Iran Human Rights publiserte denne uken sin årlige rapport om dødsstraff i Iran. Rapporten avdekker at det iranske regimet har holdt henrettelsesmaskineriet i gang til tross for pandemien. Antall henrettelser i 2020 er tilsvarende likt som tidligere år. Iran er også det eneste landet i verden som i 2020 har utført henrettelse for forbrytelser som er begått av mindreårige.
Minst 269 mennesker ble henrettet av regimet i løpet av fjoråret. Majoriteten av henrettelsene er utført på drapsdømte. I tillegg er det fire personer som ble henrettet for forbrytelser de begikk da de var under 18 år gamle. Bare én person ble henrette i full offentlighet, noe som er det laveste antallet på offentlige henrettelser i landet på 15 år.
Totalt ni kvinner ble henrettet.
- Fire av dem var dømt til døden for å ha drept ektemannen. Det er veldig ofte at kvinner lever i et forhold hvor de blir utsatt for vold, men så finnes det ingen vei ut av elendigheten. Drap er på ingen måte noe vi forsvarer under noen omstendigheter, men jeg vil tro at en del av disse problemene ville ha blitt løst om iranske kvinner og menn var likestilte, både i hjemmet og i samfunnet, sier leder for Iran Human Rights, Mahmood Amiry-Moghaddam, til Nettavisen.
Les også: Risikerer å bli hengt hvis han ikke betaler blodpenger
Endte opp som bøddel – henrettet sin egen mor
Så sent som 13. mars i år ble enda en kvinne henrettet ved henging for å ha drept sin ektemann – angivelig som følge av langvarig mishandling.
Maryam Karimi og hennes far, altså svigerfaren til den drepte mannen, ble dømt for drapet. Mens svigerfaren ble dømt til lang fengselsstraff, ble Maryam Karimi dømt til døden.
Ekteparet Maryam og Ebrahimi Karimi hadde en datter som var seks år gammel da drapet skjedde. 13 år senere ble jenta bøddelen til sin egen mor, får Iran Human Rights opplyst av godt informerte kilder i Iran.
- Datteren var bare 6 år gammel da drapet skjedde. Hun ble boende hos farens familie, og i begynnelsen ble hun fortalt at begge foreldrene hennes var døde. Etter hvert fikk hun vite sannheten. De fortalte henne sannheten noen uker før henrettelsen på moren for å forberede henne psykologisk på det som skulle komme, sier norskiraneren Amiry-Moghaddam, som er professor og hjerneforsker av yrke.
Øye for øye og tann for tann
Moren ble dømt under den såkalte Qisas-paragrafen. I korte trekk går det ut på at den iranske islamske straffeloven anser det som en nær pårørendes rettighet til å hevne drapet på et familiemedlem – øye for øye og tann for tann. Alt skjer i stram regi av de iranske myndighetene.
- Dette viser hvor inhuman og brutal denne loven er, som forvandler et uskyldig barn - som har mistet sin far på en grufull måte - til et menneske som begår et drap på et annet menneske, sier Amiry-Moghaddam.
Selv om barbariske straffemetoder som henrettelse ved steining, skyting og korsfestelse står nedfelt i den iranske islamske straffeloven, er det hovedsakelig henging som praktiseres av presteregimet. Da hender det at en pårørende til et drapsoffer fysisk utfører selve henrettelsen, som vanligvis finner sted i enten fengselsgården eller i et eget henrettelsesrom i fengselsbygningen.
Les også: Sterke reaksjoner: - Norge er forferdet
- Dette gjøres enten ved at den pårørende trykker på en knapp som utløser fall-lemmen under føttene til den dødsdømte, sånn at vedkommende faller ned og blir hengt, eller ved at den pårørende fysisk dytter bort en krakk som den dødsdømte står på, sier Amiry-Moghaddam.
Kan be om gjengjeldelse, blodpenger eller gi tilgivelse
Blant de 267 personene som ble henrettet i Iran i løpet av korona-året 2020, var det 211 som ble dømt til døden under straffeparagrafen Qisas.
- Dette er en gjengjeldelses-lov. Det vil si at en som har begått et drap, dømmes til dødsstraff under denne gjengjeldelses-paragrafen. I utgangspunktet innebærer det at en pårørende av drapsofferet utfører selve henrettelsen av den dødsdømte. De nærmeste pårørende av drapsofferet skal i henhold til loven enten be om Qisas, blodpenger eller tilby tilgivelse. De som velger Qisas, kan utføre henrettelsen selv i regi av myndighetene. De kan også frasi seg denne rettigheten og be enten deres advokat eller fengselsmyndighetene utføre henrettelsen på deres vegne. Men de er forpliktet til å være til stede og overvære selve henrettelsen. En Qisas-henrettelse kan ikke utføres uten pårørende til stede, sier Amiry-Moghaddam.
Lav oppslutning rundt dødsstraff
Meningsmålinger viser at regimets praksis med dødsstraff har svært lav støtte i den iranske befolkningen. En spørreundersøkelse utført av Iran Human Rights, som er omtalt i den årlige rapporten om dødsstraff i Iran, viser at 70 prosent av iranerne ønsker at dødsstraff skal enten avskaffes helt (44 prosent) eller begrenses til svært spesielle tilfeller (26 prosent). 22 prosent opplyser at de ville ønsket dødsstraff som gjengjeldelse dersom et familiemedlem ble drept.
- Det som er oppsiktsvekkende, er at det var tre ganger så mange i fjor sammenlignet med året før som valgte bort Qisas. Og det er i tråd med den generelle holdningen mot dødsstraff i det iranske samfunnet, sier Amiry-Moghaddam.
Henrettelsen av Maryam Karimi ble ikke omtalt i iranske statsstyrte medier, men er blitt bredt omtalt av blant annet britiske medier.
En spesiell grufull detalj fra henrettelsen, er at faren, som sonet en dom i samme fengsel, angivelig ble fraktet til henrettelses-rommet kort tid etter at dødsdommen på datteren var blitt effektuert.
- Han måtte se sin døde datter henge og dingle fra taket i ti minutter. Det er ren tortur. Det er sadisme. Det er ingenting i den iranske straffeloven som krever en sånn behandling, sier Amiry-Moghaddam.
- Vi etterlyser at det internasjonale samfunnet fordømmer bruken av dødsstraff i Iran og at de tar en mer aktiv samfunnsrolle i anti-dødsstraff-bevegelsen som nå foregår i Iran, sier han.
Amiry-Moghaddam viser til både fysiske og digitale kampanjer som har vokst fram i Iran den siste tiden og som tar til orde for å avskaffe praksisen med dødsstraff.