Gå til sidens hovedinnhold

Barnefattigdom skyldes innvandring - ikke «stadig mer økonomisk ulikhet»

Her er rekorden de rødgrønne ikke jublet over: Oslo har den største andelen fattige barn i landet.

I et døgn har norske politikere drøftet tiltak mot barnefattigdom uten å ta et av de viktigste ordene i sin munn - nemlig innvandring.

Brutalt sagt er det nemlig slik at hver gang en person innvandrer fra Afrika eller Asia, så synker ulikheten i verden, men øker i Norge.

- Andelen barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen har økt betraktelig de siste årene og fortsetter å øke også fram til 2017, heter det i den ferskeste rapporten fra Statistisk sentralbyrå - og omtrent samme formulering har gått igjen år etter år.

Embed

- Mens kun 5,7 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2017, var denne andelen nesten syv ganger så stor for innvandrerbarn – 38,0 prosent, skriver SSB.

Det er fristende å hevde at den viktigste årsaken til at vi fortsatt har barnefattigdom, er at politikerne er mer opptatt av egne ideologiske kjepphester enn å løse problemet.

Hvis vi sier at 100.000 kroner i overføringer direkte til hvert barn er prisen for å løfte dem ut av fattigdom, snakker vi altså om 10 milliarder kroner i året - eller 1/143 av statsbudsjettet.

At problemet bare øker og øker - uansett om det er rødgrønn eller blågrønn regjering - skyldes at alt mulig annet blandes inn.

  • Venstresiden snakker om generell økende økonomisk ulikhet, som er en avsporing.
  • Høyresiden snakker om arbeidslinjen, som ikke løser rus, psykiatri og innvandring.
  • Og «kompromisset» er forferdelig dyrt, nemlig å øke barnetrygden for alle barn.

Egentlig er det ikke vanskeligere enn at hvis det er barnas økonomiske velferd man er opptatt av, så må ordningene målrettes mot akkurat de 105.000 barna det gjelder - og ikke alle andre.

For når politikerne nå kappes om å fordele skylden på andre, så er skyldfordeling mer nærliggende:

Fra år 2000 til 2017 har andelen barn som lever i lavinntektsfamilier økt fra fire prosent til nær 11 prosent, eller nesten en tredobling.

Veksten har kommet med følgende partier i regjering: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet.

Venstresiden har hatt ansvaret i ni av årene, de borgerlige og sentrum omtrent like lenge.

Se på disse grafikkene fra SSB, så fremstår problemet tydelig:

Veksten i barnefattigdom er åpenbart knyttet til innvandring. Uten sterk innvandring, ville antallet stått tilnærmet stille. Problemet handler altså om å få innvandrere ut i arbeid, alternativt å øremerke offentlige midler direkte til barna.

Det er heller ikke likegyldig hvilke land innvandringen kommer fra, selv om grafikken ikke tar høyde for at noen innvandrergrupper har vært her lenger - og naturlig nok er bedre integrerte.

Ved et raskt øyekast ser vi at flyktninger fra krigsherjede land har flere fattige barn enn typiske arbeidsinnvandrere. Høyresiden kan snakke om arbeidslinjen, men det hjelper barna lite i familier der foreldrene bruker mange år på å skaffe seg forutsetninger for å delta i norsk arbeidsliv.

Men er dette bare et Oslo-fenomen? Svaret på det er nei, men Oslo er verst - og utviklingen her i byen speiles i noe mindre grad også i samtlige andre fylker.

Hovedinntrykket er at de mørke strekene (altså barn uten innvandringsbakgrunn) står omtrent stille, mens de grønne stiger. Se eksempelvis på Troms, der andelen barnefattige med innvandrerbakgrunn er firedoblet på ti år.

- I Oslo hadde nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn, skriver SSB. - Innvandrerandelen er også betydelig i andre fylker der andelen med lavinntekt er relativt stor, for eksempel Østfold, Buskerud og Telemark.

Det er viktig å huske at barnefattigdom er knyttet til vedvarende lav inntekt, definert som under 60 prosent av den vanligste inntekten i Norge (median).

Paradoksalt er det da slik at hvis alle i Norge får mer penger, så vil det være like mange (relativt) fattige som før.

Fattigdom er altså relativt og målt mot levestandarden i Norge. En «fattig» i Norge er velstående i Polen, rik i Romania og søkkrik i Somalia.

Årsakene til vedvarende lav inntekt er hovedsaklig knyttet til å være utenfor arbeidslivet - ofte på grunn av rus, psykiske lidelser eller mangel på kompetanse. Med lave 2,2 prosent arbeidsledighet er det krevende å få alle disse ut i arbeid. Mens far og mor bruker år på å kvalifisere seg for arbeidslivet, vokser barna opp i fattigdom.

Embed

Til overmål er eksempelvis somaliere på topp i å sende penger til hjemlandet, naturlig nok siden slektningene ofte har det mye verre i hjemlandet.

Les også

Fullt forståelig at somaliere sender penger til fattige slektninger

Hva betyr alt dette?

Opp til nå er prisen for innvandring og flere flyktninger at den statistiske ulikheten i Norge øker, og at vi får flere barn som vokser opp i relativ fattigdom i Norge.

Vi kan fortsette som før og pøse penger inn i et system som ikke fjerner barnefattigdom, eller vi kan øremerke tiltak direkte til barna vi ønsker å hjelpe - enten ved å gi ytelser til barna, fremfor penger til foreldrene - eller ved å sikre at pengene gir barna økt kjøpekraft.

Gratis barnehage og gratis skolefritidsordning. Her skal de rødgrønne i Oslo har ros for å foreslå slike tiltak i budsjettet for neste år.

Gratis fritidsaktiviteter eller såkalte aktivitetskort er gode forslag som knytter midlene til barnas oppvekst.

Pengeoverføringer med kontrollordninger som sikrer at pengene kommer frem til barna, og ikke blir sendt til slektninger i hjemlandet.

Løsningen er derimot ikke økt generell barnetrygd eller generell økning av alle trygder.

Hvis politikerne ikke våger å spisse tiltakene, vil barnefattigdommen fortsette å øke de neste 10 årene også.

PS! Hva mener du? Hvordan skal vi få barn ut av fattigdom i Norge? Skriv et leserinnlegg!

Kommentarer til denne saken