Gå til sidens hovedinnhold

Barndomsjul

Jeg tror ikke lenger på julenissen, men jeg ønsker meg stadig tilbake til den tiden jeg gjorde det. Som barn i 1950 og -60-årenes Oslo.

Adventstiden i mitt barndomshjem var full av tradisjoner. Tradisjoner med mange forventninger for lillebror og meg.

Det startet med henting av julegrisen i Odalen. Snøen lavet ned, veiene var dårlige, jeg kastet opp i baksetet på den gamle Volvoen, og gråt over det stakkars dyret som måtte bøte med livet. Men den årvisse platen firkløver fra slakteren til oss småunger, gjorde hjemturen til en fest.

I kjelleren putret dunken med Tomtegløgg, overvåket av bestefar som alltid visste når første tapping skulle finne sted. Det var flaskene med "barneutgaven", så søt og god som bare humle og malt kan smake.

Mamma var kakemester, pappa svenn og en tryllekunstner i pynting av all slags bakst og marsipan. Et superteam som bare én eneste gang mislyktes med en av "de sju slaga". Det var den adventsdagen den ene lakkerte stuegulvet samtidig med at den andre trillet ut serinakaker på kjøkkenbenken. For å gjøre en lang historie kort: Boksen med "lakk-kaker" ble stående urørt hele julen, selv småfuglene var skeptiske til smaken.

Juletreet ble alltid kjøpt på Sæter, norsk gran, to meter høyt og fraktet hjem på spark. Pyntet med kurver og lenker, klippet ut av glanspapir, flettet og møysommelig klistret sammen med Carlsons lim. Det var aldri snakk om å følge årets "juletre-mote". Vi ungene fikk alltid bestemme.

Julegavene derimot hadde vi ingen makt over. En Anne-dukke hadde 1.-plassen på ønskelista mi i mange år, men dengang var det ikke bare å ønske seg ditt og datt. Det var de tingene vi likevel trengte som havnet under treet. Skuffet var jeg aldri, men tårene spratt det året vi så inderlig ønsket oss nye ski. Julenissen kom, og gikk. Uten å ha med seg lange pakker. Først litt utpå kvelden, da pappa måtte en tur i kjelleren, snudde tårer til latter. For tenk, der hadde han funnet to lange pakker som nissen nok hadde glemt igjen. En pakke til Geir og en til Aina. Inneholdende hvert sitt par skinnende blanke ski som straks ble prøvet ut i stua.

Nissen var gjest hos oss til lenge etter at jeg var blitt skolejente. Det var en høytidelig stund da han tråkket inn i stua vår. Og jeg gråt en skvett da også, for pappa var borte. Og det akkurat da nissefar var der. Jeg ropte og lette, i kjeller og på verandaen, men ingen pappa. Det tok mange år før jeg skjønte at nissen, ja det var pappa'en min det.

Lutefisk, ribbe, pølser, medisterkaker og surkål var ikke broderens og min favoritt. Det var desserten vi ventet på, og den var det noe magisk over: En ispyramide med krokan, pakket i stivt hvitt papir med tørris rundt, og hentet i familiens boks i det store felles fryselageret i Raschs vei. Ingen is kan noensinne måle seg med denne.



I år har jeg kun ett eneste ønske for julehelgen: Gi meg nissefar tilbake.



God jul!

Reklame

Hagemøblene nordmenn elsker