KYIV (Nettavisen): Kulene hagler mellom knallgrønne løvtrær på slagmarken øst i Ukraina. Et hjelmkamera filmer dramatikken fra perspektivet til en britisk eks-soldat som kjemper sammen med ukrainske styrker.

Midt i skuddvekslingen oppdager fremmedkrigeren at vennen er hardt skadd.

«Come on, Deano! Come on, Brother! You’ve got this. We gotta move now or we’re gonna die!». («Kom igjen, Deano! Kom igjen, bror! Dette klarer du. Vi må bevege oss nå, ellers dør vi!», journ. anm.)

Klippene – som er eksklusivt delt med Nettavisen og The Telegraph – viser britiske, amerikanske og ukrainske soldater som bærer kameraten vekk fra frontlinjen og kuleregnet, mens de gjør livreddende førstehjelp.

Les også: Britiske eks-soldater på vei til frontlinjen: - Jeg blir der til den bitre slutten. Selv om jeg tar en kule i brystet


Trigget av jenteskrik

Eks-soldaten bak kameraet er Ben Grant, som Nettavisen møtte på togstasjonen i Lviv kun få dager etter at invasjonen startet i februar.

Da fortalte han Nettavisen at han enda ikke hadde sagt noe om planen til moren sin, Helen Grant, som er en anerkjent minister i hjemlandet.

- Det startet med at jeg så en video fra krigen på sosiale medier. På videoen ser man et jagerfly fyre av en rakett i et bolighus, og deretter hører du en liten jente skrike, sa Ben da.

Dette var det som trigget ham til å reise ned og kjempe sammen med ukrainske styrker.

Kampene i øst

Nå – nesten tre måneder senere - møter Nettavisen ham igjen, sentralt i Ukraina.

- Det har vært noen «crazy» uker, jeg må si det, sier Ben, mens han titter på et par av kameratene i enheten.

Enheten til Ben består nå av mellom 10 og 15 eks-soldater fra Storbritannia og USA. Flere var blant gjengen Nettavisen intervjuet i Lviv, mens andre reise til krigen ved et senere tidspunkt. I flere uker har de kjempet skulder til skulder sammen med ukrainske soldater, og har hatt suksess i motoffensiven mot områdene rundt Kharkiv, øst i Ukraina.

Nå har flere av enhetens medlemmer tatt fri fra kampene i øst for å besøke bestevennen, Dean, som ligger på sykehus.

Dean er mannen som blir reddet i videoen.

Kastet seg ned

- Vi gikk gjennom en tykk skog for å forberede et angrep på russiske styrker i en landsby nord for Kharkiv, begynner Ben å forklare.

Oppdraget var å bryte gjennom forsvarslinjen til russerne, og ta tilbake landsbyen. Men russerne var forberedt.

- Laget mitt var i front, og vi gikk på én rekke da kontakten skjedde.

Kulene begynte å hagle, og enheten til Ben kastet seg ned og skjøt tilbake. Dean var bakerst i rekken, og løp ut til siden for å få skuddfelt.

- Dean gikk i knestående rett ved det ytre forsvaret deres. Noen må ha fyrt av en fjerndetonert mine, og Dean var bare tilfeldigvis rett ved en av dem – som blåste halve beinet hans av.

I videoen kan man se øyeblikket Ben innser at det er kameraten som er skadd. Da har allerede en eks-soldat fra USA fått satt en turniké (stramt belte som stopper blodtilførselen, for at en person ikke skal blø for mye, journ. anm.) på det skadde beinet.

Ben og en annen soldat tar Deans armer over skuldrene, og beveger seg vekk fra skytingen. Hele tiden roper Ben oppmuntrende ord til kameraten. Etter et stykke legger de Dean ned på bakken, og man hører ham skrike i smerte.

Se hele videoen av den dramatiske redningsaksjonen:


Sprenger

Ben Grant har fått mye oppmerksomhet fra britisk media, siden hans mor en minister i Storbritannia. Torsdag skrev the Guardian at russerne hevder Grant var med på å drepe en tsjetsjensk kommandør etter bilder av briten i kamp i Ukraina. Blant annet viser en video at gruppen med soldater sprenger et pansret personellkjøretøy.

Livredd

Ben innrømmer at han var livredd.

- Jeg har aldri opplevd noe lignende i livet mitt. Jeg var redd, men jeg hadde et driv til å fullføre det viktigste målet – som på den tiden var å få ham og laget mitt ut av livsfare.

- Det som var så skummelt var å bli begrenset av å bære noen, og å ikke kunne løfte våpenet. Samtidig flyr fiendtlige helikoptre over hodene våre, og stridsvogner skyter gjennom skogen. Det var helt uvirkelig.

Omsider får gjengen hjelp av sanitetssoldater, som lapper sammen Dean mens smellene runger rundt i skogen.

- Vi bar ham over fem kilometer. Det er det mest slitsomme jeg har gjort noensinne.

Nettavisen får også fremvist andre videoklipp av hendelsene i etterkant.

Etter fem kilometer møter enheten et evakueringslag som får lagt Dean på en båre. Deretter legges han i en ambulanse og blir kjørt til nærmeste sykehus.

Uutholdelig smerte

- For å være ærlig så er det veldig lite jeg husker fra det – veldig lite, sier Dean til Nettavisen fra sykehussengen.

Etter den første behandlingen ved sykehuset i Kharkiv, er han nå overført til et annet sykehus sentralt i Ukraina.

- Alt jeg husker er at vi gikk i kontakt, vi begynte motoffensiven, jeg skjøt av gårde en rakett i stillingene deres, og noen sekunder senere var jeg på bakken. En av karene løp rett bort og satte en tourniquet.

Han beskriver smerten som uutholdelig.

- De skjøt alt de hadde mot oss. Granater, artilleri, alt fløy rundt oss. Jeg husker karene ta tak i meg, og ropte «løp, løp!». Vi møtte en «medic», han lappet meg sammen, ga meg morfin – så var jeg «good to go», ler Dean.

«Ekte krigføring»

Selv etter hendelsene mener han det er en ære å få lov til å kjempe sammen med ukrainerne.

- De er et så bra folk. Jeg trodde Russland ville rulle over Ukraina, og det var derfor jeg dro hit i mars.

Dean Arthur, som kom én uke etter at Nettavisen møtte Ben i Lviv, har tidligere tjenestegjort i gardedivisjonen i England.

- Det var det som sjokkerte meg. Det disse gutta gjør er ekte krigføring. Når man angriper, vil man vanligvis angripe når man har bedre odds enn fienden. Ukrainerne er alltid «underdogs» og de vinner likevel. Det er en absolutt ære å jobbe sammen med dem. Man ville bare skjønt det hvis det var din frihet og ditt land som ble truet, sier Dean.

- De gjør dette hver eneste dag. Ikke bare de på frontlinjen, men de frivillige, sykehusene, alle sammen.

Hell i uhellet

Han husker bare bruddstykker av den dramatiske evakueringen.

- Du har sett videoen. Skuddene hagler rundt oss. Jeg husker jeg ble lagt på en båre den siste kilometeren. Så ble jeg lagt på en pickup, deretter en ambulanse, og på sykehus.

- Jeg var en heldig gutt, når alt kommer til alt. Folk forteller meg; «åh, det er så forferdelig det som har skjedd», men hvorfor det? Det var så mange karer som ikke kom hjem den dagen. Vi vant stillingen, men så ble artilleriet tilkalt.

Nå, tre uker etter hendelsen, ser han at det var hell i uhellet.

- Sårene mine gror godt. Det er ingen nerveskade – det var musklene som tok støyten.

Han tar en pause.

- Muskelvekst er ganske smertefullt, ler han.

Han er tydelig rørt når han snakker om de andre eks-soldatene han jobber med.

- De er gutta mine. Denne typen kameratskap er kun skapt i disse situasjonene. Når du er under ild, så er det mannen til høyre og mannen til venstre som er hele verdenen din. Hvis mynten var flippet, hvis det var en av de karene, så ville jeg fått dem ut, sier Dean, som er lei seg for å ikke være sammen med enheten fortsatt.

- De er familien min. Jeg har ett oppdrag – å få meg selv bra igjen, og komme tilbake og hjelpe dem i den kapasiteten jeg kan.