RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Ble tatt som gissel i sitt eget hjem

Foto: Romerikes Blad (Romerikes Blad)
Sist oppdatert:
Annie og Per Mortens liv ble forandret for alltid.

En vinterdag i 1989 blir Annie Frogner tatt som gissel av en ung mann hun aldri har sett før, skriver Romerikes Blad.

Det begynte som en helt vanlig søndag. Bortsett fra at vi hadde bestemt oss for å besøke Hege og Per Morten for å se på den nye leiligheten deres i Rælingen.

Slik begynner Annie Frogners dagboksnotater om det som skjedde 3. desember 1989. Det er dagen da hun og ektemannen Per blir overfalt hjemme i sin egen stue på Løken i Høland.

Les også: - Det var den verste dagen i mitt liv.

Like før
Første søndag i advent. Eldstesønn Jan Arne overnatter hos en kamerat. Yngstemann Per Morten har nettopp flyttet sammen med kjæresten.

Jeg hadde dusjet, og håret var vel akkurat blitt tørt. Sjokoladekaken sto i ovnen. Været var fint den dagen. Litt grått tror jeg, men stille og nesten null grader. Det lå litt snø på marka.

Jeg hadde tatt ut lapskaus fra fryseren for å ha litt lettvint middag. Per lå på sofaen og leste. Jeg hadde akkurat satt meg ned ved kjøkkenbordet for å ta en røyk før jeg skulle rydde vekk oppvasken.

Les også:

Et rop om hjelp
Stillheten brytes av noen som roper om hjelp. En ung mann står utenfor balkongdøra. Annie lukker opp og spør om hva som har skjedd. Plutselig er den fremmede inne i stua. Ber dem ringe etter drosje. Han må til Oslo. Hun registrerer at han har ei slire på seg. Det er noe som ikke stemmer. Har han vært med i en bilulykke?

Han har tydeligvis løpt, for han er veldig andpusten. Han virker forstyrret, men ikke verre enn hvem som helst ville vært i en sånn situasjon. Jeg synes at jeg må få rede på hva som egentlig har skjedd før vi ringer til noen som helst. Tenker at noen kanskje ligger skadd ved veien, slik at de må få hjelp først.

Paranoid
Mannen sier at de må ringe politiet, at noen vil skyte ham. De forsøker å roe ham ned. «Her er det ingen som vil skyte på deg. Her er det bare oss».

Plutselig står han med en kniv i hver hånd og roper: «Dere er vel med i mafiaen dere og. Dere bare prøver å hale ut tiden».

Annie henter telefonkatalogen. Hun er paralysert. Vettskremt av knivene og av blikket hans. Øynene er svarte, de er som fylt av redsel og desperasjon.

Som om det var i går
Tre måneder senere skal Annie sette seg ned for å skrive ned hva som skjedde.

- Jeg var redd for å glemme noen detaljer. Det har jeg selvfølgelig ikke gjort, forteller hun i dag. Hun og ektemannen Per husker dagen som om den var i går.

Nå sitter de ved siden av hverandre i den samme stua. Den er nyoppusset, lys og varm. Det spraker i ovnen. Hun har satt fram hjemmelaget jordbærsyltetøy, seterrømme, brunost og sukker. Vaflene er rett fra jernet, kaffen rykende varm.

Utenfor blafrer vimpelen på flaggstanga. Himmelen er grå. Temperaturen vakler mellom pluss og minus, nesten som 3. desember 1989.

Knivstikket
De kommer ikke så langt som til telefonen før han tar tak i henne og legger den venstre armen rundt halsen hennes.

Per står et par meter unna. Det kan virke som han gjør et utfall mot ham, antakelig ubevisst. I det samme løfter han høyre hånd og kjører den kniven gjennom overarmen til Per. Per tar seg til armen, roper «au» og løper ut. Jeg husker at jeg tenkte: «Gudskjelov at han hadde vett til å løpe ut, ellers vet jeg ikke hva som hadde skjedd».

Per kommer seg over til naboen, der får han tilkalt hjelp før han segner om på kjøkkengulvet.

Kniven mot halsen
Den desperate mannen stikker henne i siden. Hun kjenner at blodet renner. Hun blir slengt i gulvet. Han kaster telefonen på magen hennes og bøyer seg over henne med begge knivene. Han river til seg telefonen. Får ikke summetonen og slenger telefonen fra seg igjen.

Han griper fatt i meg igjen, og med den ene armen rundt halsen blir jeg nærmest dratt ut av huset. I vill fart bærer det nedover i hagen med den ene kniven ved halsen og den andre viftende foran meg.

Annie har ikke annet enn sokker på beina. Det er sleipt på snøen.

Hele tiden roper han så mye han orker: «Ring politi!» Men vi ser ikke et eneste menneske. Det føles som om bygda er utdødd ...

Han er veldig aggressiv mot meg og snakker hele tiden om at han skal dø, og da skal jeg det også.

Gissel
Det begynner å gå opp for meg at jeg skal fungere som gissel. Egentlig er det en lettelse. Et gissel skal vel helst være i live.

I vill fart trekker han henne med seg ned bakken, over veien og ut på et høstpløyd jorde.

De møter et par karer som driver med grøftearbeid. «Ring politi!» roper gisseltakeren.

«Ja, ring politiet, for det er det han vil», ber hun.

Når karene forsvinner, er det som om den desperate mannen roer seg litt. Kanskje blir han tryggere på at politiet virkelig er på vei.

Gir opp
Han tar henne med mot huset der han kom fra da han oppsøkte Annie og Per. Et par kommer ut av huset.

De prøver begge to å snakke ham til rette, og sier han skal slutte å tulle og legge fra seg knivene. Det når visst ikke fram til ham. Han svarer dem ikke. Mens vi står der kommer en bil kjørende mot oss.

«Der kommer Petter, Jostein. Nå får du skyss til byen», sier hun.

«Gudskjelov», tenker jeg. Nå er det kanskje over. Men bilen bare rygger tilbake mot butikken, snur og kjører innover igjen.

Jeg husker at jeg syntes det var dårlig gjort. Han kunne vel åpnet vinduet i hvert fall, og prøvd å snakke med ham. De to andre går inn i huset igjen. De gir vel opp.

Da kommer det fra Jostein i en aldeles oppgitt tone: «Det er kamerater, det».

I beredskap
Mens kona kjemper for livet langs riksveien, får Per hjelp av ambulansepersonell. Han blir likevel liggende på kjøkkenet i nabohuset, nekter å bli med på sykehuset før hun er reddet.

Klærne hennes er blodige. Hun får flere kutt. Ved et uhell risper han henne i hodet. Kniven han holder mot halsen hennes, skraper opp huden. Det merker hun ikke.

Han tar henne med til veien mot sentrum. De ser noen mennesker som han roper til. De løper vekk.

Fortvilelse
Vi går nedover veien, og det kommer folk ut av husene etter hvert, men de går inn igjen når vi nærmer oss ...

Når vi kommer ned til veikrysset ved Vandås, står Magne der, broren til Per. Ham farer vi forbi på bare et par meters avstand. Jeg glemmer ikke ansiktet til Magne. Tror aldri jeg har sett noen med sånt uttrykk av håpløshet og hjelpeløshet.

En time skal det ta før de får øye på den første politibilen. Omsider får de se to karer i uniform komme gående.

Utmattet
Annie kjenner at hun er segneferdig. Hodet er sløvt.

Det går en stund før en mann i rødt kommer rundt svingen. Det viser seg å være den kjente livredderen Svein Gutterup i ambulansetjenesten på SiA (Ahus). Han forteller at han er helsepersonell.

Han får i gang en samtale og nærmer seg sakte. Etter hvert begynner den unge mannen å lytte.

Flere ganger tilbyr Gutterup seg å bytte med gisselet. Forslaget blir avvist hver gang.

Det går en time til. Nå har Annie vært ute i vinterkulda i to timer uten annet enn joggebukser og genser. Sokkene er slitt i filler. Gutterup får lov til å kaste jakka si bort til dem.

Jostein tar den opp og legger den rundt meg.

Men så sklir den ned på høyre side der han har kniven. Da sier Svein at han må gjøre det ordentlig. I samme øyeblikk tar Josteinarmen vekk fra halsen min og ned til hofta for å dra opp jakka.

Da ser jeg Svein i øyekroken. At han nærmer seg, og skjønner at nå prøver han seg. Så kaster han seg over armen til Jostein, og jeg river meg ut av den andre armen. Han prøver å holde meg igjen, men han klarer det ikke!

Å, for en lettelse, endelig, endelig fri!

Går fint en stund
Annie må sy en rekke kutt. Ett av dem har gått til lungespissen. Nerver og sener er revet tvers av i armen til Per. Skaden er forverret av at han kom så sent til sykehuset. Han blir liggende flere timer på operasjonsbordet. Men etter en uke er begge utskrevet.

Når de leser om seg selv i avisene, er det nesten som om det ikke handler om dem. De tar det ikke helt innover seg. Samtidig er de lykkelige for at det har gått bra. I flere år virker det som om de har kommet fra skrekkopplevelsen uten særlige mén.

Så blir det vanskelig å konsentrere seg. Hun blir glemsk. Kan gå ned i kjelleren, vet det er to ting hun skal hente, men kommer opp igjen med én.

Hun begynner å gjøre noe. Så ringer telefonen. Etter å ha lagt på røret, begynner hun på noe annet fordi hun ikke huske hva hun holdt på med.

Må gi seg
Hun er glad i å lese bøker. Nå må hun hele tiden bla tilbake fordi hun ikke husker hva hun har lest.

Samtidig merker hun at det blir vanskelig å lære noe nytt, hjemme og på jobben.

Hun og Per er med i leikarringen. Nå klarer de ikke henge med på nye trinn. De må melde seg ut. Om nettene blir de liggende søvnløse.

Ikke bitter
Den første sykmeldingen kommer etter noen år. De kjemper for å holde det gående. Det er en nedtur å måtte gi opp. Åtte og et halvt år etter hendelsen, er de uføre.

Livet er forandret for alltid.

- Vi hadde levd et helt normalt liv uten noen slike problemer, forteller de.

- Det var noe herk, sier Per.

- Jeg går fortsatt på antidepressiva. Per tar sovetabletter, sier Annie idet hun henter kaffekanna for å gi påfyll. Det er lenge siden de fikk høre at alt er naturlige reaksjoner. At det dreier seg om posttraumatisk stressyndrom. Likevel er det ikke lett å forstå.

- Jeg føler meg egentlig ferdig med saken, sier hun. De tenker ikke så mye på det som skjedde.

- Vi var hos en healer som sa at vi kan tro at vi har lagt ting bak oss. Men kroppen husker. Underbevisstheten vet, sier hun.

Har det bra
- Vi har fått fire barnebarn i ettertid. Det har vært et stort plaster på såret, sier Annie. Per nikker.

Idrettshallen og klubbhuset er også viktig. Der er de med på mandagstreffen og andre arrangementer. Per spiller innebandy og er en av de ivrigste i dugnadsgjengen til Høland IL.

- Jeg tror det er veldig bra å komme ut, da får du skjøvet tankene over på andre plasser, sier han. Annie er enig, men klarer ikke å være like aktiv. Til gjengjeld har hun begynt å lese bøker igjen. Symaskinen står også framme.

- Vi har det da bra i dag, vi Per? sier hun og ser på ektemannen sin.

- Jaaa, svarer han og smiler lunt.

Les flere saker fra Romerikes Blad her

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere