*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

André Bjerke var aldri brunstripet

Den norske forfatteren André Bjerke . Her portrettert hjemme hos seg selv i september 1970.

Den norske forfatteren André Bjerke (1918-1985). Her portrettert hjemme hos seg selv i september 1970. Foto: (NTB scanpix)

Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad forsøker å klistre André Bjerke til nazismen.

Ved å så tvil om hans lojalitet til den norske motstandskampen under okkupasjonen, vil de nå - mange år etter hans død - frata ham all ære, både som kunstner og samfunnsborger.

I kampens glede

I 2018 kom Peter Normann Waage med sin omfattende biografi om André Bjerke: «I kampens glede». Waage tar for seg hele livsløpet til Bjerke, og det er litt av en bragd i seg selv. For snakk om å ha hatt et innholdsrikt liv!

Til den lyse siden av livet hører utvilsomt Bjerkes virke som lyriker, kriminalromanforfatter, gjendikter, oversetter, essayist, polemiker, sjakkspiller, humorist, m.m.. Den mørke siden innbefatter særlig hans alkoholmisbruk, som i perioder må ha vært en stor belastning for hans nærmeste.

I biografien tar Waage også for seg Andrè Bjerkes møte med Forfatterforeningens æresrett i 1945-46, hvor han ble anklaget - og i første omgang dømt - for å ha utført et oversetterarbeid for et nazifisert forlag under krigen.

Klikk på bildet for å forstørre. Bokomslaget til boken

Forfatterforeningens beklagelse

Det var opprettelsen av denne æresretten i 1945, og de konsekvenser denne utenomrettslige domstolen fikk for en rekke forfattere etter krigen, som ble behandlet av Forfatterforeningen den 15. november 2018, som en del av Forfatterforeningens 125-årsjubileum.

Forfatterforeningen kom da med en beklagelse til de 17 forfatterne som etter frigjøringen i 1945 ble refset, bøtelagt, suspendert, eller ekskludert av æresretten. Foreningen beklaget både opprettelsen av æresretten, og de avgjørelser som denne retten tok, ikke sjelden på sviktende grunnlag.

Det ble i tillegg nedsatt en granskningskommisjon som fikk mandat til å undersøke æresretten av 1945.

Kjartan Fløgstads protest

Forfatteren Kjartan Fløgstad motsatte seg denne beklagelsen så sterkt at han meldte seg ut av Forfatterforeningen etter 50 års medlemsskap. Nå er det vel mye som tyder på at Fløgstad særlig reagerte negativt på at beklagelsen også gjaldt André Bjerke og hans far, Ejlert Bjerke.

Fløgstad allierte seg med sine forfatterkolleger, Tore Rem og Espen Søbye, og denne trioen har siden skrevet en rekke debattinnlegg. De har der fastholdt at far og sønn Bjerke på ingen måte har fortjent noen beklagelse post mortem fra Forfatterforeningens side.

«På æren løs»

Trioen har i 2020 utgitt en bok, «På æren løs», hvor de redegjør for sitt syn på denne saken. De første kapitlene av boken er dog en grundig og systematisk gjennomgang av den gjennomgripende nazifiseringen av litteraturen/kulturen som okkupantene og NS iverksatte fra første okkupasjonsdag. Særlig trekkes Stenersens forlag frem som et forlag som gikk i nazistenes tjeneste.

Denne delen er utvilsomt bokens beste, og Rem, Søbye og Fløgstad (som heretter vil bli omtalt som RSF) kommer her med faktiske opplysninger som dessverre har vært lite kjent (eller bare blitt glemt?). I så måte er denne boken et viktig bidrag til hvordan vi skal forstå deler av vår krigshistorie.

Ganske raskt fører imidlertid denne historieleksjonen oss til de personene som nok er den viktigste grunnen til at denne boken ble skrevet, nemlig far og sønn Bjerke. Vel, egentlig er Ejlert Bjerke kun en anvendelig biperson, for det er liten tvil om at personen som RSF har bestemt seg for å brunbeise, er André Bjerke.

Klikk på bildet for å forstørre. Omslaget til boken,

Æresrettens opprinnelse

Ved krigens slutt oppfordret Hjemmefronten kunstnerorganisasjonene til å «slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak».

På første styremøte i det befridde Norge, 15. mai 1945, ble Forfatterforeningens æresrett oppnevnt. Denne skulle altså fungere som en utenomrettslig domstol. Alle NS-medlemmene ble umiddelbart ekskludert fra Foreningen.

Hele 17 forfattere fikk irettesettelse eller straff, som oftest bestod av bøter pluss tidsbegrenset ekskludering. På den tiden innebar en tidsavgrenset suspensjon eller eksklusjon fra Forfatterforeningen i praksis et midlertidig yrkesforbud.

De som fikk dom i Æresretten hadde anledning til å anke dommen til ny vurdering i Norges Kunstnerråd. Det var imidlertid den departementale Nevnden som avgjorde om anken skulle tillates fremmet.

Kritiske røster

Mange har opp gjennom årene vært kritiske til såvel opprettelsen av æresretten som kvaliteten på det arbeidet denne retten gjorde. Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl har i boken, «Men viktigst er æren» (2013), stilt kritiske spørsmål om æresretten virkelig ivaretok rettssikkerheten til de anklagede forfatterne.

Tre medlemmer av den granskningskommisjonen Forfatterforeningen oppnevnte i 2018, professor Øyrehagen Sunde, professor Woxholth og førsteamanuensis Kierulf, svarer i et debattinnlegg i Aftenposten 26.03.20 på kritikk fra RSF.

I deres tilsvar fremkommer det blant annet at æresretten ikke hadde rettslig grunnlag for å ekskludere medlemmer som ikke hadde vært medlemmer av NS. De som ble klaget inn for æresretten, fikk heller ikke vite hvem som hadde anklaget dem eller hva de var anklaget for.

Helt klare rettsstatsgarantier ble altså satt til side, noe som gjorde at de anklagede ikke fikk mulighet til fullt ut å ivareta sine interesser i prosessen.

En idealisering

RSF ser på sin side æresretten som et positivt bidrag til et nødvendig oppgjør med personer som samarbeidet med okkupasjonsmakten.

«Det var noe ytterst menneskelig ved prosessen rundt Æresretten av 1945-46. Den var ikke uten feil og mangler, men den bunnet i en lengsel etter å begynne på nytt, på ordentlig. Myndigheter og opinion vegret seg for å gå videre uten å ta oppgjør, uten, i tidens språk, å «renske ut». (På æren løs, s. 317-318)

Jeg synes det er påfallende at RSF ikke ser det problematiske ved å ha et utenomrettslig sanksjonssystem forankret i en fagforening, parallellt med det ordinære rettssystemet.

Burde ikke alle saker som potensielt kunne utløse en straffereaksjon, uten unntak, ha blitt behandlet i Det norske rettsvesen? Og hvorfor slikt hastverk med å «renske ut»?

Optimisme etter frigjøringen

Frigjøringsdagene i mai 1945 var en lykkelig periode i André Bjerkes liv. Også den kommende høsten så lys ut for både far og sønn Bjerke. Ejlert hadde levert sin krigsdagbok til Aschougs forlag, hvor den var blitt antatt. Han var forøvrig forespeilet et samlet honorar på inntil 20.000 kroner fra forlaget.

André hadde på sin side fått antatt en ny diktsamling, «Regnbuen», ved samme forlag. Også han forventet et stort salgstall. Men slik skulle det ikke gå.

Klappjakten på dem som hadde «sveket» startet kort tid etter frigjøringen; tyskertøsene, de stripete, nazikollaboratørene, brakkebaronene - ingen skulle slippe unna.

Fenrik Ståls sanger

Waage skriver: «I 1943 hadde Stenersen spurt om Ejlert kunne gjendikte den finske nasjonaldikteren Johan Ludvig Runebergs «Fænrik Ståls sægner» fra 1848-1860, som henter sitt tema fra krigen mellom Finland og Russland i 1808-09.

Ejlert ba sønnen om bistand, og sammen gjendiktet de versene. Verket utkom uten angivelse av oversetter i 1944». (I Kampens glede, s. 185)

Det begynte tidlig etter frigjøringen å gå rykter om at det var far og sønn Bjerke som stod bak oversettelsen av «Fenrik Stål». Dagbladets redaktør, Einar Skavlan, tok dette direkte opp med André Bjerke i et brev datert 20. juni 1945.

Innrømmelsen

André Bjerkes svar i brev til Einar Skavlan 22. juni 1945: «Takk for brev. Det rykte du omtaler, er utvilsomt «nokså ubehagelig» for undertegnede - særlig tatt i betraktning at det er sant. Det er nemlig meg som har oversatt Runebergs «Fenrik Stål». Det var om høsten 1943 at jeg fikk en henvendelse fra Stenersens forlag om å utføre dette arbeidet»(…).

I sitt svarbrev påtar altså André Bjerke seg det fulle ansvaret for oversettelsen. Det fremgår imidlertid av André Bjerkes dagbøker at han og faren hadde fått og utført oppdraget sammen. Blant annet skrev han ved én anledning at han hadde forbedret versene som faren hadde oversatt. Tok han på seg ansvaret i brevet til Skavlan, fordi han ønsket å skåne sin far?

Den første dommen

Den foreløpige dommen fra æresretten falt 25. august. 1945:

«Æresretten finner at saken mot Ejlert og André Bjerke faller inn under eksklusjonsparagrafen i Forfatterforeningens lover, men etter omstendighetene at forholdet kan ordnes ved at André og Ejlert Bjerke innbetaler det oppebårne honorar kr 10.000,- til landsinnsamlingen, og at de ikke utgir bøker i løpet av ett år og under enhver omstendighet ikke før beløpet er betalt».

Den endelige dommen kom julaften. Boten ble opprettholdt for dem begge. Mens André ble gitt ett års karantene fra Forfatterforeningen, ble det tre års eksklusjon for hans far. Begge anket.

Økonomiske konsekvenser

Dommen i æresretten kostet André Bjerke minst 10.000 kroner i tapte inntekter. Ikke bare var han nektet utgivelse av bøker, men han var samtidig utestengt fra dagspresse, tidsskrifter, ukeblad, teater, film og kringkasting. I et brev til appellinstansen, Norges kunstnerråd, datert 27. januar 1946 redegjør han for dette, og for den psykiske belastningen dette har vært for ham:

«I tillegg til karantenens økonomiske virkninger kommer de psykiske. Det sier seg selv at det er overordentlig deprimerende å få et slikt pariastempel på seg, etter at man har gjennomlevet de fem okkupasjonsårene, som har vært nerveoppslitende nok i seg selv».

Ankesaken

Ankesaken gikk tregt. Det tok åtte måneder før de fikk svar fra «Nevnden for opprenskning i kunstnerorganisasjonene». Man opprettholdt utestengelsen av Ejlert fra Forfatterforeningen i tre år, men kravet om å betale boten ble frafalt.

Om André heter det: «Nevnden tilrår også at kravet frafalles overfor André Bjerke. Den legger vekt på opplysninger som nå foreligger om hans nasjonale innsats under okkupasjonen og den forholdsvis passive stilling han synes å ha inntatt ved forhandlingene med Stenersens forlag».

Kunstnerrådets avgjørelse

Kunstnerrådet sluttet seg deretter til Nevndens avgjørelse. I den endelige domsavsigelsen heter det:

«Kunstnerrådet finner under henvisning til premissene for Ejlert Bjerke ikke å kunne frita André Bjerke for enhver bebreidelse i anledning av hans forbindelse med det nazistiske Stenersens forlag, men finner, i betraktning av de unnskyldende momenter som foreligger, og til at André Bjerke har utvist en i øvrig utmerket holdning under okkupasjonen, at det bør ha sitt forblivende med den forhåndsregel som er truffet i form av 1 års karantene, som allerede er utløpet.

Beslutningen om utbetaling av kr 10 000,- til humanitært formål blir således å oppheve».

RSF fnyser av at Kunstnerrådets uttalelse om at Andrè Bjerke har vist en "utmerket holdning" under krigen: "Ingenting tyder på at Rådet etterprøvde disse påstandene." (På æren løs, s. 297)

Boikott

Var det alvorlig tillitsbrudd å oversette «Fenrik Stål» for Stenersens forlag? Selv om det verken fra Hjemmefrontens eller Forfatterforeningens side var kommet en formell oppfordring om ikke å oversette for Stenersens forlag (oppfordringen om boikott av forlaget skal først ha kommet høsten 1944), var det allment kjent at forlaget var nazifisert.

Ejlert Bjerke og Stenersens forlag

Holdningen blant et flertall av forfatterne i Norge var følgelig at man skulle boikotte Stenersens forlag. Man risikerte å bli betraktet som «brunstripet» hvis man påtok seg oppdrag for denne bedriften.

Ejlert Bjerke hadde likevel oversatt tyske noveller og romaner for Stenersens forlag fra 1941. Han hadde arbeidet anonymt, og mottatt til sammen over 20.000 kroner.

Ejlert hevdet selv at han ikke hadde gjort noe ulovlig eller upatriotisk, da han kun hadde oversatt «nøytral» litteratur. Det er likevel ikke til å komme i fra at han tjente gode penger på å ta oppdrag for et forlag han visste var nazifisert.

André Bjerkes bidrag

Også André Bjerke visste at det var en umoralsk handling å gi en håndsrekning til Stenersen. Selv om det var snakk om upolitisk litteratur. Når han likevel gikk med på å hjelpe sin far med å oversette «Fenrik Stål», førte dette derfor til samvittighetskvaler.

3. februar 1944 noterte André i dagboken at han var ferdig med sin del av oversettelsen: «Dermed er et tungt åk omsider veltet av mine skuldre, og jeg kan med god samvittighet ta fatt på mine egne ting».

André Bjerke hadde selvfølgelig håpet at dette «feiltrinnet» hans ikke skulle komme for en dag. Når dette likevel skjedde, forsøkte han ikke å lyve om sin egen rolle, eller unndra seg ansvar. Nei, i brevet til Einar Skavlan påtok han seg faktisk hele ansvaret for oversetterarbeidet. Dette gjorde han nok for å hjelpe sin far. At dette kostet mer enn det smakte, er det ikke vanskelig å forstå.

13.januar 1946 skrev han bittert om sin far i dagboken: «Hvorfor vil han ikke vedstå at han er hovedmannen i vår affære med Stenersen? Han har ganske visst ikke noe å tape på en offentliggjørelse - det er så - han har jo hele sitt forfatterskap bak seg»!

Oversettelsen

Gunnar Stenersen nektet å oppgi navnene på sine oversettere. Ejlert Bjerke vedgikk at han hadde påtatt seg flere oppdrag for Stenersen. André Bjerke innrømmet at han hadde vært delaktig i oversettelsen av «Fenrik Stål».

Det er ingen holdepunkter for at André Bjerke skal ha oversatt andre verker for Stenersen. Likevel kommer RSF med hentydninger om at så har vært tilfelle.

RSF forsøker dessuten å gjøre André ansvarlig for oversettelsen av «Fenrik Stål», selv om alt tyder på at dette først og fremst var Ejlerts anliggende. (Dette ble til og med slått fast i uttalelsene fra henholdsvis Nevnden og Norges kunstnerråd i forbindelse med anken.)

André Bjerkes barn vet hva som skjedde

Bør det ikke være av stor betydning det André Bjerkes barn kan fortelle om oversettelsen av «Fenrik Stål», siden dette var et tema som ofte dukket opp når deres far hadde sine rangler? Jeg vil tro at de en rekke ganger har blitt fortalt denne historien ned til minste detalj, og at de derfor kan redegjøre for de faktiske forhold på en presis måte.

Den hatske tonen som går igjen

RSF er dessuten av den oppfatning at bare det å gjøre ett enkelt oversetterarbeid for et nazivennlig forlag, kvalifiserer til status som kollaboratør. Følgelig er André Bjerke en simpel kollaboratør, mer enn insuinerer RSF.

For å underbygge dette inntrykket tolker de André Bjerkes historie før og under krigen på en måte som kan minne stygt om et karakterdrap. Det er da man som leser kan få mistanke om at dette dreier seg om noe mer enn dommen i æresretten.

Jeg velger å ta med noen eksempler fra «På æren løs», som kan være illustrerende i så måte:

Om å være et søkende menneske

RSF synes det er påfallende at André Bjerke i sine ungdomsår stadig skiftet politisk ståsted, og at han siden forflyttet seg fra psykoanalysen til antroposofien. Kan man stole på en som stadig er på vandring?

Å være på søk etter politisk retning, eller noe som kan forklare livets mening, eller andre eksistensielle spørsmål, ja, det er noe som går hånd i hånd med det å modnes som menneske. Jeg tenker at man trygt kan trekke den slutning at dette også har vært tilfelle for André Bjerke.

Jeg regner med at også de tre forfatterne har vært på liknende vandringer, hvor det ble en og annen retningsendring underveis.

