*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser

Medisiner som brukes i behandlingen av psykoser

Illustrasjonsbilde. Foto: (Colourbox)

Når man kommer med et lovforslag, som har som målsetting å få til en tvangsbegrensning i psykiatrien, bør det være en forutsetning at man har kunnskap om psykoser.

Dette fordi mesteparten av tvangsbruken i psykiatrien er relatert til behandling og ivaretakelse av personer med kroniske psykoselidelser, hvor den vanligste psykoselidelsen er paranoid schizofreni.

Til enhver tid har én prosent av befolkningen denne sykdommen, så den er ikke akkurat sjeldent forekommende i psykisk helsevern.

Mange med denne lidelsen unngår i lange perioder innleggelse på psykiatriske sykehus, fordi de er lite plaget av psykotiske symptomer. Det såkalte symptomtrykket er lavt, og de evner å opprettholde et brukbart funksjonsnivå i hverdagen.

Kanskje bruker de antipsykotiske legemidler, og følges opp av FACT-team i kommunene, eller de går regelmessig til konsultasjoner på psykiatriske poliklinikker. Noen klarer seg fint i hverdagen uten antipsykotiske legemidler, og ønsker heller ikke slike.

Når forverrelse inntreffer

Skjer det en forverrelse av den alvorlige sinnslidelsen, må personen som oftest innlegges på et psykiatrisk sykehus for å kunne gis adekvat, tverrfaglig psykosebehandling. Rette instans vil da være en akuttpsykiatrisk avdeling.

For at en person skal kunne innlegges på en slik avdeling - og dermed gå inn i rollen som pasient - må det ikke sjelden benyttes tvangstiltak for å få gjennomført dette.

Personen kan nemlig være så preget av psykotiske symptomer at realitetssansen vil være sterkt svekket. Samtidig vil sykdomsinnsikten være redusert, og personen kan mangle samtykkekompetanse.

Psykotiske symptomer

Med psykotiske symptomer menes forvrengte forestillinger om seg selv eller verden - det som kalles vrangforestillinger. Ikke sjelden har man en vrangforestilling om å være forfulgt og i livsfare.

Vrangforestillinger

Man kan eksempelvis frykte at mafia eller en utenlandsk etterretningsorganisasjon ønsker å drepe en. Vrangforestillingen vil da karakteriseres som en forfølgelsesvrangforestilling.

Har man i stedet en vrangforestilling om å være av kongelig ætt, sies vrangforestillingen å være grandios av karakter.

Er man overbevist om å ha guddommelige evner, kan det være snakk om en religiøs vrangforestilling.

Hallusinasjoner

I psykosen kan det også forekomme unormale sanseopplevelser - det som kalles hallusinasjoner. Vanligst er det å høre stemmer i hodet.

Stemmene kan være devaluerende (du er en taper, du er et null, du har ingen fremtid), eller de kan være kommanderende (gå og heng deg, ikke spis maten de serverer, ikke snakk med terapeuten).

Det er også andre fenomener som kan være med å sette sitt særpreg på en psykose, men jeg velger ikke å kommentere disse.

Når symptomene blir overstyrende

Uansett, poenget mitt er at en psykose kan være omfattende og gjennomgripende, og personens egentlig vilje kan bli overstyrt av de psykotiske symptomene.

Dette kan meget godt være tilfelle, også i de tilfeller hvor symptomene fremkaller frykt eller annet ubehag hos personen.

Alle som jobber med denne typen pasienter, vet dette. Er man ansatt på en akuttpsykiatrisk avdeling, er man godt kjent med de utfordringer som kan oppstå når en psykotisk preget person legges inn på avdelingen.

Pasienten som ønsker utskrivelse

Den nyankomne pasienten kan være sterkt uenig i at innleggelsen var nødvendig, og vedkommende ønsker en umiddelbar utskrivelse.

Dette selv om han forut for innleggelsen nok en gang raserte leiligheten sin, sluttet å betale regninger, brukte alle sine penger på rusmidler, eller vandret naken omkring i nabolaget.

Han blir derfor begjært tvangsinnlagt, og spesialisten på sykehuset fatter vedtak om at pasienten skal underlegges tvungent psykisk helsevern.

Tvangsmedisinering

Pasienten nekter også å innta medisinene han tilbys, og dette gjelder samtlige medisiner, bortsett fra Valium.

Selv om han er sterkt preget av forestillinger om konstant å være i livsfare, eller han hører høye repeterende stemmer i hodet som befaler ham å ta sitt eget liv, nekter han altså kategorisk å innta det forordnede, antipsykotiske medikamentet.

Det at det samme medikamentet under tidligere innleggelser har dempet de plagsomme symptomene, har ingen betydning for denne pasienten akkurat nå.

