- Jeg fikk huden full fordi Hanne Wilhelmsen ikke var et godt, lesbisk forbilde, sier forfatter Anne Holt til Nettavisen i kjølvannet av debatten rundt barneboken «Sitronlimonaden».
Hun mener at reaksjonene på barneboken minner henne om egne opplevelser med homobevegelsen på 90-tallet. Mer om det lenger nede i saken.
Konstaterte rasisme
Tidligere denne uken skrev Nettavisen «historien om barneboka «Sitronlimonaden» og hvor galt det kan gå når overivrige «antirasister» går seg vill», som Nettavisen-redaktør Erik Stephansen beskrev det.
Den offentlige debatten startet da Mina Adampour meldte boka inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i september i år. Hun konstaterte at boka var klart rasistisk og ba LDO vurdere om barn skal slippe å bli utsatt for slik tekst.
Til Nettavisen sier Hilde Henriksen at det har vært en påkjenning å bli beskyldt for rasisme, for en bok hun skrev som et antirasistisk prosjekt.
Rasisme-anklager mot forfatter av barneboken «Sitronlimonaden»: - Jeg henges ut
Med tillatelse fra forlaget, har Nettavisen publisert hele barneboken slik at leserne selv kan vurdere om boken er rasistisk. Du kan lese den her.
- Trist og skremmende sak
Direktør Knut Olav Åmås i Fritt Ord er en av dem som har fått med seg debatten rundt barneboken.
- Jeg synes det er en trist og skremmende sak som sier mye om hvilket overspent, splittende og konflikt-forstørrende debattklima vi nå har fått i Norge rundt en rekke følsomme og viktige temaer, sier han til Nettavisen.
Han etterlyser mer saklige diskusjoner basert på kunnskap når samfunnsproblemer skal løses.
Paralleller til homobevegelsen
Forfatter Anne Holt sier at måten «Sitronlimonaden» har blitt kritisert, minner henne om hvordan homobevegelsen i Norge mottok hennes serie om den lesbiske politibetjenten Hanne Wilhelmsen, da hennes debutroman «Blind gudinne» kom i 1993 (siden har det kommet ut ti bøker om Wilhelmsen).
Hun forteller altså at hun fikk huden full fordi Wilhelmsen ikke var et «godt, lesbisk forbilde».
- De mente at hun burde være stoltere av seg selv. At hun burde være slik og slik. Mitt poeng fra den gang kan hentes fram også i forbindelse med denne boka:
- Forfattere forsøker ikke å lage forbilder. Selv ikke barnebokforfattere. Vi skaper menneskeskikkelser, på godt og vondt. Vi skriver rett og slett de historiene vi ønsker å skrive. Av og til fører det til rasistiske tekster, sier Holt og legger til at «Sitronlimonaden» ikke oppleves som en rasistisk tekst.
Anne Holt: - Nå har vi jo til og med sett at det går bra at homofile får barn uten at barna blir homofile
- Fint supplement
Forfatteren har lest boka på Nettavisen og mener at boken er et fint supplement til barnelitteraturen, om utfordringene ved å være tokulturell i heterogene Norge.
- Av og til får jeg følelsen av at folk ikke helt skjønner hva litteratur er. Debatten om «Sitronlimonaden» minner meg på det, sier hun.
Holt påpeker at Hilde Henriksen har valgt å fortelle om Nasir og hans følelser. Ikke om en særs vellykket og tilfreds flyktning som elegant turnerer sin tokulturelle bakgrunn uten problemer.
- At noen da opplever teksten som rasistisk, er selvsagt leit for både forfatteren og forlaget, som åpenbart ikke har ment teksten slik, men kanskje først og fremst for dem som opplever den rasistisk, sier Holt.