Gå til sidens hovedinnhold

Åpent brev til Gyldendal-direktøren om Michelet-boken

Hvis etterkommerne av ofrene for Marte Michelets bakvaskelser går til retten, vil dette ikke bare bli en av etterkrigstidens pinligste saker for Gyldendal forlag - det kan også bli fryktelig dyrt, skriver Asbjørn Svarstad.

Av Asbjørn Svarstad, journalist. Dette er en kommentar. Det er skribentens meninger som kommer til uttrykk

Åpent brev til konsernsjef John Tørres Thuv i Gyldendal:

Hvordan kan du som øverste sjef for Norges største forlag la være å reagere - når det dokumenteres at en av husets bestselgere er fundert på humbug og bedrag?

Har du ikke skjønt hva som nå står på spill? Den tiden er forbi, da forlaget kunne føyse unna saklige argumenter med å gjenta uriktige påstander.

Gyldendals stjerneforfatter Marte Michelet blir i disse dager grundig avslørt som en systematisk historieforfalsker.

Nå kan enhver selv slå opp i undersøkelsen av Marte Michehelts bok «Hva visste Hjemmefronten?» fra 2018 og se med egne øyne hvordan dokumenter er blitt endret, ord føyd til eller trukket fra, begivenheter bevisst mistolket eller funnet opp.

De tre faghistorikerne Bjarte Bruland, Mats Tangestuen og Elise Barring Berggren (BTB) har tatt for seg et utvalg av fotnoter og påstander i boken «Rapport frå ein gjennomgang av «Hva visste Hjemmefronten?»

Resultatet er sjokkerende, opprørende – men først og fremst avslørende.

Resultatet av Michelets systematiske manipuleringer er at strålende personligheter fra den norske motstandskampen blir hengt ut som nederdrektige profittjegere. De blir utstyrt med antijødiske holdninger og får skylda for at alt for få norske jøder ble reddet over grensa til Sverige.

Michelet vrir og vrenger på fakta, slik at terrenget øyensynlig passer til det kartet hun på forhånd hadde konstruert.

De to historikerne Bjarte Bruland og Mats Tangestuen - samt et par generasjoner med ansette og respekterte kolleger - ble, da boka kom, beskyldt for å ha underslått fortellingen om at de som hjalp jøder til Sverige slett ikke var helter, men mennesker som vi ikke kan ha annet enn forakt til overs for.

Historikerne ble angrepet for å ha fortiet at folk som Tore Gjelsvik og Gunnar «Kjakan» Sønsteby angivelig underslo flere advarsler fra tyskere i Norge som lang tid på forhånd hadde visst om at de norske jødene skulle arresteres og sendes ut av landet.

For å gjøre kjente krigshelter til de simpleste personligheter, presterte Michelet også å misbruke hedersmannen Ragnar Ulstein. 99-åringen måtte oppleve hvordan egne opptak av intervju med krigsaktører som Gunnar Sønsteby ble radbrukket på en slik måte at innholdet passet inn i forfatterens konspiratoriske historie.

I forbindelse med utgivelsen ble vi presentert for den ensomme kvinnen som oppdaget selve Sannheten om Hjemmefrontens påstått manglende varsling og flukthjelp til fortvilte jøder.

En uke etter utgivelsen, brisket Marte Michelet seg i en avis med at Mats Tangestuen ennå ikke hadde dokumentert kritiske bemerkninger om boka hennes - «på riksdekkende TV», som hun uttrykte det.

Historikere er ikke best kjent for å skyte fra hofta - slikt blir det gjerne slurv og fusk av. Men har Gyldendal og Michelet fått konkrete svar på sine etterlysninger av dokumentert kritikk. Gjennom 300 sider blir påstander plukket fra hverandre, bevisste misforståelser satt i korrekt perspektiv - og en uendelig rekke med feil påvist. Så dette kan ikke bortforklares som «et par slurvefeil», slik Michelet her om dagen forsøkte i en kommentar:

«Jeg er og forblir uenig med dem på punkt etter punkt. Det handler om at vi tolker kilder på ulike måter og at vi har helt ulik tilnærming. Når hovedmotivet deres er å finne «feil» i min tekst, låses tenkningen deres. Det er ganske uakademisk og lite konstruktiv måte å jobbe på», hevder Michelet - og føyer til at BTB bare er ute etter å gjenopprette «den gamle historien om motstandsbevegelsens heroiske innsats for jødene». (Dagsavisen 29.10.)

Når hun omsider får de etterlyste konkretiseringene av kritikken, så er veien ut av knipa altså - på nytt - å ty til personlige angrep. Selv når bevisene for fanteri og humbug ligger på bordet - slik at alle med egne øyne kan forvisse seg om hvordan Michelet diktet opp deler av boka si - fortsetter hun trassig å insistere på at alt er i orden.

Redaksjonssjef Reidar Mide Solberg i Gyldendal gjentar i et svar på min kronikk om saken i VG denne uken, Gyldendals gode navn og rykte står på spill, at forlaget fortsatt står bak boka og forfatteren.

Det er en viktig bok, hevder han i innlegget Uriktige påstander om et viktig forfatterskap - og sier egentlig ikke særlig mye annet enn det som hele tiden har kommet fra den kanten.

Nå skal vi huske, at Mide Solberg selv bærer en tung del av ansvaret - ved å ha sluppet gjennom Michelets systematiske manipuleringer. Ikke så rart at han står på sitt - enn si at han «tar sterk avstand fra Asbjørn Svarstads innlegg og debattform».

«Svarstad retter grove beskyldninger mot Michelet og Gyldendal med begreper som «systematisk forfalskning», «reinspikka dikting» og «juks og bedrag». Dette er alvorlige anklager, uten belegg. Det er ikke slik vi som forlag arbeider med våre sakprosautgivelser, og det representerer ikke Marte Michelets forfatterskap».

Hvis det er slik at du - John Tørres Thuv, som konsernsjef i Gyldendal Norsk Forlag - tror at denne skandalen vil forsvinne av at du sender ut en redaksjonssjef for å spille fornærmet på forlagets og forfatterens vegne, så må jeg skuffe deg.

Etterkommere etter motstandsfolkene som av Marte Michelet blir brunskvettet og tillagt simple motiver har i to år forsøkt å argumentere saklig overfor forlaget. Jeg sitter her med Jon Elling Whists korrespondanse.

Les også Erik Stephansen: Om Michelet ikke klarer å tilbakevise påstander om konkrete feil, faller troverdigheten også på andre områder

Whist (77) er sønn av Alf Pettersen, som i en hektisk periode på seks-åtte uker i 1942-43 satte liv og helse på spill, som sjef på lastebiler som brakte hundrevis av norske jøder til svenskegrensa - og er den som i MM-boka blir utsatt for de verste gjørmebadene.

En sjokkert sønn henvendte seg skriftlig til forlaget med konkrete innvendinger. Det varte og rakk, før det overhodet kom en reaksjon fra redaksjonen - som først ikke ville gå inn på noen av punktene, fordi Marte Michelet angivelig ikke hadde vært tilgjengelig. Jon Elling Whist ble, for å gjøre en lang historie kort, gjennom måneder og år holdt hen med snakk og frasemakeri. «Prosessen» endte med et par minimale korrigeringer - men hovedhistorien om hans far blir stående.

Andre etterlatte etter tilsvinede krigshelter, forteller lignende historier om Mide Solberg og forlagets taktikk.

Til nå har det gått bra å vinne tid ved å skyve kritikerne foran seg. Men etter at BTBs grundige undersøkelse foreligger, har de etterlatte fått konkrete beviser på at de har rett og at Marte Michelet tar feil. Flere av dem overveier å gå rettens vei - sammen eller hver for seg - for å tvinge Gyldendal til omsider å slutte med å spre usann dritt om familiene deres.

Hvis døtre, sønner og barnebarn av ofrene for Marte Michelets bakvaskelser går til retten, vil dette ikke bare bli en av etterkrigstidens pinligste saker for forlaget - det kan også til å bli fryktelig dyrt.

Noen av oss husker fortsatt hvordan den britiske nynazisten David Irving i 2001 tapte sitt injuriesøksmål mot den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt. Hun hadde i ei bok påvist hvordan Irving brukte forfalskede dokumenter som kilder, mens han bevisst overså fakta i sin iver etter å bevise at Hitler ikke visste om utryddingen av jødene - og at gassing av jøder antakelig aldri fant sted.

Etter at høyesterett hadde hørt et stort antall profesjonelle fagfolk, endte saken med at David Irving tapte søksmålet - og i stedet ble dømt til å betale Lipstadt en erstatning på utrolige 2,5 millioner pund.

Risikoen er overhengende for at Marte Michelet og Gyldendal Norsk Forlag vil finne like lite forståelse hos norske dommere, som David Irving gjorde hos de engelske.

Det å finne opp dokumentasjon og manipulere kildene er på fagspråket best kjent som «revisjonisme». Det kan som regel være likegyldig om den kommer fra ytterste høyre eller ytterste venstre.

Gyldendal insisterer fortsatt på at alt er fint, og forsikrer om at forlagets folk er «stolte» over å ha Marte Michelet som forfatter og at de fortsatt stiller seg bak boka hennes. Paradigmet er nemlig korrekt - at det var mye antisemittisme i Hjemmefronten og at de norske jødene bevisst ble sviktet. Men går det an å ta i bruk dikt og løgn for å få historien om dette angivelige sviket til å henge på greip?

Forlag og forfatter holder fortsatt på forestillingen om denne tapre og modige kvinnen som tør hvor alle andre tier. Etter BTBs bok er Marte Michelet ribbet for hele fasaden. Tilbake er bare bildet av en kvinne som føler seg berettiget til å ta plass på de norske jødenes rygg - mens hun skyfler inn utmerkelser og millioner av kroner på makkverket sitt.

Fortsetter Gyldendal Norsk Forlag virkelig med å insistere på at dette er i orden, John Tørres Thuv?

Skulle svaret være «ja», så vil det nå være kledelig om du selv kommer frem og sier det - samt at du selv leverer begrunnelsen. Vi trenger ikke flere hakk-i-plata-gjentakelser fra Reidar Mide Solberg eller andre i mellomlederkorpset ditt.

Hvis du nå velger å trekke hodet opp fra sanda, så er vi virkelig mange som lurer på om landets største forlag kan leve med et rykte som utgiver av reinspikka logn og revisjonisme?

Reklame

Black Week: De beste kuppene du gjør på Fjellsport-salget