RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Avslører nazijegerne

Foto: Vibeke Johnsen, Mediehuset Nettavisen
Sist oppdatert:
Simon Wiesenthal løy om sin egen rolle og de allierte gjorde lite for å finne stornazistene etter krigen.

(SIDE2:) Historikeren og journalisten Guy Walters så for seg den store heltehistorien da han ville skrive en bok om Den Store Nazijakten i årene etter annen verdenskrig.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

- Min plan var å skrive en bok der den store sekulære helgenen Simon Wiesenthal skulle være min store helt. Jeg var tiltrukket av «hollywoodhistorien» vi har hørt så ofte. Jeg vokste opp med de store filmene som «Boys from Brazil». Det er jo utrolig mange gode myter om nazistene og de som jaget dem, sier Walters til Side2.

Brutale hevnere
Det han fant gjorde ham både overrasket, sjokkert og noen ganger ganske sint. For ifølge Walters var Den Store Nazistjakten rett og slett en mye, ispedd en god del løgn. Resultatet er blitt den kritikerroste boka «Jakten på ondskapen» som i disse dager er ute på norsk.

Den er en spennende beretning om en verden som nettopp var kommet ut av en krig, og som oppførte seg deretter. Oppi alt de hadde å styre med, ble ikke jakten på ledende nazister prioritert spesielt høyt, selv om det virket sånn.

Det fantes etter krigsslutt jødiske nazijegere over hele Europa. En av dem er Tuviah Friedman, en da blodtørstig mann som i «Jakten på ondskapen» forteller at han for særdeles voldelig frem. En jødisk brigade i den britiske hæren foretok raid der de på utspekulerte måter tok livet av nazister om natten. Øye for øye rådet, og britene vendte ansiktet andre veien.

Stemte ikke overens
Mest overraskende var det for Walters å finne at den berømte nazijegeren Simon Wiesenthal her og der diktet opp mye av sin egen historie. Walters gikk gjennom Wiesenthals mange bøker om seg selv og krigsperioden og vitnemål han ga til amerikanerne og fant at mye rett og slett ikke stemte overens.

Wiesenthal skrev en rekke bøker om seg selv. Og flere ganger motsier han seg selv.

- Det er forståelig at folk tar feil på datoer, men Wiesenthal flytter hendelser år frem og tilbake i tid. I en bok forteller han om partisanergruppen han er med i, i en annen nevner han den ikke med et ord. I en bok overlever han en massakre, i neste bok finner den ikke sted, sier Walters, som i boken går i detalj på der nazijegeren motsier seg selv.

Her kan du lese Guy Walters blogg i The Times om saken

Og det var ikke Simon Wiesenthal som kom på sporet av Adolf Eichman, slik han hevdet. Det var andre han jobbet sammen med.

Fikk oss til å minnes
Guy Walters sier at det ikke er noen tvil om at Simon Wiesenthal spilte en vesentlig rolle i å holde oppmerksomheten rundt de forsvunne nazistene i live.

- Det er særlig takket være ham at Holocaust er blitt husket og behørig dokumentert. Men han fant ikke 1100 nazister, han fant kanskje 10. Det i seg selv er jo positivt, sier Walters.

Jakten på Josef Mengele, Franz Stangl, Adolf Eichman og Klaus Barbie var på ingen måter var så organisert og så intens som regjeringer og Simon Wiesenthal ga inntrykk av. Det berømte Odessa-nettverket, det alle trodde var det store hemmelige nazistsamfunnet, var rett og slett ikke et stort hemmelig nettverk, men mange små, til tider ganske amatørmessige grupper.

- Skinn av at noe ble gjort
- Både regjeringen og Simon Wiesenthal hadde interesse av å opprettholde mytene. Mytologien rundt nazijakten og nazijegerne gjorde at regjeringene rundt omkring kunne la folk tro at noe faktisk ble gjort. De kunne alltid si at Wiesenthal var på saken, sier Walters.

De mest berømte nazijaktene:

De fleste nazistene rømte via Spania eller Roma der de ble hjulpet av katolske prester. De fleste havnet i Argentina der Juan Perón sympatiserte med nazistenes sak. Derimot fantes det ikke noe hemmelig stort nettverk kalt Odessa som spesialiserte seg på denne nazistsmuglingen av nazister og store verdier. De fleste fikk med seg lite verdier og ble hjulpet av mindre grupper.

Josef Mengele - også kalt Dødsengelen fra Auschwitz-Birkenau, kjent for sine eksperimenter på mennesker. Rømte til Argentina etter krigen der han levde i mange år og sto oppført i telefonboken. Mengele rømte til Paraguy der han døde før han ble tatt i 1985.

Adolf Eichman - en av hovedarkitektene bak Holocaust, som personlig skal ha sendt 400.000 jøder i døden. Rømte til Argentina der Mossad gikk inn og fanget ham i 1954. Simon Wiesenthal skrev en bok om sin rolle i jakten, men ifølge Mossad-sjef Isser Harel spilte Wiesenthal ingen rolle overhode i jakten og forkludret også planen om å ta Mengele.

Eichman er den eneste som er blitt prøvd og henrettet i Israel for sine forbrytelser.

Klaus Barbie - også kalt Slakteren fra Lyon. Skal ha vært personlig ansvarlig for 4000 menneskers død. Kjapt etter krigen ble han vervet av CIA, som hjalp ham å flykte til Argentina i 1951 og derfra videre til Bolivia. Der levde han under et annet navn til han ble funnet av nazijegerne, ekteparet Klarsfelds. Ble utlevert il Frankirke i 1983 og døde i fengselet der han sonet en livstidsdom.

Walters er ikke den første til å stille spørsmål ved Wiesenthal, men han medgir at han tenkte seg nøye om før han satte sine påstander på trykk. Også fordi kritikk mot mannen som regel har kommet fra antisemitter som Walters overhode ikke identifiserer seg med.

- Jeg ville ikke bli stilt i samme kategori som David Irving, sier han. Men ingen, selv ikke Wiesenthal-senteret, har tilbakevist det han skriver.

Aggressiv tone
- Jeg har fått kritikk for min aggressive tone i boka, men ingen har stått frem og sagt at her tar du feil , sier Walters.

Guy Walters sier at om regjeringene virkelig ville finne de berømte stornazistene, tok det sjelden mer enn seks måneder. Josef Mengele, som døde før han ble tatt, sto for eksempel i mange år oppført under fullt navn i telefonkatalogen i Buenos Aires. Franz Stangl, leder for Sobibor og Treblinka-leirene, brukte sitt eget navn i Brasil i alle år før han ble tatt i 1961.

- Jeg er en av dem som er tilbøyelig til å forstå at CIA hyret Klaus Barbie fordi de mente han satt på vesentlig informasjon om Sovjet. Det er lett å være etterpåklok. Men at MI6 mente at det var nødvendig å hyre dødsskvadron-offiseren Friedrich Buchardt (som massakrerte hele landsbyer i Polen, inkludert skjøt kvinner og barn selv, journ. anm.) fordi han visste noe om de baltiske statene, mener jeg var å gå over streken, sier Guy Walters.

Buchardt døde i Heidelberg, hovedsetet for de amerikanske styrkene i Europa, i 1983 uten å måtte svare for sine krigsforbrytelser.

Her kan du lese mer om Guy Walters og diskutere artiklene hans

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere