Opprettelsen av foretaksmodellen i 2001 og den påfølgende tanken med å legge ned en rekke små sykehus, for så å bygge noen store, minner litt om Mao Zedongs planer for Kina i 1958. Mao hadde funnet ut at spurvene spiste opp såkornet som befolkningen skulle leve av. Han bestemte seg derfor for å ta livet av alle spurvene. De skjøt riktignok ikke med kanoner, men: reder ble revet ned, egg ble knust, spurvekyllinger ble drept - og de som hadde skytevåpen – brukte dem.
Til å begynne med gikk det bra. Det hørtes jo ganske smart ut? Så oppdaget Mao at spurvene livnærer seg mer av insekter enn av såkorn, og for hver spurv de tok livet av, fikk noen tusen insekter være i fred. Dermed var det duket for det store matgildet – for insektene! Særlig gresshoppene fikk noen fantastiske år. En økologisk katastrofe var et faktum og rundt 30 millioner mennesker mistet livet - av mangel på mat. Signalet var ikke til å ta feil av: Man kødder ikke med økosystemet!
Hvor lenge kan man kjøre på rødt lys?
Noe av det viktigste for både stat, fylke og kommune er å ta vare på innbyggernes helse. Selv kommunisten Fidel Castro forstod det. Fadesene med nedleggelse av akutt- og fødeavdelinger, forlengelse av reiseavstander, nedleggelser av rehabiliteringssenter osv. ser ikke ut til å ta slutt. Hvorfor ignorerer man det aller viktigste, nemlig folkets nærhet til sykehus? Strategien minner om Maos dumskap. Alle ser at det er blinker rødt, særlig venstresiden i norsk politikk, men dere som sitter i førersetene må være mer enn fargeblind. Dere kjører langt over fartsgrensen - på rødt lys.
Til helvete – for hvem?
I mitt forrige innlegg, som handlet om at sykehus legges ned, fikk helseminister Høie hard medfart.
Høie svarte:«Nei, vi skal legge ikke legge ned halvparten av alle sykehus. Det er en grunnløs påstand».
Da må jeg spørre dere, for det ser ut som dere roper i kor, hva er definisjonen på et sykehus? Hvis dere mener at «de nye sykehusene» er identiske med såkalte Distriktmedisinske senter (DMS), da snakker vi forbi hverandre. Når ett, to eller tre sykehus bli lagt ned og det kommer ett nytt stort sykehus, da er minst ett sykehus nedlagt. Når et sykehus mangler både akutt- og fødeavdeling, da kan det ikke lenger kalles et sykehus. Det betyr at DMS, de rullende ambulansene, er utenfor definisjonen. «Den grunnløse påstanden» blir mer og mer sann for hver dag som går.
Planen fra 2014 var at antall sykehus skulle reduseres med cirka 50 prosent. Tallene ble utarbeidet av økonomiprofessor Bjarne Jensen:
- Helse Sør-Øst fra 28 til 10.
- Helse Vest fra 10 til 5 lokalsykehus.
- Helse Midt-Norge fra 9 til 4 eller 5,
- Helse Nord fra 10 til 5 eller 7.
Man kan være uenig om disse tallene, men historien nedenfor blir det vanskelig å vri seg unna:
For 30 år siden fikk min bestemor plass på sykehjem. På denne tiden var ikke «konkurransen» om plassene i nærheten av å være så stor som i dag. Den gangen var de eldre, som var på sykehjem, i sånn brukbar fysisk forfatning. Bestemor besøkte kirken en gang i uken og var med på sammenkomster som dans og underholdning. I dag er det slik at man nesten må være døende for å få innvilget plass på et sykehjem.
Noe av det samme opplever man på dagens sykehus. Man skal jaggu meg være syk nok, for å bli innlagt – og hvis det først skjer, bør man være forberedt på å bli utskrevet så raskt det overhodet lar seg gjøre. Gjerne litt før tiden- fordi man har ikke nok sengeplasser og ressurser.
Helsepartiets leder, Lise Askvik, gir følgende skremmende opplysning: Norge hadde 26.000 sykehussenger i 1964 (på 3,5 millioner innbyggere). I dag har vi 10.300 sykehussenger, mens befolkningen har økt til 5,3 millioner.
Med årlige konsulentutgifter på cirka en milliard i helseforetakene og med skammelig høye lederlønninger, ser det ut som om det går til helvete. Ikke for dem som styrer denne balletten, men for pasientene. Ingen tar ansvar - og ingen må stå til ansvar.
Filosof Machiavelli sa en gang:
«Penger er som gjødsel, skal pengene gjøre nytte av seg må dem spres som møkk.»
Skal man følge filosofens råd, og det bør man, må millionene komme pasientene til gode og ikke la dem gå til konsulenter og administrasjon i et forvokst helsebyråkrati.
Nei, vi skal ikke legge ned halvparten av sykehusene
Komiske Ali
Som kjent var det Arbeiderpartiet, med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, som stod bak innføringen av den nye foretaksmodellen i 2001. Har dere tenkt tanken på hvorfor småpartiene, som ikke sitter i regjering, har en historisk høy oppslutning? Senterpartiet var Norges tredje største parti på siste meningsmåling, Rødt fosser frem fra intet, mens SV, som så ut til å være fortapt, er i ferd med å våkne til live. Miljøpartiet de Grønne ligger heller ikke langt bak.
Tilfeldig kan det ikke være at FrP, Venstre og KrF opplever krisetider. Venstre ser nå ett-tallet. Ender Venstre opp med 0 prosent oppslutning? Forstår dere, statsminister Erna Solberg og partileder Jonas Gahr Støre at snart har også dere kniven på strupen? Hvis helseforetaksmodellen ikke blir fjernet eller endret, så vil en grasrotbevegelse dytte dere ned fra pidestallen. De oppsiktsvekkende tallene for de små opposisjonspartiene er et bunnsolid signal om at noe er galt.
Dere sender en lydig helseminister Bent Høie i front som en slags «Komiske Ali». Man husker pressetalsmannen fra den meningsløse krigen i Irak i 2003, der han hevdet at de var i ferd med å vinne krigen. Noen timer etterpå måtte de overgi seg.
Prokrastinering
Debatten om helseforetakene ligner på strategien hos Saddam Hussains pressetalsmann. Det ser ut som om dere nekter å innse hva som rører seg i folkemassene. Så langt har noen titusener samlet seg i fakkeltog rundt om i landet. Det ser ikke ut til å være godt nok, men hva om noen hundretusener demonstrerer? Hva om sivil ulydighet blir brukt som virkemiddel? Hva om dere får hele folket imot? Er det slik at folket ser noe annet enn dere?
Det sies at det første man blir blind på, er øynene. For oss som betrakter dette på utsiden, virker det som om dere har en frykt som ikke står i forhold til situasjonen, og som er forbundet med et sterkt ønske om å unngå eller flykte fra den. Det kan ligne på diagnosen optifobi, angst for å åpne øynene, eller kanskje er prokrastinering mer presist? En kronisk utsettelsesadferd.
Sykehus legges ned - «pesten» sprer seg
Har sunn fornuft gått ut på dato?
Det kan nevnes et titalls eksempler på hvor absurd og feilslått enkelte helseforetak driver sin virksomhet. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan dere er flinke til å bruke kalkulatoren og tror at sykehus er det samme som en bedrift. Når ikke pasienter står i kø for å bli innlagt, regnes det som en «ordrereserve». Jeg beklager - og må korrigere meg siden sist. Helseforetakene er heller ikke flinke med kalkulatoren. Tvert imot. Her kommer eksemplets makt:
I Møre og Romsdal skal det bygges et fellessykehus, mens de to små sykehusene i Molde og Kristiansund skal legges ned. Byggestart ser ut til å bli utsatt, utsatt og utsatt. Helseforetaket Møre og Romsdal brukte kalkulatoren som fulle sjømenn. Budsjettet slo feil med 1,1 milliarder. Man trodde det nye sykehuset skulle koste 4,2 milliarder, men rimeligste anbud kom på 5,3.
Konsekvensene av denne «lille» regnefeilen er formidabel. Fordi helseforetaket må spare inn de 1,1 milliardene, eller redusere størrelsen og tilbudet ved det nye sykehuset, eller gjøre begge deler. Det bør legges til at i det øyeblikket man begynner å bygge vil i tillegg kostnadene garantert øke. Som et ledd i denne spareprosessen bestemte Helse Møre og Romsdal nå nettopp seg for at fødeavdelingene i Molde og Kristiansund skulle slå seg sammen. For å spare penger. Det er alvorlige planer om at rehabiliteringssenterene i Aure, på Nordmøre, samt Mork på Sunnmøre, skal legges ned. For å spare penger.
Dette er hinsides all logikk, både økonomisk og politisk. Fordi: Pasientene må fortsatt ha et tilbud og det er kommunene som blir sittende med ansvaret - og regningen.
«Når alt annet slår feil, hvorfor ikke bruke sunn fornuft?», sa eiendomsmagnaten Olav Selvaag i 1947. Nå har snart alt slått feil.
Gode ledere
Denne artikkelen blir for liten til å gå inn på årsakene til at helseforetakene ikke fungerer. Helseminister Bent Høie skriver på sin facebookside - og forteller på sine foredrag - at det er viktig med god ledelse. Han viser til kristiansunderen Ole Gunnar Solskjærs suksess som manager i Manchester United. Solskjærs viktigste egenskap er at han er ekte, nøktern, samlende og fremfor alt ærlig. Han har alle de egenskapene lederne i helseforetakene tydeligvis mangler.
Det eneste lederne i helseforetakene kan ha til felles med Solskjær, må være hva som er i lønningsposen. Når Høie velger å fremheve Nordmøres helt, med tanke på det uredelige spillet som har skjedd - og som skjer - med planleggingen av det nye fellessykehuset, fyller Høie salt i såret. Hvis ikke Høie forstår det selv, kan statsministeren hviske ham det i øret?
Livsløgn
Ordfører for nordmørskommunen Averøy, Ingrid Rangønes, (A) har sendt brev til landets samtlige lokallag i Arbeiderpartiet. Hun utfordrer de ulike fylkesårsmøtene om å enten endre eller skrinlegge foretaksmodellen. Forslaget ble nettopp vedtatt ved Arbeiderpartiets fylkesårsmøte i Møre og Romsdal sist helg.
Ved landsmøtet i Arbeiderpartiet i april, vil det samme forslaget dukke opp. Der ligger din mulighet, Jonas Gahr Støre. Da er det selvsagt viktig at man ikke gjør som Høyre. De vant stortingvalget i 2013 på løftet om at de skulle legge ned helseforetakene, men de skiftet som kjent mening, så snart de fikk regjeringsmakt.
I en meningsmåling for februar fikk Arbeiderpartiet oppslutning 26.9 prosent. Det var visstnok gode nyheter, mente man i Ap. Tallet er 0,4 prosent svakere enn ved siste stortingsvalg, som den gangen var å betrakte som et katastrofe. Hvis Arbeiderpartiet skal vinne tilbake folket og oppleve oppslutning på godt over 30-tallet, har de sjansen på landsmøtet - ved å gjøre noe med helseforetakene. Det samme kan man si om Høyre. Hvis dere skal ha noe håp om å bli landets største parti, kan man ikke «late som ingenting» i helsespørsmålet.
Det beste vil derfor være at begge partiene gjør det folket vil - og endrer det som oppfattes som rene galskapen. I motsatt fall vil sannsynligvis de små partiene fortsette å vokse. For både Høyre og Arbeiderpartiet kan Shakespeares «To be or not to be» være aktuell.
På en meningsmåling for Arbeiderpartiet i 2002 fikk Arbeiderpartiet 14,6 prosent oppslutning og ble forbigått av SV.
Høyre er slett ikke ukjent med tall som er langt lavere enn det de har i dag. Foreløpig kan det se ut som om deler av det norske folk er bedøvet av forskjønning av virkeligheten fra ambisiøse politikere og ledere i helseforetakene. En som ikke går ut på dato er Henrik Ibsen:
«Tar De livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket, tar De lykken fra det med det samme».
Jo lenger man beveger seg fra virkeligheten, jo mer skade gjør man på seg selv og menneskene rundt seg når man prøver å opprettholde fasaden.
Lever dere på en livsløgn Erna og Jonas?
Artikkelforfatteren har mottatt økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.