RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Avatar: The Game»

Sist oppdatert:
Spill basert på film? Filmspillhistorien tatt i betraktning lukter det kalkun også uka etter takksigelsesdag.

Når mannen bak storfilmer som «Titanic», «Aliens» og «Terminator 2» starter opp nye prosjekter er det ikke uten at verdenssamfunnet følger utviklingen med argusøyne. Hans nye film «Avatar» er intet unntak. Derfor knyttes det også et lite knippe forventninger til spillet basert på filmen, da Cameron selv har tatt stor del i produksjonen.

I motsetning til Charlotte Thorstved på X-Factor skal jeg ikke vente med å avsløre resultatet til du nesten vurderer å stikke fra åstedet. Dommen er klar. Denne kalkunen er dårlig stekt med noen sjeldne godbiter som tilbehør. «Avatar» er ikke elendig, men langt ifra noe hot julegavetips. Hvorfor, sier du? Hvorfor ikke, skal jeg fortelle deg.

En sjangersuppe

I korte trekk handler «Avatar» om en krigskonflikt på planeten «Pandora» mellom menneskelige militærstyrker kalt «RDA» og planetens stamme kalt «Na’vi». Sistnevnte er blå og mindre klumsete langbeinfigurer med forkjærlighet for buer og klubber. Menneskene (grådige som vi er) stripper planeten for all dens ressurser, noe blåmann ikke er helt fornøyd med. Ergo må rødblodsarmeene knerte samtlige som står i deres vei. «Off course». Har vi ikke enerett på alt i universet?

Det er utfordrende å sette en definerende sjanger på «Avatar», men det nærmeste blir to liter actionskytespill blandet med fire spiseskjeer rollespill. Kok opp under omrøring og la det småboble i fem minutter. «Avatar» er så klar til servering som et hjemmelaget studentmåltid. Et forsøk på noe smakfullt som endte opp brent og overkokt, men likevel spiselig.

MENNESKE: Om du velger å spille på menneskenes side blir det mye skyting. Faktisk bare skyting. I nærkamp blir dette frustrerende.
MENNESKE: Om du velger å spille på menneskenes side blir det mye skyting. Faktisk bare skyting. I nærkamp blir dette frustrerende.

Ett valg avgjør alt

Etter omtrent en times spill kommer du til et valg som vil avgjøre hvordan du vil spille «Avatar». Foren dine krefter med «Na’vis» og kjemp mot «RDA». Eller hjelp menneskenes lumske planer. Valget er ditt. Når alt kommer til alt er det et spørsmål om du ønsker være blå med kniver eller menneske med skytevåpen. Det skal sies at ingen av endene byr på en spesielt god spillopplevelse, men jeg påstår at «Na’vi» delen har en promille større underholdningsverdi. Og jeg lover at du ønsker å velge riktig. Spillet varer omtrent 15 timer, noe du ikke gidder spille to ganger. Om du i det hele tatt gidder én.

Som «Na’vi» har du pil og bue, samt et større spekter slagvåpen. Og når sant skal sies føles det fordømrande bra ut når jeg sikter inn en «king-size» klubbe på fem spesialtropper og hamrer de ned som en tungvekter mot regionsmestere på juniornivå. På grunn av et utrolig keitete kamerasystem og ingen mulighet til å låse siktet på motstander er slagvåpen også det enkleste å bruke i nærkamp. Så fort du drar opp maskingeværet på menneskesiden ser du deg tvunget til å skyte litt, løpe som pesten, skyte litt, løpe litt. Slik fortsetter det til de titalls fiendene du måtte knerte er eliminert. Slitsomt.

NÆRKAMPMESTERE: «Na'vi» stammen er morsomst å spille under nærkamp. Deres slagvåpen er mer effektivt enn skytevåpen.
NÆRKAMPMESTERE: «Na'vi» stammen er morsomst å spille under nærkamp. Deres slagvåpen er mer effektivt enn skytevåpen.

Kjedelig og lineær action

Begge de respektive sider kan tilegnes spesialferdigheter. Det som frustrerer meg er at mange av disse egenskapene er like på begge sider. Faktisk er flertallet like fremfor unike. Noe av motivasjonen for å spille begge parter bør være et sett unike talenter. Helbreding for eksempel kan tilegnes begge. Eksempel på noe raseavhengig er «Na’vis» mulighet til å tilkalle dyr ved sin side. Spør du meg burde de to sidene vært konsekvent atskilt på alle måter. Det er ulike raser. Ulike planeter for svingende!

«Avatar» satser på action. Skyt eller slå deg fra a til b. Igjen og igjen. Til tross for at du befinner deg i en gigantisk jungel (som til tider ser utrolig bra ut) føles det avsperret ut. Fra du skrur på spillet er det pekt ut en lineær retning du må bevege deg i for å fullføre oppdraget. Om du ønsker utforske på egen hånd er det ingenting og hente. Alle områder seg stort sett like ut og eventuelle sideoppdrag gir så lite erfaringspoeng at det ikke er bryet verdt. Poengene som gjør at du åpner opp nye ferdigheter og våpen sanker du ved å fullføre et hovedoppdrag, samt drepe fiender. Hver gang en slemming dør forsvinner han i løse luften og transformeres til tall og skrift midt på skjermen. Situasjoner hvor du slakter horder med fiender vil oppleves som en erfaringspoengorgie på skjermen. Mulig jeg er pirkete, men dette er da faktisk irriterende?

TRANSPORT: Kjøretøyene i spillet er klønete å kjøre samt styg animert. Det samme for for «Na'vis» ridebare dyr.
TRANSPORT: Kjøretøyene i spillet er klønete å kjøre samt styg animert. Det samme for for «Na'vis» ridebare dyr.

Man kan oppsummere hele spillet i noen korte setninger. Gå dit. Hent det. Gå tilbake. Skyt noen tropper. Gå tilbake. Ødelegg noen tårn. Gå dit. Gå tilbake hit. Gidder du ikke gå, kan du kjøre. Menneskeskapte biler og båter eller Na’vis transportmiddel. Som blant annet en flygende «banshee». Alt i alt er disse kjøretøyene så dårlig animert og kronglete å styre at det nesten er bedre å gå. Og det er kjipt, da avstandene til tider kan være lange. Det jeg prøver å si er at spillet er som en stereotypisk A4 hverdag, utrolig repeterende.

Grafiske godglimt, men ellers dårlig

Grafisk fremstår «Avatar» som et spill jeg lett kunne hatt i «Playstation 2» hylla, med noen unntak. Tidvis glimter det virkelig til. Å skue den praktfulle, fargerike jungelen fra en høyde oppleves som et friskt pust i en ellers så dyster grafikkverden. Men med tiden blir regnbuens fargeorakel et trist og repeterende element. Du har sett det før. Teksturene virker ikke ferdiglaget, da det titt og ofte popper nye elementer fram på skjermen. Animasjonene er firkantede og lite troverdige. For å understreke nettopp det inntrykket har stemmeskuespillerne bidratt med å gjøre spillet uinspirert. At de sitter med kaffekoppen og leser linjer fra et ark for å tjene til livets opphold er ikke vanskelig å visualisere seg. I tillegg samsvarer ikke karakterenes kroppsspråk med dialogene overhode. En løytnant kan skrike til deg med høy stressfaktor og likevel stå stille som en påle uten et snev av bekymring.

UINSPIRERT: Stemmeskuespillerne i «Avatar» kunne med fordel virket noe mer entusiastiske. Samtidig er dialogene dårlig konstruert. Tonefall og kroppsspråk «matcher» sjelden.
UINSPIRERT: Stemmeskuespillerne i «Avatar» kunne med fordel virket noe mer entusiastiske. Samtidig er dialogene dårlig konstruert. Tonefall og kroppsspråk «matcher» sjelden.

En unyttig, men god idé

Den aller beste ideen i «Avatar» er minispillet «Conquest» som du finner ved utvalgte stasjoner på «Pandora». Dette er et underholdende lite strategispill. Verdier du finner i selve «Avatar»-spillet kan du bruke på blant annet tropper i «Conquest». Det er morsomt å slå av litt tid i minispillet, og oppnår du noe der får du belønninger som du kan bruke i «Avatar». Dessverre er ikke disse nyttige i det hele tatt. Faktisk serverer «Avatar» så enkel vanskelighetsgrad at du ikke ville merket forskjellen om Conquest var integrert eller ei. Litt synd. Hadde minispillet hjulpet deg konkret ville det vært et glitrende konsept. Men det viser seg å være ubrukelig.

Du kan spille «Avatar» på nett med andre entusiaster i verden. De vanligste kampoppsettene som «deathmatch» og «capture the flag» er selvsagte alternativer. Det bidrar alltid med en ekstrafaktor, men uten blant annet lederlister virker det bare som en dingseboms utviklerne har slengt med for å ha det der. Ikke solid gjennomført, men artig om du bare vil skyte litt på andre.

INDIANERE: «Na'vis» tyr til pil & bue når avstanden til fienden blir stor.
INDIANERE: «Na'vis» tyr til pil & bue når avstanden til fienden blir stor.

Se filmen først

Jeg håper spillet har rokket om og konvertert til en dårligere historie enn filmen. Den er nemlig tafatt og kjedelig. «Avatar» ser til tider ganske nydelig ut og actionbiten kan være underholdende, men overdoser gjør at det fort blir tynt. Har du HDTV utstyrt med «stereoscope»-applikasjon kan du spille i 3D format. Sikkert litt kult å se elementer komme mot deg, men jeg tviler på det sterkeste at det hever spillopplevelsen betraktelig. «Avatar» er ikke et godt spill, bare litt under ok. Gleder du deg til filmen fraråder jeg deg spillet.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere