Gå til sidens hovedinnhold

Antipsykotiske medisiner virker

Det såkalte tvangsreduseringsutvalget er skeptisk til nytteverdien av antipsykotiske legemidler, i hvert fall når disse brukes over tid. Har utvalget grunnlag for en slik skepsis?

Jeg vet ikke om det finnes personer i tvangsreduseringsutvalget som har yrkeserfaring fra akuttpsykiatriske avdelinger, sikkerhetsposter eller lukkede psykoseposter. La meg uansett opplyse utvalget om den virkeligheten som råder i det som kalles tungpsykiatrien.

Som ledd i behandlingen av psykoselidelser benyttes antipsykotiske legemidler. Dette er en medikamentgruppe som ble introdusert i 1950-årene, og som revolusjonerte behandlingen av alvorlige sinnslidelser.

For første gang i historien hadde man nå fått medisiner som dempet psykotiske symptomer. Før disse medisinene kom på banen, hadde man ingen virksom behandling å tilby mennesker med psykoselidelser.

Det er viktig ikke å glemme dette i tider, hvor sterke krefter stiller spørsmål om bruken av disse medisinene egentlig kan forsvares.

Les også: Fred Heggen vrangtenker om ny tvangslov

Lukket avdeling

I den delen av psykiatrien som opererer med begrepet, lukkede sengeposter, er ytterdørene låst. Der behandles mennesker som opplever en forverrelse av sin psykoselidelse, eller som befinner seg i en manisk tilstand.

Felles for dem som er innlagt på lukkede sengeposter, er at de som en følge av forverrelsen av den psykiske lidelsen, har opplevd et dramatisk funksjonsfall.

Uten antipsykotiske legemidler vil vi ikke kunne tilby disse menneskene en effektiv behandling. Innleggelsene vil da måtte bli enda mer krevende, fordi behandlingsforløpene vil trekke ut i tid. Som en følge av dette vil ressursbruken måtte bli svært høy.

De aller fleste som jobber på slike sengeposter, uansett profesjon, har erfart at antipsykotiske medisiner er helt nødvendig for at mennesker med alvorlige psykiske lidelser skal få senket lidelsestrykket, og bedret funksjonsevnen, etter relativt kort tid.

Professorens kommentarer

Ingrid Melle, professor og forskningsleder innen psykiatri ved Oslo universitetssykehus, har i forbindelse med lovforslaget fra utvalget kommentert kunnskapsgrunnlaget for bruk av antipsykotiske legemidler.

Les også: Hva er psykose?

Utvalget viser i sin rapport (NOU) til en meta-analyse Leucht m.fl. gjennomførte i 2009. Utvalget hevder denne analysen viser at hovedeffekten av antipsykotiske legemidler er placebobasert (dvs. basert på positiv forventning om effekt), og at tvangsbehandling derfor er uvirksom.

Til dette skriver Melle: «NOU'en siterer ikke Leuchts fortolkning som er at de endrede resultatene sannsynligvis skyldes endringer i rekruttering til nyere studier med økende innslag av kroniske pasienter med forventet dårligere behandlingsrespons.

I en av de første større studiene av antipsykotika ble det funnet responsrate på 61% ved bruk av aktivt medikament og 22 prosent i placebogruppen, dvs en forskjell på 41 prosent og en NNT (number needed to treat) på 2. Dette antar forfatteren skyldes et bredere utvalg av pasienter, inkludert en stor andel som som ikke har blitt behandlet tidligere, og som erfaringsmessig har større behandlingsrespons.

(...) Meta-analysen viser ellers også klart at frafallet i placebo-gruppene er betydelig større enn i gruppene med aktiv behandling, noe som står i kontrast til NOU'ens vektlegging av det store frafallet ved bruk av aktiv medikasjon.(...)»

Melle imøtegår også påstander som utvalget kommer med når det gjelder to studier som angivelig skulle vise at «Mange pasienter med schizofreni får et godt forløp uten antipsykotika». Melle skriver: «Begge studiene er en grundig dokumentasjon av mulige tilfriskningsprosesser, men er ikke representative for dagens behandling».

Les også: En reformering av psykiatrien, eller en oppskrift på kaos?

Melle avslutter med følgende kommentar: «Med dette som bakgrunn fremstår samlet sett omtalen av antipsykotisk behandling av personer med psykoselidelser i kapittel 10.1. som forbausende dårlig faglig fundert».

Vedtak om tvangsmedisinering

Det hender ikke så sjelden at mennesker som legges inn med gjennomgripende psykotiske eller maniske symptomer, nekter oppstart med antipsykotiske legemidler.

Det vil i slike situasjoner bli fattet vedtak om behandling med legemidler uten pasientens samtykke - et såkalt tvangsmedisineringsvedtak - dersom pasienten vurderes ikke å være samtykkekompetent.

Uten mulighet til å fatte et slikt vedtak, vil en stor pasientgruppe få muligheten til å unndra seg adekvat og nødvendig behandling.

Tvangsreduseringsutvalget har i sitt lovforslag valgt å la spesialistene på psykiatriske sykehus fortsatt ha denne muligheten. Men sammenliknet med gjeldende lov om tvangsmedisinering, går utvalget inn for å vanskeliggjøre denne prosessen.

Paragraf 6-10 omhandler behandling av psykiske lidelser med legemidler. Mens utvalget i den øvrige lovteksten er nøye med å benytte betegnelsen, "psykiske helseproblemer" i stedet for «psykiske lidelser», benyttes altså psykiske lidelser i denne paragrafen, som handler om tvangsmedisinering.

Dette begrunnes med at det aktuelle virkestoffet – og doseringene – må være godkjent for behandling av pasientens psykiske lidelse. Det holder ikke å henvise til at dette er en «faglig anerkjent metode».

Les også: Fra empati til ondskap: Hva fungerte som fødselshjelper for Joker?

Syv vilkår

For øvrig er det syv vilkår som må være oppfylt for at et tvangsmedisineringsvedtak skal være gyldig. Ett av vilkårene slår fast at frivillig behandling må ha vært forsøkt i syv dager, før vedtak kan fattes.

Dette er to dager lengre karenstid enn dagens regler. Hva betyr dette i praksis? Jo, det betyr at en psykotisk eller manisk pasient, som mangler samtykkekompetanse, og som har et påtrengende behandlingsbehov, skal få gå umedisinert en hel uke, før tvangsmedisinering kan finne sted.

Tenker man at en økning fra fem til syv dagers delay vil styrke pasientens rettssikkerhet? I så fall, hvorfor syv dager? Ville ikke 10 dager uten medisinering ha styrket rettssikkerheten ytterligere?

Med tanke på de overfylte akuttpostene som finnes i dag, finner jeg dette forslaget totalt uakseptabelt. Målet må heller være å få startet behandlingen så snart som mulig, ikke utsette den unødvendig.

Hva menes med uavhengig lege?

Et annet vilkår sier at pasienten må ha vært undersøkt av en lege som er uavhengig av den vedtaksansvarlige, før vedtak om tvangsmedisinering kan fattes. Den uavhengige legen skal så avgi en skriftlig vurdering av om lovens vilkår for tvangsbehandling er oppfylt.

Vet utvalgets medlemmer egentlig hva de er ute etter når de stiller et slikt krav? Hva vil det si å være uavhengig lege? Kan det være en annen lege på den samme avdelingen, eller må man lete utenfor huset for å finne en fagperson som kan karakteriseres som uavhengig?

Og hvor omfattende tenker man seg at den eksterne legens skriftlige vurdering skal være?

Les også: Er det sunt for min psykiske helse å holde med Vålerenga fotball?

I mine øyne er dette et urimelig krav fra utvalgets side. Skulle forslaget bli en realitet, betyr dette unødvendig ressursbruk, tidsbruk, og ikke minst en uhensiktsmessig utsettelse av at pasienten kan tilbys nødvendig, medikamentell behandling.

Dette er ytterligere å vanskeliggjøre arbeidet på lukkede, psykiatriske sengeposter.

Reservasjonsrett mot antipsykotiske legemidler

Utvalget går også inn for at pasienter skal kunne reservere seg mot behandling med antipsykotiske legemidler (§6-14).

For at en slik reservasjon skal være gyldig, må den først ha blitt godkjent av en såkalt tvangsbegrensningsnemd. Reservasjonsretten skal kunne gjelde i inntil 10 år.

Personlig mener jeg at mange mennesker med psykoselidelser ikke nødvendigvis skal behandles med antipsykotiske legemidler.

Dette er mennesker som kanskje helt eller delvis har blitt kvitt sine psykotiske symptomer, eller som fint klarer å leve med sin psykose i hverdagen, og som selv kanskje ønsker å beholde de psykotiske symptomene.

Den psykiske lidelsen lar seg forene med et greit sosialt liv, og fører ikke til et stort funksjonsfall på generell basis.

Disse menneskene må gjerne få reservere seg mot behandling med antipsykotiske legemidler i fremtiden.

Pasientene som opplever forverrelser

Problemet vil heller være den pasientgruppen som i lengre perioder klarer seg fint uten slike legemidler, men som av og til opplever kraftig forverrelse av psykoselidelsen, som igjen utløser en sykehusinnleggelse.

Hvis disse menneskene, i gode perioder, har fått anledning til å reservere seg mot antipsykotiske medisiner, vil det ved plutselige forverrelser bli veldig vanskelig å kunne gi dem en behandling som får dem ut av psykosen.

Les også: Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser

For at en slik forhåndserklæring om reservasjon skal godkjennes, må man derfor kunne vise til at pas tidligere har klart å opprettholde tilfredsstillende rutiner i dagliglivet, til tross for sine psykotiske symptomer, eller at det vil være lite sannsynlig med dramatiske forverrelser i fremtiden.

Problemet er bare at det er vanskelig å spå noe om fremtiden, ikke minst når det gjelder psykoser.

Reklame

Opptil 65 prosent på verdens beste bokser