I kamp med våpen i hånd

André Bjerke meldte seg til tjeneste ved Høytorp fort i Mysen like etter Tysklands invasjon 9. april 1940. Fortet overgav seg 14. april, etter å ha vært under angrep fra tyske soldater i flere dager. Bjerke ble sittende i tysk fangenskap til 13. mai.

RSF er ikke særlig imponert over Bjerkes krigsinnsats: «Gjør disse opplevelsene Bjerke til motstandsmann? Det er for enkelt å trekke en slik konklusjon. Landet ble overfalt av en fremmed makt, og mange unge menn responderte ved å melde seg til tjeneste. Dette var da også en plikt man hadde som mobilisert. Blant dem som meldte seg, fantes en rekke sentrale nazister og NS-medlemmer. (…) Også Bjerkes kommandant på Høytorp hadde NS-bakgrunn». (På æren løs, s.166)

Javel, så det handlet altså ikke om heltemot eller idealisme da André Bjerke meldte seg til tjeneste for å forsvare fedrelandet med våpen i hånd? Nei, sier RSF. De mener det heller var en kombinasjon av pliktfølelse og impulsivitet som fikk en 22 år gammel mann til å melde seg til krigstjeneste.

Var norske nazister med i motstandskampen?

Dessuten, hevder RSF, var det jo mange nazi-sympatisører som også kjempet med våpen i hånd mot soldatene fra det nazifiserte Tyskland.

Dette er forøvrig en mildest talt merkelig påstand å komme med. Betyr det at norske nazister og NS-sympatisører også bør omtales som helter fra motstandskampene i april 1940? I så fall bør vel den norske motstandshistorien revideres?

Ikke «betydelig» nok!

André Bjerkes innsats bak mitraljøsen under et kaotisk forsvar av Høytorp fort gjør ham ikke til noen motstandsmann i RSF sine øyne. «Episoden» var nemlig for ubetydelig, «både biografisk og krigshistorisk». (På æren løs, s.166-167)

Hvis så er tilfelle, tenker jeg det var mange «episoder» bestående av sabotasje og væpnet motstand mot okkupantene gjennom krigsårene som kan rubriseres som ubetydelige. Det skulle vært interessant å få vite hvilke «episoder» som RSF anser som betydelige i biografisk og krigshistorisk forstand.

Dagboksnotater

Det er ingen tvil om at André Bjerke skal tas grundig. Her brukes dagboken hans fra 1944 for alt den er verdt: «Dagboka handler heller ikke hovedsakelig om de oppsatte studieprogrammer, men først og fremst om gleder som er lettere tilgjengelig og gir raskere tilfredsstillelse enn selvstudier av krevende litterære og teoretiske verker, enn si sosialøkonomi. Det dreier seg om fyll og fest, og om et alkoholkonsum som er mer enn alminnelig høyt». (På æren løs, s.182)

Javel, så trengte han i 1944 kanskje en liten pause fra studiene? Jeg er helt sikker på at han i løpet av livet likevel rakk å dypdykke ned i tilstrekkelig mange «krevende litterære og teoretiske verker». Jeg finner det forøvrig påfallende at RSF uttrykker bekymring for Bjerkes lesevaner.

Fyll og andre utskeielser

Det kommer mer snadder fra dagboken av 1944: «Her er det ubekymret og dekadent livsglede som står i sentrum, tilgangen på alkohol og kvinner er aldri noe problem, og fører til temmelig hemningsløse utskeielser med påfølgende bondeanger som raskt går over.

Fagbokas jeg-person fremstår som splittet i ønsket om en pedantisk kontroll med livet, men svak vilje til gjennomføring, og en mer enn alminnelig utviklet sans for rus og kvinner». (På æren løs, s. 183)

Man skal være forsiktig med å karakterisere personer man ikke kjenner, som moralske mørkemenn, men i dette tilfellet tror jeg faktisk en slik karakteristikk kan forsvares. (For min egen del førte RSF sin kommentering av dagboksnotatene til at jeg fikk visse assosiasjoner, foruroligende nok, til min egen studietid.)

Alkoholproblem?

Og enda mer dagbok: «Søken etter mening forstyrres av gleden i eros og alkohol, det vil si et ikke helt ukjent eller uvanlig stadium på vei fra gutt til mann. Dette var en livsglede a la bohem som brøt med det streberske middelklassemiljøet mellom Majorstua og Ullevålsveien. Mye tyder forøvrig på at den unge mannen allerede hadde utviklet et alkoholproblem». (På æren løs, s. 183)

Et alkoholproblem! Her har sannelig RSF begynt å diagnostisere, også. Interessant!

Syngende jord

André Bjerke debuterte med diktsamlingen «Syngende jord» i oktober 1940, utgitt på Aschehoug forlag. Anmeldelsene var jevnt over meget gode. RSF er selvfølgelig på leting etter spor av nazisympatier når de kommenterer diktet, «Du skal være tro»:

«Igjen er det liten tvil om at dette er mer nietzscheaktig enn motstandsaktig.(…) Også nazistene kunne være livsbejaende, på vis som liknet Bjerkes. Og vitalismen og nietzscheanismen utgjorde et felles tankegods, uten at bruken dermed var identisk». (På æren løs, s. 184)

Jeg velger å avstå fra å kommentere.

Fakkeltog

I januar 1942 følger André Bjerke opp med en ny diktsamling, «Fakkeltog». RSF er umiddelbart på hugget: «Man må kunne lese temmelig kreativt og selektivt for å finne motstandselementer i disse diktene. Men så kommer «Mørk Santhans», komponert til santhansfesten i 1941.(….) Det kan minne om andre, illegale dikt som tematiserer lys og mørke i denne tiden, og håp om endring.

Direkte antinazistisk eller antifascistisk er diktet knapt nok, og dèt ville selvsagt ikke vært mulig». (På æren løs, s. 188)

Helt korrekt! På dét tidspunktet ville det simpelthen ikke vært mulig for en poet å være enda skarpere i kantene hvis han ville unngå fengsel eller landflyktighet. Så hvorfor da denne devaluerende omtalen av et dikt som uomtvistelig betød så mye for så mange under en tung okkupasjonstid?

Nattmennesket og De dødes tjern

Heller ikke Bjerkes to kriminalromaner, som han utgav under pseudonymet Bernhard Borge i henholdsvis 1941 («Nattmennesket») og 1942 («De dødes tjern»), har nok motstandsstoff i seg, hevder RSF.

Begge romanene har innslag fra psykoanalysen, som nazistene hatet, og i «Nattmennesket» tematiseres også nazistenes bokbål fra 1933. Men tro det eller ei; dette er ikke nok til å imponere RSF, som dessuten påpeker at Knut Hamsun blir nevnt ved navn allerede på første side i denne romanen (!)

Motstandsdikteren

Under fredsdagene ble Bjerke fremhevet som motstandsdikter. Hans frigjøringsdikt, «Mai 1945», som ble trykket i Dagbladet, befestet dette inntrykket.

Under gjenåpningen av Nationaltheatret 15. mai trakk litteraturprofessoren og Grini-fangen, Francis Bull, frem Bjerkes «Mørk Santhans» som eksempel på et av få dikt av hjemmeværende lyrikere som hadde vært med på å holde motet oppe i en mørk tid.

Dikt fra krigens dager

Høsten 1946 utgav André Bjerke en ny diktsamling, «Regnbuen». Her er en rekke dikt datert til å være fra krigens dager.

«Det er ingen tvil om at flere av disse diktene må tolkes som kritiske til situasjonen under okkupasjonen, inkludert nazistenes brutale framferd.(…)». (På æren løs, s. 269)

RSF kan imidlertid styre sin begeistring, og avfeier Bjerke som motstandsdikter med følgende begrunnelse: «Samtidig er det vanskelig å forene disse litterære uttrykkene for regimekritikk med at opphavspersonen arbeidet for et naziforlag». (På æren løs, s. 269-270)

Er det mulig? Jeg forstår at det noen ganger kan være vanskelig å ha to tanker i hodet samtidig, men det får da være visse grenser.

Ble han virkelig frifunnet?

Ble André Bjerke frifunnet i ankeinstansen? Petter Normann Waage mener det. Det samme mener Bjerkes familie.

RSF er imidlertid av den oppfatning at ankeinstansen sementerer dommen fra Æresretten.

Jeg minner om uttalelsen fra Kunstnerrådet:

«Kunstnerrådet finner under henvisning til premissene for Ejlert Bjerke ikke å kunne frita André Bjerke for enhver bebreidelse i anledning av hans forbindelse med det nazistiske Stenersen forlag, men finner, i betraktning av de unnskyldende momenter som foreligger, og til at André Bjerke har utvist en i øvrig utmerket holdning under okkupasjonen, at det bør ha sitt forblivende med den forhåndsregel som er truffet i form av 1 års karantene, som allerede er utløpet.

Beslutningen om utbetaling av kr 10 000,- til humanitært formål blir således å oppheve».

Teksten er litt kronglete, og jeg så meg nødt til å konsultere en pensjonert tingrettsdommer for å være sikker på at jeg forstod innholdet på en korrekt måte:

Forblivende betyr i dette tilfellet noe som opprettholdes, mens det med forhåndsregel menes straff eller reaksjon.

Ordlyden innebærer dermed at kunstnerrådet opprettholder straffen fra æresretten - som allerede er utholdt - på ett års karantene. Han bedømmes imidlertid mildere nå enn i æresretten, siden boten oppheves.

Han har altså ikke oppnådd full frikjennelse i Kunstnerrådet, men er ilagt en ubetydelig reaksjon ved at han har utholdt en karantene, mens anken har vært til behandling.

Nå ville det vært merkelig om han skulle ha blitt frikjent for å ha oversatt for Stenersen forlag, siden dette var noe han hele tiden hadde innrømmet å ha gjort. Kunstnerrådet innleder da også sin domsavsigelse med en bebreidelse av Bjerke, før det slår fast at i denne saken foreligger det unnskyldende momenter, som vil bli tatt hensyn til.

Det som er viktig med Kunstnerrådets avgjørelse, er at den frikjenner André Bjerke for enhver mistanke om brunstripete holdninger eller sympatier under krigsårene. Når Kunstnerrådet velger å fremheve at André Bjerke har utvist en utmerket holdning under okkupasjonen, slås det ettertrykkelig fast at han er å regne som en lojal og patriotisk nordmann.

Kunstnerrådet er altså helt på linje med Nevnden, som jo la vekt på André Bjerkes nasjonale innsats under okkupasjonen.

Man kan trygt si at André Bjerke gjennom avgjørelsen til Kunstnerrådet fikk en velfortjent oppreisning.

Motstandsdikt

Når man ikke vil anerkjenne «Mørk Santhans» som et motstandsdikt, har man et forklaringsproblem, slik jeg ser det. Mener virkelig RSF at det å skape håp hos en hærtatt befolkning, ikke er en aktiv motstandshandling?

Forstår de ikke at det å håpe er en forutsetning for enhver folkelig protest mot et undertrykkende regime? Håpet om at det nytter å yte motstand. Håpet om at frigjøringen én dag vil bli en realitet. Håpet om at rettferdigheten vil seire til slutt.

Håp kan formidles på flere måter

Det er mange måter å formidle håp på. Skulle en dikter formidle et budskap om håp i et tyskokkupert Norge, og samtidig unngå enten flukt fra landet, eller fengsling og tortur, måtte budskapet være rundere i kantene enn hva som kunne vært tilfelle om den samme dikteren befant seg i landflyktighet.

André Bjerke viste oss gjennom «Mørk Sankthans» hvordan dette kan gjøres.

Fremførelsen

St. Hansaften 1941 var det fest i Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo. Norge var okkupert, og det var forbud mot bål. Mørket rådet, men folk var likevel ute for å hygge seg. Motet måtte holdes oppe. Håpet om frihet måtte ikke få svinne.

Med dette som bakteppe entret André Bjerke podiet. Der fremførte han motstandsdiktet, «Mørk Santhans», som skulle bli et viktig bidrag til å holde både motet og moralen oppe hos et okkupert folk gjennom alle de resterende krigsårene.

(Her følger det første og de tre siste versene)

Det var ingen bål i år.

Strendene lå så øde,

og festen for midtsommernatten,

den ble som en fest for de døde -

---------------------

Men nettopp i skyggenes aften

fikk våre sinn en dåp.

Det tentes en ild i kvelden,

et glimt av udødelig håp:

-------------------

Vel kan vi leve i mørke,

og tape av syne vårt mål,

men likevel eier vår ungdom

tusen utente bål -

-----------------

Og venner, tider skal komme

påny over jordens sletter

da våre bål skal bruse

i leende midtsommernetter!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.