Anita (63) vil dø med verdighet

Foto: Anita Høiby Gotehus (Østlendingen)

- Det handler om retten til en verdig død, sier Anita Jensvold (63) i Elverum.

13.02.14 18:52

For et drøyt år siden jobbet hun som lærer på Frydenlund skole. Nå er hun sterkt svekket av sykdommen ALS, skriver Østlendingen.

ALS er en nevrologisk sjukdom som det ikke er funnet noen behandling for. Anita har hatt den på nært hold før.

Hun så både moren og onkelen dø av ALS.

Sjøl vil hun helst avslutte livet før det blir for uutholdelig.

- Døra står åpen når dere kommer. Bare gå inn. Jeg sitter i stolen min og kan ikke møte dere, skriver Anita på e-post.

LES OGSÅ:
Høie: – Ikke aktuell politikk
- Like menneskelig å ville dø som leve
- Stor støtte i folket

Hun kan ikke lenger gå, talen er blitt utydelig, men armene er det så mye kraft i at hun kan bruke datamaskina og fjernkontrollen til fjernsynet.

Hun får med seg alt som skjer i OL fra stolen hjemme i huset på Gårderløkka.

Snakker for seg sjøl
- Jeg snakker bare for meg sjøl. Andre kan se det annerledes, men for meg er det ikke noe verdig liv å være pleiepasient. Jeg har spurt helsevesenet om jeg kunne få stamcelletransplantasjon for å prøve å bli frisk. De svarte at den forskningen ennå befinner seg på musestadiet. Så jeg tilbød meg å være mus, men det var ikke mulig. Nå sitter jeg her og venter. Jeg føler at jeg er en påkjenning for mine nærmeste. Livet mitt, som det var, har jeg mistet, sier Anita.

Mannen Erik Dyreng får henne opp om morgenen og i seng om kvelden.

Hjemmesjukepleien er innom midt på dagen.

Tidligere løp hun i skogen, drev med håndarbeid og maling som hobbyer, og elsket jobben som lærer på Frydenlund skole.

Det begynte med ei tå som ble så rar i 2011. Etter hvert lystret ikke det ene beinet.

I 2012 begynte hun med stokk.

I juni sa sykehuslegen at magefølelsen hans sa at hun hadde ALS, men at symptomene var så atypiske at det var vanskelig å stille en eksakt diagnose.

Rett i kjelleren
- Da gikk jeg rett i kjelleren. Det var en forferdelig beskjed å få. Jeg sa til ei venninne at har jeg ALS, så tar jeg livet mitt. Men jeg hadde ikke mot til å gjøre alvor av det, sier Anita stille.

Siden hun fikk diagnosen i 2013 har Anita tenkt mer og mer på aktiv dødshjelp.

Hun har tatt kontakt med den sveitsiske organisasjonen Dignitas der det er mulig å få hjelp til å dø.

Dignitas
- Jeg holder på å melde meg inn der. Det kreves mange opplysninger jeg holder på å samle inn. Når jeg er akseptert som medlem, tar det tre-fire måneder før det er mulig å reise dit for å dø.

Anita har diskutert saken med sine nærmeste, med mannen sin og med de tre barna sine.

- Alle forstår meg. De vil ikke miste meg og jeg vil ikke forlate dem. Men det må jeg. Da vil jeg bestemme sjøl når det skal skje.

Hun gjemmer ansiktet i hendene.

Vil reise debatten
Anita forstår ikke at det er uetisk å få lov til å dø når hun vil.

Nå har hun timer med psykolog, fysioterapeut og logoped for å lindre effekten av sjukdommen. Noen kur eller behandling finnes ikke.

- Vi er nødt til å ta diskusjonen om aktiv dødshjelp også i Norge. Hvorfor tillater vi abort og fosterreduksjon, men ikke at dødssjuke mennesker får lov til å dø når de selv vil? Er det uetisk, ukristelig og umoralsk at den som sitter og venter på å dø får bestemme sjøl når det skal skje? Jeg er svekket i kroppen, men klar i hodet. Jeg er et voksent, tenkende menneske. Jeg vil bestemme sjøl når jeg skal dø, sier Anita.

Hun tenker seg en ordning med ei nemnd av sakkyndige som er med og vurderer om den som ønsker aktiv dødshjelp, oppfyller kriteriene som er satt for det.

Deretter må helsepersonell sørge for å sette medikamentene som skal til for å avslutte livet.

Lille Trille
Anita regner ikke med at aktiv dødshjelp blir innført i Norge mens hun lever. Men hun vil gjerne bidra til debatten, så dødssjuke som kommer etter henne kan få det lettere.

- Jeg har bestemt at det er dette jeg vil, og kommer til å reise til Sveits. Jeg gjør det i kjærlighet til livet.

- Jeg håper vi kan komme dit hen at sjuke, selv-tenkende mennesker kan få dø når de vil. Nå sitter jeg bare og venter på at døden skal komme krypende, det er en pine. Jeg følger meg som Lille Trille, sier hun med et smil, og deklamerer den gamle barnereglen fra lesebøkene:

Lille Trille lå på hylle,

lille Trille ramlet ned.

Ingen mann i dette land

lille Trille hjelpe kan.

Høie: - Ikke aktuell politikk
Dette er det bred politisk enighet om i Stortinget, noe som kom til uttrykk i debatten i Stortinget etter at Olaug Bollestad reiste en interpellasjon om spørsmålet i Stortinget i januar, sier Høie.

Helseministeren sier han har bedt Helsedirektoratet om en rapport om lindrende behandling, og vil komme tilbake til hvordan dette tilbudet skal gjøres bedre.

- Det viktige er at menneskene får god hjelp til å leve hele livet til det tar slutt. Spørsmålet om aktiv dødshjelp er svært krevende, ikke minst i forhold til helsepersonell som er satt til å berge liv, sier Bent Høie.

Foto: Jørgen Berge

Han er også betenkt over hva aktiv dødshjelp gjør med synet på livets ukrenkelighet.

- Erfaringene fra de land som tillater aktiv dødshjelp er at terskelen for å bruke dødshjelp stadig synker. Det endrer samfunnets syn på liv og død, og er betenkelig, sier helseminister Bent Høie.

- Like menneskelig å ville dø som leve
Sokneprest Ole Kristian Bonden tror ikke et samfunn som baserer seg på aktiv dødshjelp blir et mer humant samfunn.

Men han ser at spørsmålet om aktiv dødshjelp er et stort etisk dilemma som vil bli debattert mye.

- Jeg ser ikke bort fra at det vil skje en liberalisering i Norge på dette området i framtida. Prinsipper og regler blir utfordret i møte med slike livsopplevelser som Anita Jensvold forteller om, og hennes ønske, sier Bonden.

Han kjenner Jensvold fra Frydenlund skole og som nabo på Gårderløkka.

- Derfor er det viktig å understreke at det i alle fall ikke er uetisk, ukristelig eller umoralsk å tenke tanken eller snakke åpent om dette, sier Bonden.

Verdigheten
Bonden sier han sjøl har vært pårørende til en far som var pleiepasient og svært syk i mange år før han døde.

- Ingen ønsker at det skal være slik. Likevel tror jeg det er viktig at noen holder fast ved at menneskets verdi og verdighet ikke er avhengig av intelligens, funksjonsdyktighet, lykke eller helse. Jeg er opptatt av livets verdighet. Døden er en del av livet, sier Bonden.

Foto: Østlendingen

Store ringvirkninger
Han mener et samfunn som setter aktiv dødshjelp i system får store ringvirkninger, ikke bare for pasienten som vil dø og dens familie, men også for yrkesgruppene som får ansvaret for å utføre handlingen.

- Ansvaret ligger ikke bare hos den enkelte. Det får følger også for pårørende, for yrkesgrupper som får oppgaven i å utføre dødshjelp, og for samfunnet, sier Bonden.

- Når vi føler at livet ikke er verdt å leve, eller vi føler oss som en byrde for andre – er det viktig at vi som samfunn ikke gir opp, men bruker ressurser på å hjelpe og lindre.

Ikke mer humant
Ole Kristian Bonden understreker hvor viktig omsorg og lindrende behandling er i den siste fasen av livet.

- Å oppleve livstruende sykdom gjør noe med oss alle. Jeg tenker at et samfunn som baserer seg på aktiv dødshjelp, ikke blir et mer humant samfunn, sier Bonden.

- Samtidig ser jeg at det kan være like menneskelig å ville dø som å ville leve, sier sokneprest Ole Kristian Bonden i Elverum.

- Stor støtte i folket
- Aktiv dødshjelp har stor støtte i befolkningen. Problemet er at politikerne ikke orker å ta i problemstillingen, sier Ole Peder Kjelstadli.

Human-etikeren fra Hamar er styreleder i Foreningen Retten til en Verdig Død, og har i en årrekke jobbet for å få innført aktiv dødshjelp Norge.

- Norske borgere skal ikke behøve å reise utenlands for å slippe unna ulidelige og vedvarende lidelser, sier han.

Foto: Østlendingen

- Vi har meningsmålinger som viser at mellom 70 og 80 prosent av befolkningen vil innføre aktiv dødshjelp. Støtten er størst i Høyre og Frp, men ingen vil ta debatten, sier Kjelstadli.

Legen bestemmer
Han erkjenner at spørsmålet om aktiv dødshjelp er følsomt og vanskelig, men han mener overgangene mellom ikke-behandling, palliativ (lindrende) behandling og aktiv dødshjelp er flytende og i enkelte tilfeller veldig små.

- Felles for dem alle er at det er legene som bestemmer over pasienten og avgjør når behandling skal stoppes, og hvor mye lindring som skal gis. Vi mener pasienten sjøl må få bestemme i mye større grad, sier Kjelstadli.

Oregon-modellen
Landene som tillater aktiv dødshjelp har valgt litt ulike måter å gjøre det på. Foreningen Retten til en Verdig Død ser for seg at Norge kan innføre samme ordning som i Oregon i USA.

- Der får pasienten en vurdering av legen om vedkommende oppfyller kravene: At sjukdommen ikke kan behandles, og at pasienten er i terminal fase.

- Oppfyller pasienten kriteriene, får pasienten en resept på medikamentet, og må sjøl sørge for å hente det på apoteket og ta det.

- De fleste vil vel trenge hjelp til det?

- Ja, og der må vi gjøre noe med lovgivningen i Norge. Vi må få en lovendring til det de har i Sverige. Der er det ikke straffbart å hjelpe andre til selvmord, sier Ole Peder Kjelstadli.

Les flere saker i Østlendingen

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag