*Nettavisen* Nyheter.

Bli med på skrekktur

Store Skagastølstind - «Storen» - er et begrep i norsk tindehistorie. Bli med TV 2 Nettavisen helt til topps. Se bildene!

22.08.06 09:16

Her kan du lese fakta om Store Skagastølstind

Det har liksom vært en greie lenge det å komme opp på Store Skagastølstind - 2405 m.o.h. Nå er det gjort – og det føles stort å ha klart det!

Vi er flere som har prata om å gå turen til Storen. Men så har vi lest og hørt om hvor krevende denne turen er og hvor mange ulykker som har skjedd på vei opp eller ned på grunn av det løse fjellet. Faren for at en klatrer utløser steinsprang er stor. Så må du over bre for å komme dit, og siste stykket til toppen må du klatre. Altså en rekke momenter som har gjort at denne turen har blitt satt på vent.

Klikk på bildet for å forstørre.

Tindeklybbhytta lyser opp i det grå landskapet i Skagadalen. Foto: Ågot Caroline Nilssen

Jeg tok kurs i kileklatring for ett år siden sånn at den biten i alle fall skulle være på plass. Siden jeg ennå ikke har klart å sette av tid til å ta brekurs – og ikke har erfaring med klatring i høyfjellet (selv om jeg har tatt kurs i klatring på kiler), fant jeg ut det var best å gå med fører til Store Skagastølstind (Storen).

Tåke
Jeg gjorde avtale med fjellfører Odd Magne Øgreid som er medlem av den eksklusive «Norsk Tindeklub». Dermed kunne vi overnatte i tindeklubbens hytte i Skagadalen på veien opp – cirka en time å gå fra Turtagrø.

Klikk på bildet for å forstørre.

På vei over Skagastølsbreen. Foto: Ågot Caroline Nilssen

I klarvær kan du se Storen fra tindeklubbhytta. Det kan du ikke denne morgenen, men meldingene er gode så vi satser på at været letter eller at vi kommer oss over tåkeskyene. Vi starter fra tindeklubbens hytte kl. 05.30 og går langs det som på kartet kalles Heimste Skardstølsvatnet og Fremste Skardstølsvatnet etter merket sti som etter hvert går over i ur. Det er lite snø i fjellet, så dermed blir det å gå i ur og på is videre.

Ved Skardstølsbreen (ifølge kartet) – eller Skagastølsbreen som den kalles – tar vi på stegjern, seler og hjelm og gir oss i kast med blåisen. Odd Magne har vært på Storen en rekke ganger, men har aldri sett så lite snø.

Klikk på bildet for å forstørre.

På vei opp grushaugen - her er det mye løst! Foto: Ågot Caroline Nilssen

Langt og bratt
Etter en stund finner fjellføreren fram tauet. Vi binder oss inn og går videre i tåken. Et lite solstreif lyser plutselig opp en topp et øyeblikk. Store Dyrhaugstind ser ganske så mektig ut der den ligger – som om høyere makter plutselig satte lyskasteren på den.

Oppe på «Bandet» tar vi oss en liten pause ved Skagastølsbu. Mens vi sitter der, løser tåkeskyene seg opp og Storen står mektig opp bak den lille nødbua. Odd Magne peker ut hvor vi skal gå – opp til «Hjørnet» på høyre side av toppen. Det ser langt og bratt ut – og er det også.

Og det er løst, mange steder veldig løst. – Vær nøye med hvor du setter føttene, instruerer fjellføreren. Jeg forstår hvorfor fjellet kalles en grushaug og hvor lett det er å være årsak til en ulykke. Det er ekstra krevende å gå når underlaget er så løst som her. Det gjelder å være nøye med hva du tar i når du klyver oppover også.

Opp svaene
- Nå er vi kommet til svaene, forklarer fjellføreren, etter ganske mange svette høydemeter opp mot toppen (det er jeg som svetter!). Solen gjemmer seg bak skyer med jevne mellomrom, men temperaturen er ganske høy likevel. Jeg kjenner det er lenge siden jeg har gått så mye oppover med stor og tung sekk. - Neste gang jeg skal på langtur skal jeg være i bedre form, tenker jeg ¿ og synes det er litt pinlig at jeg blir hengende etter.

Mange begynner klatringen når de kommer til svaene. Odd Magne mener vi kan gå videre uten sikring siden jeg har litt klatreerfaring, men gir meg beskjed om å si fra dersom jeg føler meg utrygg.

Klikk på bildet for å forstørre.

Fjellføreren på vei opp Heftyes renne, her er det trangt. Foto: Ågot Caroline Nilssen

Klatringen eller klyvingen oppover svaene går fint til vi kommer til siste risset. Der renner det vann og er ganske sleipt. Odd Magne klatrer opp, men her føler jeg meg usikker, så jeg får tau firt ned og binder meg inn i det. Da går det greit opp siste stykket også.

Hefteys renne
Vi nærmer oss «Hjørnet». Litt mer tråkking og klyving så er vi der og toppen på Storen ser ikke så uoppnåelig ut lenger. Fjellføreren bygger standplass og gjør klar til klatring. Nå er været så bra at vi legger dunjakker, regntøy og ulltøy igjen i èn av sekkene her. Jeg tar den andre med, med mat, drikke og litt ekstratøy.

Odd Magne bestemmer at vi tar «Heftyes renne» og begynner traversen over «Galleriene». Det er cirka 1000 meter ned til Slingsbybreen nedenfor, men jeg føler likevel ikke at det er spesielt luftig. Det er ikke noe problem å følge etter opp til neste standplass like under «Heftyes renne». Klokka er blitt 10.30 – vi har brukt fem timer fra tindeklubbhytta til andre taulengde mot toppen av Storen. Jeg synes ikke det er så verst, jeg.

Renna begynner litt oppe på veggen, og det er litt kinkig å komme seg opp til den. Så er det ganske så trangt inni renna – ikke spesielt behagelig å klatre med sekk. Men her trenger du i alle fall ikke å engste deg for å ramle om du har litt høydeskrekk, her sitter du fast med hele deg.

Klikk på bildet for å forstørre.

Enkel klatring
Klatringen videre er enkel. Jeg kommer meg opp til standplass for andre taulengde som er på fortoppen til Storen. Selve toppen ser litt puslete ut herfra, men utsikten er enorm i finværet. De siste meterne opp er også lett klatring og cirka 11.15 står vi på toppen av Storen 2405 m.o.h.– de første opp denne dagen. Det føles utrolig bra å ha klart det!

Vi klatrer ned til fortoppen igjen slik at toppen er fri til neste taulag kommer opp. Nå er det tid for en skikkelig matpause – og å nyte utsikten som er fantastisk i alle retninger. En del av toppene rundt er innhyllet i tåkeskyer, men Storen har sluppet unna.

Idet vi får selskap på fortoppen, begynner vi å klatre ned til der vi skal rappellere fra. Odd Magne forklarer at det ligger en helikopterslynge et stykke under oss – den fungerer som standsplass for rappell.

Fritthengende rappell
Vi skal 60 meter ned – til like ved «Hjørnet», og deler av rappellen er fritthengende. Fjellføreren går først slik at vi kommer ned riktig sted – det vil si, slik at jeg også kommer ned riktig sted. En fin og grei rappell. Vi finner igjen sekken og må gå et stykke ned før vi rappellerer en taulengde til – over svaene.

Klikk på bildet for å forstørre.

Andre rappell er ned svaene der vi kom opp. Foto: Ågot Caroline Nilssen

Så er det å ta seg videre ned fra grushaugen. Jeg synes egentlig det er verre å gå ned enn opp – særlig ettersom jeg ikke stoler helt på ankelen jeg tråkka over med for noen uker siden. Men en tålmodig fjellfører klarer å få journalisten trygt ned til hytta på «Bandet» igjen – ni timer og tre og en halv liter vann etter vi starta turen.

Klokken fire er vi tilbake ved Tindeklubbhytta, og det føles utrolig deilig! Det er nesten uvirkelig å sitte på gressbakken der og se opp på Storen. Tenk at jeg har vært på toppen der! Kroppen synes imidlertid ikke det er så uvirkelig – den kjenner at den har vært grytidlig oppe og på tur i ti og en halv time.

Vi får i oss litt mat og pakker det vi har liggende i hytta. Så er det bare å gå ned til bilen som venter ved Turtagrø. Til sammen har vi gått 2782 høydemeter denne dagen – 1721 av dem var nedover. Det kjennes i lårene ¿

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.