Lykkes det ikke å overtale pasienten å innta antipsykotisk medisin frivillig, vil man etter noen dager fatte vedtak om tvangsmedisinering.

Skjerming

I tillegg kan pasienten være psykomotorisk urolig, han kan være abstinent, eller han kan utagere fysisk mot enten ansatte eller inventar, eller begge deler.

For å unngå alvorlige personskader kan det derfor være nødvendig å føre ham inn på skjermet avsnitt. Vedtak om skjerming av pasienten må således fattes.

Nødvendig med tre vedtak

Bare i starten av oppholdet blir man altså nødt til å fatte tre tvangsvedtak relatert til denne pasienten. Dette må gjøres hvis man skal kunne komme i behandlingsposisjon, slik at man får gjennomført en adekvat behandling.

Selvfølgelig forsøker man å appellere til pasientens sunne fornuft, både før og under innleggelsen, men veldig sjelden når man frem med sine argumenter.

Til tross for gjentatte forsøk på å overtale pasienten til å gå med på et frivillig opphold, eller til å innta medisinene av egen fri vilje, ender man likevel opp med ulike tvangstiltak.

Dette er virkeligheten mange steder

Dette er virkeligheten på lukkede sengeposter, enten disse er akuttpsykiatriske, sikkerhetspsykiatriske eller rene psykoseposter.

Dette er også virkeligheten for en rekke FACT-team, for de som jobber i ROP-team, eller for dem som jobber i akutteam.

Det er på disse stedene mesteparten av tvangen utøves i psykiatrien.

Der hvor kompetansen befinner seg

Skulle man ikke da kunne tenke seg at det er på disse stedene fagfolkene med mest kompetanse innen behandling av den sykeste pasientgruppen, befinner seg?

Når jeg mener at pasientene som behandles på disse stedene, er de sykeste, er det ikke bare fordi de i perioder kan være preget av psykotiske eller maniske symptomer, men også fordi de ofte misbruker rusmidler, og kan ha en høy voldsrisiko.

Utestengt fra tvangsbegrensningsutvalget

Men nå var det ikke ønskelig at fagpersoner fra noen av de ovennevnte lokalisasjonene i psykiatrien, skulle tas med i det såkalte tvangsbegrensningsutvalget.

Jeg tør derfor påstå at kompetansen innen psykosebehandling er ganske så begrenset blant utvalgets medlemmer.

Se bare på hva utvalget skriver i sin rapport om psykotiske pasienter (kap. 25/ underpunkt 6.2.2.12): «Utvalget legger til grunn at folk stort sett fatter fornuftige beslutninger i spørsmål som gjelder dem selv.(…) psykosebehandling dreier seg i stor grad om behandling av subjektive plager.(…) psykiske lidelser er i seg selv ikke en risikofaktor for alvorlig vold».

Alvorlige påstander

Dette er meget alvorlige påstander, og vitner om at utvalgets medlemmer har liten erfaring med behandling av psykotiske pasienter.

Som jeg har forsøkt å redegjøre for i dette innlegget, er det nemlig veldig sjelden at alvorlig psykisk syke mennesker fatter fornuftige beslutninger i spørsmål som gjelder dem selv.

(Nå benytter imidlertid utvalget vekselsvis psykose og psykiske lidelser, og gjør hele resonnementet uklart og intetsigende.)

I en psykose gjøres dårlige valg

Og nettopp det faktum at psykosepasienter i dårlige faser ikke evner å fatte fornuftige beslutninger, er hovedgrunnen til at tvangsbruk kan bli nødvendig hvis behandling i det hele tatt skal finne sted.

Det stemmer heller ikke at psykosebehandling i stor grad dreier seg om behandling av subjektive plager. Som jeg anførte tidligere i innlegget, er det dessverre vanlig at pasienten vil nekte behandlingen som tilbys, selv om pasienten skulle ha psykosesymptomer som subjektivt kan være svært plagsomme.

Denne selvdestruktive holdningen skyldes på ingen måte vrangvilje fra pasientens side, men er heller et uttrykk for at vedkommende holder fast på sin virkelighetsoppfatning, hvor vrangforestillingene eller hallusinasjonene ikke oppleves som symptomer på sykdom.

De blir i stedet oppfattet som reelle fenomener som pasienten må forholde seg til.

Psykose er en risikofaktor for fremtidig vold

Til slutt: Psykoselidelse er i seg selv en robust risikofaktor for fremtidig vold (på gruppenivå).

Personer med paranoid schizofreni er overrepresentert på drapsstatistikken; minst 6% av drapene som skjer i Norge, begås av personer med paranoid schizofreni, som altså er en alvorlig psykisk lidelse som 1% av befolkningen til enhver tid har.

Også enkelte personlighetsforstyrrelser, herunder dyssosial personlighetsforstyrrelse, er en risikofaktor for fremtid vold.

Dette til orientering.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.