RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Borgar dukket unna skuddene

Foto: Nils Kåre Nesvold (Arbeidets Rett)
Sist oppdatert:
Gjerningsmannen så Borgar rett i øynene, rettet geværmunningen mot ham og trakk av.

(Arbeidets Rett): De hører skudd på Utøya. – Alle mann inn, ropes det. Ålbyggen Borgar Brattås (16) befinner seg i hovedbygningen, og løper inn på et av rommene sammen med flere andre AUFere. Han tror først de bare tuller. Han kikker ut av vinduet, får øye på en politimann, og blir vitne til en massakrering han enda ikke har skjønt er mulig. Ei jente blir skutt rett ned, i hodet. Han tenker: – Dette bare er tull, og stort mer rekker han ikke før gjerningsmannen snur seg, retter geværmunningen mot Borgar, og skyter. Borgar dukker instinktivt, og forsøker å samle vennene i midten av rommet. Han var bare få meter fra gjerningsmannen og kunne se han inn i øynene.

– Vi springer gjennom salen der gjerningsmannen har skutt vilt omkring seg. Jeg løper over minst tre døde der inne, det er blod overlat, helt uvirkelig. Så løper vi samlet i ei gruppe på ca 15 personer og gjemmer oss i buskene. Vi ser «politimannen» komme ut av huset, og venter litt før vi springer videre, forteller en tydelig preget Borgar til Arbeidets Rett, som er vel hjemme med livet i behold.

Ferieidyll ble mareritt
Foreldrene Ellin og Leif Birger ferierer i hytta på Hitra og aner fred og ingen fare. Yngstesønnen skulle være på et fredelig sted sammen med AUF-venner. Leif Birger tilbringer dagen sammen med sønnen og barnebarnet Sindre på billøp på Frøya idet telefonen ringer. Det er Borgar:

– Pappa, ring til politiet. Det er en politimann som er helt tullåt og skyt folk her. Og ikke ring, vi gjemmer oss, var den beskjeden en skrekkslagen pappa Leif Birger fikk fra sønnen på Utøya.

Den fredelige ferien ble avbrutt av redsel. Mamma Ellin og Leif Birger satte seg sporenstreks i bilen og satte kursen sørover, uvisst om sønnens tilstand.

Imens løper sønnen for livet

– Vi møter en skadet gutt, skutt i begge lårene, ute av stand til å røre seg. Vi stod en stund og passet på. Men så hørte vi skuddene nærme seg igjen, og vi måtte bare løpe videre. I ettertid har jeg hørt at denne gutten ble reddet ned til vannet og berget livet, forteller Borgar, og fortsetter. Han er alvorstynget, men likevel i god fatning.

– Dere tenkte aldri på å svømme?

– Nei, vi vurderte der og da at det var for kaldt, og fordi gjerningsmannen var så nærme, ville vi blitt et lett mål i vannet.

Så vi flykta videre. Sammen med ei jente fra Trondheim gjemte jeg meg under en skatebordrampe i skogen. Jeg har ikke helt styring på tiden, men jeg tror vi lå der i en til en og en halvtime. Vi prøvde å beholde roen, snakket så lite som mulig. Gjerningsmannen gikk forbi like ved flere ganger, og vi kunne høre det knaket i kvister.

Jeg visste at om han kom like ved, ville han se oss. Jeg var sikker på at vi kom til å dø. Mens vi lå der hørte vi folk som ba om nåde før de regelrett ble skutt ned. Vi løp også over minst ti døde i skogen. Det var et helt skrekkelig syn. Plutselig ble det stille, og det gikk en halv time fra vi hørte det siste skuddet til vi turte å røre oss. Vi hørte båter i vannet som ropte, og vi tenkte at det da kanskje var trygt. Så vi la på sprang ned mot vannkanten og hoppet opp i en stor fritidsbåt. Rundt oss lå det flere ungdommer som var skutt i hodet, det lå døde og sårede folk overalt, forteller Borgar og fortsetter:

– Det er instinktet som slår til i en slik situasjon, og jeg tenkte at jeg bare måtte redde meg selv. Slik i ettertid får man litt dårlig samvittighet fordi at man ikke klarte å redde flere, sier Borgar.

Sterke bilder
AUFern kan fortelle at det også lå flere ungdommer ved havna. De ble videre fraktet til Sundvollen Hotell hvor de ble tatt hånd om av kyndige personer, og fikk god hjelp.

– Det var godt å bare kunne være sammen og snakke med venner som hadde opplevd det samme. Dessuten har vi fått snakket med psykolog, og også støtten her hjemme har vært formidabel.

Omkring to timer etter at Borgar tok kontakt med pappa, fikk han ringt og gitt beskjed om at han var i god behold i redningsbåten. Det ble med ett en enorm lettelse i bilen hos Ellin og pappa Leif Birger.

Timene før beskrives ganske enkelt som et mareritt. En rekke omkjøringer gjorde at turen ble lang, og først klokka fem natt til lørdag kunne de svinge inn til Sundvollen.

– Det første jeg tenkte var at nå tar vi med oss gutten og kjører hjem. Men det var jo selvsagt ikke det Borgar ønsket selv.

Han ville være der sammen med vennene. Det var veldig sterkt å være der nede. Det går ikke an å beskrive. Der sitter foreldre å venter på sine, helt uvitende. Det som gjorde spesielt inntrykk var tavla i resepsjonen, hvor det hang en haug med lapper til ungene med beskjed om å ringe hjem til mamma og pappa. Jeg vet at mange av disse ungene aldri kommer til å ringe hjem igjen. Foreldrene får aldri denne telefonen. Det var et lokk av tristhet som var til å ta og føle på.

At noen regelrett kan henrette uskyldige ungdommer som er i startgropa av livet, det er ubegripelig, det finnes ikke ord, forteller Ellin, som er lettet over å ha sønnen Borgar hjemme i Ålen igjen.

Aldri mer Utøya
Borgar er hjemme med livet i behold, men minnene er limt fast, traumene er der like fullt. Ingen kan forstå det ålbyggen har vært igjennom denne helga. Det som skulle bli hans første tur til Utøya, hans første møte med AUFS sommerleir, en hyggelig happening, med sol, kjærlighet og meningsutvekslinger, forvandlet seg til et surrealistisk inferno. Selv har han ikke fått særlig blund på øynene siden fredag, han er avhengig av piller for å sove, og reagerer på høye lyder.

– Det er forferdelig, ingen av oss klarer å sove. Vi vil ha vennene våre tilbake, men får det aldri. Vi har sett så mye grusomt. På Sundvollen turte vi ikke ligge alene. Om natta banket det

på døra, ingen svarte, og vi ble naturligvis redde. Vi gikk bort, åpnet, og der stod det en politimann som bare ville oss vel, men det var likevel en uhyggelig opplevelse.

– En ting er sikkert, det blir aldri Utøya mer for min del. Det blir for sterkt. Men jeg har fått venner for livet. Denne opplevelsen har knyttet oss enda sterkere sammen. Vi har alle mistet gode venner. At en fredelig sommerleir skulle ende slik, er det ingen som skjønner. Jeg er heldig som har overlevd, og jeg er veldig takknemlig for all den støtten og omtanken jeg har fått.

I går kveld deltok han sammen med sin familie i en minnegudstjeneste i Ålen kirke.

Denne saken er levert av Arbeidets Rett.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere