Bowie Mania

Det regnet muligens kattunger og marsvin, men David Bowie fikk Frognerbadet til å koke. Les mer om Sprays jakt på David Bowie her.

21.06.04 11:50

Bowie-manisk

Jeg hadde ikke sommerfugler i magen på fredag. Nei ikke i det hele tatt. Jeg hadde elefanter i magen på fredag. Ikke hadde jeg fått svar fra plateselskapet, ikke hadde David Bowie svart på brevet mitt. Min kontakt på Grand Hotel kunne fortelle om at ingen hadde observert mr. Bowie på vei inn i baren for en kanape og litt portvin. Jeg følte meg kanskje litt motløs om å få treffe ham i det hele tatt.

Regn, regn og Karin Park

Karin Park er sikkert flink hun. Men jeg ville ha David, ingen svensk bergenser. Så jeg gikk og kjøpte meg pils. Der traff jeg Jon Flemming Andersen som var kledd for anledning og med påfølgende statement:

- Vi skal alle bli som Bowie. Bowie er vår far.

Om du synes han virket noe drøy, så var ikke gutta i Ziggy Stardust stil så lite drøy de heller. Men det var nesten fascinerende å se at jeg ikke var alene med min Bowiemani. Jeg var hjemme her og plutselig følte jeg meg ikke så annerledes og rar. På denne Bowie planeten var vi alle nerder. Og så var det regnet. I det øyeblikket vi følte at nå kommer sola, kom regnet. Det regnet og det regnet.

Men merkelig nok hadde det ingen tydelig effekt på publikum. Inne i mengden foran scenen traff jeg Eva (etternavnet forsvant i all støyet) som var helt overbevist om at David Bowie var verdens mest sexy mann.

Jeg var kanskje ikke akkurat der. Han var kanskje min favorittartist, men sexy? Jeg gikk bort til en av vaktene og spør:

- Hva er egentlig sjansen for at du lar meg gå backstage?

Han så på meg uten å forandre ansiktsuttrykk:

- Jeg vil si at den er svært svært liten, lille frøken.

Jeg fant ut at han er en del større enn meg. Jeg er heller ikke så rask som jeg var før i min groupie tider i Bergen. Jeg smilte pent tilbake, ønsket han en hyggelig festival og gikk videre. Blikket hans slapp meg ikke før jeg gikk ut av festivalområdet. Jeg tror nok Politihøyskolen burde ha gitt ham den skoleplassen han sikkert egentlig ville ha. For han virket som en mann med kontroll.

Tårer, slikkepinner og en overveldende følelse av glede

Så sto jeg der. Ventet. Som jeg har gjort så altfor lenge. Plutselig begynte det å skje ting på scenen og der var han. Med startlåt " Rebel Rebel" var det ingen tvil mr Bowie hadde landet med romskipet sitt i Frognerbadet. Vi er alle euforisk. Vi kan alle tekstene. Det er en fan med mange ansikter i Frognerbadet. Det føles sånn. Så inn i tredje låt skjer det som ikke skulle skje. David Bowie bøyer seg nedover som om han er truffet. Jeg hører folk roper rundt seg:

- Hvem i helvete kastet noe på Bowie?

En fyr bak meg skriker at han skal drepe den personen som gjorde det. Selv var jeg paralysert. I flere minutter kjentes det som jeg ikke hadde pust igjen. Så kom Bowie tilbake til mikrofonen:

- Well, it's easy to hide in the crowd you bastard. Keep your afffection to yourself, creep!

Fantastisk nok gikk han ikke av scenen. Mr. Bowie har nok vært ute i hardt vær før ettersom han har turnert med Iggy Pop, tenker jeg. Det er vel ikke bare slikkepotter som har fløyet igjennom luften i de tider. Så kom låta "Life On Mars" og da kjente jeg at tårene kom. Jeg sto der som en gråtende boyband teen og skrek ut teksten. Så fantastisk patetisk. Men hvem bryr seg. Andre høydepunkter var "Changes" og godlåta " I'm afraid of Americans" som er absolutt aktuell i disse dager.

I det Bowie gikk av scenen, kjente jeg en overveldende glede. Og litt sorg for at det var over. Og for at jeg nå oppdaget at jeg var som ei druknet katt. For det hadde ikke akkurat stoppet å regne.

Kanskje jeg ikke fikk truffet Bowie alene. Kanskje det var like greit. Kanskje jeg ikke hadde hatt noe å si. Det er ikke lett å vite. Men jeg var fornøyd. Veldig faktisk.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag