*Nettavisen* Nyheter.

Anmeldelse «R.U.S.E.»

Foto: (Ubisoft)

Det er mange måter å bli lurt på, men ikke alle er like morsomme.

20.09.10 08:11

Vi hadde egentlig ganske store forventninger til strategispillet «R.U.S.E.». Hypen har vært stor (men som det sies: Don't believe the Hype), og konseptet virket interessant: Innovasjonen i «R.U.S.E.» skulle være den store muligheten for spionasje og det å lure motstanderne.

Og la oss slippe den berømte katten ut av den like berømte sekken med en gang: Ja, det kan du. Spillet lever opp til sin tittel. Nesten.

Historien

Du følger historien i enspillerkampanjen til en amerikaner kalt Joe Sheridan som blir forfremmet fra major til general i løpet av andre verdenskrig. Målet er å få fatt i en tysk spion: Prometheus. Du starter i Afrika, og avslutter i Europa. Dessverre er hovedhistorien omtrent like gripende som leserbrevspalten til en gjennomsnittlig lokalavis. Kuttsekvensene gir deg ingen engasjerende bakgrunn for oppdragene du skal utføre.

Nå kan det selvfølgelig godt argumenteres med at det ikke trenger å være viktig i et slikt strategispill, men du må jo lide deg gjennom disse så det blir likevel et poeng.

Treg start

Spillet starter med et relativt enkelt oppdrag som gir deg et innblikk i omfanget i spillet. Her skjer det mye på en gang og kartene virker enorme. Problemet er at med en gang dette er gjennomført (det første oppdraget), så kastes du tilbake til start - bokstavelig talt nesten - med enormt trege oppdrag som nesten ikke har særlig med innhold.

Kampene er trege, og lite actionfylte - noe som heller ikke trenger å være negativt - vi er glade i å tenke mens vi driver med strategi. Problemet er at det tidvis blir litt kjedelig.

R.U.S.E.

Veldig tidlig blir det klart at for å klare oppdrag må du bruke det man kaller R.U.S.E.-teknikker, det vil si spionering og dekryptering av din fiendes kommunikasjon samt «falske» angrep. Uten å gjøre dette er det rett og slett umulig å vinne. Problemet er at en feil i et oppdrag vil bety at du må starte igjen i de tidlige oppdragene, senere kan du alltids lage nye enheter. Merkelig balanse, der.

Bilder fra «R.U.S.E.»:

(Artikkelen fortsetter under bildekarusellen)

3713

Uten akkurat denne greia har ikke spillet noe særlig å komme med. Du kommer til å bruke mye tid i spillet på å vente for å se om dine juksetaktikker virker, for kampene i seg selv går fort. Samtidig virker det som om det er noe seriøst feil med den kunstige intelligensen ved at konsollen nesten tilfeldig klarer å oppdage hva du gjør. Selvfølgelig ikke noe problem de gangene du spiller multiplayer, men veldig irriterende i enspillerkampanjen.

For hardcore-spilleren

Dette spillet passer for de som virkelig liker hardcore strategi med lite action og mye strategi. Selv er jeg en av disse, men jeg ble ikke helt overbevist likevel. Mest av alt fordi jeg for ofte irriterte meg over den kunstige intelligensen til konsollen jeg spilte på.

Grafikken er helt ok, og kartene er virkelig store (meget positivt). Lyden er den vanlige krigslyden som du får i mange spill. Spillet er også overraskende godt å kontrollere på konsoll, men jeg vil anbefale interesserte å teste først. Dette er ikke et spill alle vil like.

Se gameplay fra «R.U.S.E.»:

HTML EMBED

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.