*Nettavisen* Nyheter.

Bukken kom som bestilt

Noen ganger lykkes jakta akkurat slik som den var planlagt. Her kan du lese historien om en vellykket bukkejakt.

12.08.05 12:06

Tirsdag ga Christoffer Lund TV 2 Nettavisens lesere en innføring i hvordan en burde gå fram for å få has på rådyrbukken. Første jaktdag fulgte han sine egne råd, og ble belønnet for det. Her er hans historie:

«Endelig er ventetiden over. En ny jaktsesong er igang. Det er 10. august og første dagen i bukkejakta. Jaktterrenget, som ligger litt øst for Fredrikstad, har vært rikt på dyr i alle år. Forventningene er skyhøye.

Klokka viser snart fem, og det har allerede begynt å lysne. Litt oppgitt over at jeg i år igjen har klart å komme meg ut for sent, starter jeg å gå over et stort jorde for å komme meg inn i terrenget. Stedet jeg vil prøve lykken, er ei lita hogstflate inne i blandingsskogen - ikke langt ifra havreåkeren. Jeg kan lett komme meg dit uten å bråke nevneverdig. Været er foreløpig på min side også. Varmt, med tunge truende skyer som seiler stille med nordavinden. Perfekt for lokke-og smygjakt. Dyrene vil være i vanlig aktivitet.

Kikkerten
I frykt for å bli oppdaget av dyr på vei til posten, bruker jeg håndkikkerten flittig. Den har reddet meg mange ganger, og den gjør det igjen.

DER!

Like ved jordkanten ser jeg ham. Geviret rekker høyt over ørene og holdningen er spenstig. Bukken må ha minst 4-takker, ikke noen uvanlig stor bukk, men det må være han som er revirbukken.

Kroppsholdningen hans er imponerende, og han oser selvtillit og kraft der han står. Jeg banner stille for meg selv. Hvordan klarte jeg å komme for seint ut i år igjen? Rolig men bestemt går han på sin første patruljering for dagen, og han går hele tiden mot vinden. Uflaks. jeg må bare konstatere at å komme på skuddhold herifra er umulig.

God skjul
Først når han hopper inn i skogen igjen, lister jeg meg over jordet og inn til den lille hogstflaten jeg har sett meg ut. Jeg setter meg på bakken inntil et tett kratt med god utsyn. De høye stråene rundt meg gir meg godt skjul. Vinden kommer fra siden og kommer bukken der jeg tror den vil komme, har den ikke mulighet til å lukte meg. Dette lover godt.

Myggen er intens og stikkene er mange, når jeg kikker på klokka en halv time senere. Forsiktig begynner jeg å lokke med buttoloen. 3 lave repetisjoner med kontaktlåten. Lokkingen gjentas etter 5 minutter. til slutt tar jeg en siste serie. Var det nok til å lure bukken tro? Ytterligere ti minutter går uten at jeg ser noe annet enn en gåseflokk som flyr lavt over meg og ned mot havet like bortenfor.

Ellers hører jeg kun orebladene som rasler søvndyssende i vinden og som trekker meg sakte inn i drømmeland. Så får jeg plutselig se noe som beveger seg 40 meter foran meg. Håndkikkerten plukkes forsiktig opp og jeg kjenner adrenalinet idet jeg ser det er en rådyrygg. Kan det være Bukken?

Rett mot
Killingen hopper plutselig lekent frem. Retningen dens er mot meg, og jeg må legge meg ned på ryggen for ikke å bli sett. Geita kommer også tilsyne like bakenfor. Hun er tydelig svært varsom. Skal hun også gå rett på meg? Det er kun fem meter imellom oss nå, og jeg bare venter på at hun skal avsløre meg. Bukkekillingen som er mer uforsiktig, hopper rett som det er lekent omkring og måler styrke. Om to år er kanskje han sjefen her? De skifter heldigvis retning og drar seg omsider 30-40 meter unna.

Nå må bukken bare komme! Eller?

Håpet er i ferd med å svinne da jeg plutselig hører en tørr kvist som knekker. Jeg satser på å sette meg opp igjen uten å bli oppdaget av de andre dyrene. Det må være en bukk!

Med ett står bukken der. Geviret holder fine 4-takker og han kan bli en mektig 6-takker neste år. Han er sikkert en toåring med fortsatt flere år som revirbukk foran seg. Holdet er korte 30 meter. Hvordan klarte han å komme så overraskende? Igjen imponerer han meg et øyeblikk.

Bestemt opp
Rifla løftes rolig og jeg ser ham rett inn i øynene, men han ser meg ikke. Like raskt som han kom, fortsetter han å følge sporene til geita og går bestemt mot venstre for meg. Jeg følger ham med kikkerten og idet han stopper opp for et sekund, smeller min Sako 30-06. Bukken snur i smellet og det er tydelig at skuddet traff godt. Han faller raskt over til siden i det han er i ferd med å komme seg inn i skogen igjen

Jeg blir lettet da jeg ser ham ligge der flott, men helt stille. Følelsene er mange, gleden over en vellykket jakt og vemodigheten over å ha avsluttet et liv. Men nye yngre bukker vil komme til og kanskje møtes jeg og bukkekillingene igjen en annen gang. Hvem som lurer hvem da vil tiden vise. Jeg kommer uansett igjen neste år - det er helt sikkert!»

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag