Gå til sidens hovedinnhold

Arbeiderpartiet: Problemet er ikke merkevaren, men produktet

Tiden har løpt fra det gammelkonservative sosialdemokratiske partiet.

Arbeiderpartiet raser på meningsmålingene, og er ikke lenger det største partiet i Norge. Partiet er ikke en gang det nest største. Den rollen har tilfalt fugleskremslet fra Hedmark: Trygve Slagsvold Vedum og hans nasjonalromantiske Senterpartiet.

Ekspertene, som politisk redaktør i Nordlys - Skjalg Fjellheim, mener det er snakk om et merkevareproblem. Partilederen, Jonas Gahr Støre, er ikke folkelig nok. Han er ikke en grasrotprofil, slik som den tidligere SV-mannen Raymond Johansen.

Litt forenklet så er det altså reklamen, den oppfattede merkevaren, som er problemet. Ikke produktet. Altså: Innerst inne vil mange flere egentlig stemme Arbeiderpartiet, men fordi reklamefiguren - den som skal vise fram politikken - er feil, så velger folk et annet produkt.

Her kan du lese flere innlegg av Pål Nisja-Wilhelmsen.

Ingen er for store mot de små

For 40 år siden, tiden mange politiske kommentatorer i dag husker godt, fikk Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet en oppslutning på 36,7 prosent. Det var en stor nedgang fra 1977, da partiet fikk 42,3 prosent. I 1957 fikk Gerhardsens Arbeiderparti hele 48,3 prosent oppslutning. Arbeiderpartiet har siden andre verdenskrig vært vant med å være størst. Merkevaren og produktet har vært enormt godt likt blant både reklamefolk, byfolk, bygdefolk og kommentatorer.

Når Arbeiderpartiet nå er på 17,5 prosent på en måling, er det langt opp til den gangen partiet var målestokken.

Les også: - Katastrofe. Jeg kan nesten ikke skjønne at det er mulig

– De er rett og slett ikke tydelige nok. Før i tiden, hvis du tenker tilbake til Einar Gerhardsen, så analyserte man folks behov og utmeislet politikken etter det. Det er man langt fra i dag, sier den tidligere tidligere LO-toppen Sture Arntzen til Klassekampen.

Et markedsorientert Arbeiderparti?

Den 30. november 2020 kunne Arbeiderpartiet feire at det var 100 år siden partiet formelt kalte seg selv et kommunistisk parti. Selv om partiet i dag er langt unna kommunismen, dog med samarbeid med Rødt flere steder i Norge, så er det i dag et janusansikt av et parti.

Det ene er det moderne venstrepartiet som selger ned statlige selskaper, vil bli medlem av EU og jobber med ærlige, lange og forutsigbare linjer. Noen kaller dette Jonas Gahr Støre-versjonen av Partiet.

Les også: Helga Pedersen ber partifeller slå ring om Jonas Gahr Støre

På den andre siden har du kanskje den mer venstrevridde delen som gjerne samarbeider med Rødt og MDG, eller som en forlenget arm av arbeidstakerorganisasjonene. Noen kaller dette gjerne Raymond Johansens AP.

Spørsmålet er bare om Sture Arntzen bommer verre på hoppkanten enn Eddie The Eagle. For når har egentlig Partiet hørt på folks behov for å utmeisle politikken etter det? Eller, snudd på hodet - det er vel egentlig det partiet gjør nå, siden det bryter mot sine langsiktige prinsipper. Mer om det senere. Først om merkevare, markedsorientering og produkt.

Produkt, markedsorientering og merkevare

I en debatt om høne og egg så er det alltid produktet som kommer først. Produktet kan være mer eller mindre markedsorientert i sin utvikling, men produktet dukker først opp. I tilfellet Arbeiderpartiet var produktet et parti som en motvekt mot de to eksisterende partiene den gangen: Partiet for de borgerlig og formuende i Høyre, og partiet som kjempet for sosiale reformer, religionsfrihet og allmenn stemmerett i Venstre.

Les også: Knallhard beskjed fra Aps fylkesledere: «Helt ræva» og «dritmåling»

Noen måtte tale arbeidernes sak også. Høyre var i kamp med arbeidstakerne, og Venstre stod i midten mot konflikt. Det trengtes en stemme på den andre siden, og Det Forenede norske Arbeiderparti oppstod i 1887 som et sosialistisk parti.

Oppstanden kom fra et behov i markedet. Partiet ble senere et radikalt parti som ble medlem av Komintern, men gikk bort fra væpnet revolusjon i løpet av 20-tallet. Fra sosialismen gikk man over til å bli revisjonistisk sosialdemokratisk.

Etter krigen ble Arbeiderpartiet det styringsdyktige, tunge partiet. Partiet som så de lange linjene i norsk politikk, og ville bygge Norge. Tunge reformer ble vedtatt mens partiet stod i stormen. Noe som ga grobunn for ekstrempopulistiske partier slik som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep i 1973. Det partiet skiftet senere navn til Fremskrittspartiet, men Arbeiderpartiet beholdt sitt sentrale produkt gjennom nederlag i EU-avstemninger, høyrevind og fram til 36,9?

Les også Gunnar Stavrum: Ap og Jonas Gahr Støre kjører rett utfor stupet

For det er ikke riktig at partiet har gått vekk fra sin sjel. Arbeiderpartiet, slik det har vært, skal se at distriktsreformer er viktig. Det skjønner at internasjonalt samarbeid er viktig med sine røtter i Internasjonalen. Arbeiderpartiet skjønner og vet at det ikke handler om by vs land, men by og land - hand i hand. Partiet har beholdt sitt kjerneprodukt mens samfunnet har forandret seg. Et kontinuerlig markedstilpasning av budskapet: Vi får til mer sammen enn hver for oss.

Problemet er ikke at partiet ikke har markedsorientert seg, fordi det har partiet. Problemet er heller ikke merkevaren.

Problemet er produktet.

Hvem vil ha et udefinert multiverktøy?

Da jeg var ganske ung så jeg Gro debattere mot Kåre på TV. Verden var blå eller rød. Bak de dirrende smykkene til Gro og Kåres arroganse lå det større enighet enn mange kunne spore. På hver sin side ønsket begge fokus på storindustrien, oljen, internasjonalt samarbeid og store løsninger med mer eller mindre privatisering.

Siden storhetstiden til Arbeiderpartiet, som selvfølgelig kom litt før Gro var på skjermen, har de store sakene for arbeiderbevegelsen ikke bare blitt en del av arbeidslivet og samfunnet. Det har blitt selvsagt. Selvfølgelig skal det være slik.

Selv partiet lengst til høyre i Norge, Fremskrittspartiet, vil ikke fjerne arbeidernes rettigheter i Norge.

Les også: Thorbjørn Berntsen vil ha lederdebatt nå: - Lukker vi øynene for 17,5, gjør vi som strutsen

Det seriøse partiet for arbeideren var med på, sammen med så mange andre søsterpartier i Europa, å ta regjeringens rolle fra å passe på økonomien til å jobbe for et mer stabilt samfunn med langsiktig strategi. Da de store utfordringene var løst (bygge land, sørge for stabile samfunn og rettigheter til de fleste), så ble det en kamp på nye fronter, med feminisme, multikultur, postmodernistisk tankesett og revidering av verden slik den for mange hadde vært. Det gamle, gode og trygge ble utfordret.

Det ble en dissonans i produktet. På den ene siden hadde man et moderne parti på venstresiden med tankegods som for andre virket vanskelig. EU ble på en side en vei mot et mål, mens det for andre ble den største faren av de alle. Den saken var ikke den eneste. By og land fikk ikke fra samme hand. Reformene ble revidert.

Produktet ble for vanskelig å skjønne. Løsningene for intrikate. Meningene for mange. Fra å være en hammer som kunne spikre skulle produktet være et multiverktøy.

Dette avanserte multiverktøyet skulle kjempe mot andre produkter som tilbød rask løsning, enkel løsning. Problemet er EØS. Problemet er innvandring. Problemet er at folk har formue. SP. Frp. Rødt.

Et enklere produkt

Vi mennesker er ganske enkle. De aller fleste av oss søker etter den enkleste løsningen. Når forståelsen blir vanskelig, velger vi noe annet.

Les også: Nå prøver han å kuppe makten i Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets problem er ikke Støre eller Johansen. Det er ikke en konsekvens av hva en tidligere kulturminister har gjort. Problemet er at det er vanskelig å se hva partiet tilbyr, og hva du får.

Det er til tider spennende å kjøpe overraskelsespakker, men forventningene er at vi som oftest blir skuffet. Skal Arbeiderpartiet få deg til å stemme på partiet sitt, kan det ikke være uvisst hva du får. Produktet må være tydelig, fokusert og enkelt. Problemet er nok likevel at det ikke hjelper. Den moderne verden er ikke sosialdemokratiets hjemmebane. De store kampene er vunnet, og de nye er splittende.

Tilbake til den tidligere LO-lederen. Om Arbeiderpartiet i dag skulle sett på folks behov, og så meislet ut politikken etter det: Hva ville vært annerledes?

Reklame

Verdens smarteste ladekabel til mobil er norsk

Kommentarer til denne saken