, som faktasjekkerne i Faktisk.no kunne si ifra om både i 2017 og 2019, de to forrige gangene Frp brukte tida si på aktivt å leita etter feil på mennesker som gis elendige forutsetninger til gli inn, folk vi for øvrig er helt avhengige av for å få detta landet til å gå rundt.

Kors på halsen, men jeg vi'kke kalle det nestekjærlighet, ville ikke brukt akkurat det ordet. Hos Listhaug er glasset kronisk halvtomt når det gjelder folk med mørk hud.

Og den tidligere integreringsministeren klager nå over følgene av politikken hu sjøl har ført.

Jeg trur jeg hadde liggi litt lavt.

Samtidig - i Tromsø; restauranteier Saber Azaouzi gjør seg klar til å ta imot folk til gratis middag i morra.

- Alle skal få. Bonusen min i det her er at når man gjør noe godt for andre, så føles det jo godt for deg selv også, sier´n.

- I kulturen jeg har vokst opp med, der hjelper vi hverandre.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag