Åpner for bildemisbruk

SMILTE BREDT: Bruce Springsteen kunne ikke la være å juble for entusiasmen fra det svenske publikummet.

SMILTE BREDT: Bruce Springsteen kunne ikke la være å juble for entusiasmen fra det svenske publikummet. Foto: Adam Ihse, Scanpix

En fersk dom åpner for omfattende bildemisbruk av utlendinger, advarer TAC-sjef Henning Andersen.

30.01.09 08:15

(NA24 - DEBATT): Tre uker før verdens beste snowboardere kommer til Oslo for å delta i The Oakley Arctic Challenge (TAC), er utøverne fratatt retten til å bestemme over eget bilde av en norsk domstol.

Tromsø 2018 brukte den amerikanske snowboarderen Andy Finch (vinner av TAC i 2004) på forsiden av sin OL-søknad til idrettstyret – uten å innhente samtykke fra Finch eller TAC.

TAC, som forvalter og beskytter utøvernes rettigheter i forbindelse med arrangementet, saksøkte Tromsø 2018, men tapte både i tingretten og lagmannsretten.

Systematisk diskriminering
Dommen reiser – noe også motpartens advokat har påpekt - prinsipielt viktige spørsmål, som berører alle med internasjonalt arrangøransvar så vel som media, politikere og sponsorer. Retten til å bestemme over eget bilde er hjemlet i åndsverksloven paragraf 45c, men med det besynderlige unntak av at loven kun gjelder for borgere som er eller har vært bosatt i Norge.

TAC og Finch har hevdet at det ulovfestede vernet som utgangspunkt må beskytte utlendinger på samme måte som nordmenn, og at det umulig kan ha vært lovgivers hensikt å systematisk diskriminere utlendinger på denne måten. Norge er et land i verden.

Det blir ikke mindre besynderlig av at det ikke finnes noen begrunnelse for unntaket i lovens forarbeider. Det er heller ikke noen som har uttalt seg om forholdet i lovens høringsrunder. Bestemmelsen om retten til eget bilde er videreført fra den gamle fotografiloven, og vi antar at unntaket er en anakronisme fra en svunnen tid da Norge ikke på samme måte var et land i verden.

I vår egen tid holder imidlertid ikke slike antakelser, og som arrangører av en internasjonal snowboardkonkurranse trenger vi et svar for om det virkelig er slik at utlendinger (som ikke er bosatt i Norge) ikke har rett til å bestemme over eget bilde på linje med nordmenn.

Bruce Springsteen neste?
Man kan se for seg at svaret på dette spørsmålet er ja dersom det gjelder en utenlandsk turist som tilfeldigvis blir fotografert på Aker Brygge og bildet senere blir brukt i en jobbannonse for DnB Nors hovedkontor. Denne personen har kanskje ikke like stor krav på beskyttelse som om Bruce Springsteen på en fortauskafé på Karl Johan skulle tas til inntekt for det samme formål.

Det som er helt klart, er at nordmenn ville protestert høyt hvis Bruce Springsteen hadde kansellert sine konserter i Norge dersom han ikke hadde rett til å bestemme over eget bilde. Internasjonale artister (og kanskje spesielt deres management) har gjort dette tidligere den gang norsk artistbeskatning ikke var samkjørt med den europeiske.

Konsekvensen av lagmannsrettsdommen er at man kan bruke et bilde av Bruce Springsteen, Tiger Woods eller Cristiano Ronaldo i offentlige sammenhenger uten å innhente samtykke. Hvis dette skal gjelde, står arrangører av internasjonale begivenheter i Norge fremfor noen avgjørende valg. Dersom arrangørene ikke lenger kan beskytte utøverne gjennom lovverket, tvinges man til å velge andre strategier.

Masse byråkratisk hodebry
I musikkbransjen har dette vært et hett tema i mange år. Enkelte superstjerner har kun tillatt offisielle bilder (tatt av egne fotografer) fra sine konserter. Andre har tillatt fotografering av spesielt utvalgte fotografer de første minuttene av en konsert. Dette har avledet mye sinne blant pressefotografer og medier, som hevder at det både griper inn i deres arbeidsforhold og ikke minst i ytringsfriheten.

Internasjonale sportsbegivenheter har ikke kjørt et like tøft løp, men akkrediteringsbestemmelsene i OL, i World Cup, i Champions League og så videre er strenge. Innen levende bilder (TV og web) har bransjestandarden kommet lengst.

Det vanlige er at TV-selskapet som har kjøpt rettighetene pålegger arrangøren retningslinjer for rettighetskontroll. TAC har en avtale med NRK, og vi må påse at andre kanaler ikke filmer fra konkurransen. TV 2 og andre har adgang til arenaen med kamera, men filming og intervjuer foregår i såkalt mixed zone. TV-kanalene får så sine sportsbilder fra NRK. På denne måten blir både rettighetsstrukturer, arrangementsøkonomi og ytringsfriheten ivaretatt.

TAC for ytringsfrihet
En lignende modell kan innføres på TAC, hvor mediene enten får tilgang til våre rettighetsklarerte bilder eller at man inngår en avtale med Scanpix eller annet bildebyrå for fotografering og distribusjon. Dersom det ikke ligger et lovpålagt ansvar for utgiveren (reklamebyråer, bedrifter eller andre institusjoner), kan bilderettighetene kontrolleres bedre gjennom adgangskontroll og avtaler knyttet til enhver bruk av ethvert bilde. Dette er selvfølgelig ikke ønskelig, og det skaper en masse byråkratisk hodebry.

Det beste er at ansvaret knyttes til utgiveren, at loven beskytter, ikke tar hensyn til nasjonalitet, og at pressen har fri adgang.

For å gjøre det helt klart: Vi er ikke tilhengere av en restriktiv modell. Vi ønsker først og fremst å bruke våre begrensede ressurser på å lage et fantastisk idrettsarrangement. Og vi vil la pressen gjøre jobben sin.

Vi legger oss ikke borti hva de skriver, men ønsker tvert imot å legge til rette for pressen gjennom arenaløsninger, offisielle foto-shoots, pressekonferanser, informasjon på web og så videre. Jeg tviler på at det er noen i norsk presse som har noe å utsette på vår tilgjengelighet og tilrettelegging under arrangementet.

Men når kommersielle aktører tar seg til rette på denne måten, og til alt overmål får medhold i at de har støtte til dette i lovverket, tvinger det seg frem en debatt om løsninger som også berører ytringsfriheten. Tidligere har vi sagt at all redaksjonell bruk av bilder er greit, til all annen offentlig bruk må det innhentes samtykke. Er ikke det en grei kjøreregel som alle kan akseptere?

Vurderer anke til Høyesterett
Når våre internasjonale utøvere snart lander i Oslo, kan vi altså kaste alle de gamle avtalene mellom oss og utøverne i søpla. Det vil si, vi kan beskytte de norske utøvernes bilderettigheter, men ikke de internasjonale. I TAC er kanskje fire av 24 utøvere norske. Hvordan vil dette påvirke vår mulighet til å få de beste utøverne i fremtiden?

TAC har brukt mye tid og ressurser på denne kampen. Som liten aktør er det begrenset hvor lenge vi kan drive slike saker. Og selv om vi nå vurderer å anke til Høyesterett, så er det vårt håp at andre med prinsipiell interesse for saken kan ta debatten.

Hva mener politikere, medier og andre arrangører om dette? Kan vi ha en lov hvis praktiske konsekvenser er at norske idrettstjerner eller musikkartister har en beskyttelse som deres internasjonale kolleger ikke har?

Det virker så åpenbart at det ikke kan være slik, men i Nord-Norge er det altså det siste året falt to dommer som mener det er slik loven er å forstå. I det minste trenger vi en forklaring på hvorfor det er slik.

Henning Andersen er daglig leder av The Arctic Challenge og styremedlem i Ticket To Ride-verdensserien.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag