*Nettavisen* Nyheter.

Byttet ut vektene med jenter

Foto: Tom Gustavsen (Romerikes Blad)

Cheerleading er mer enn pene jenter i korte skjørt.

23.03.13 16:29

Lasse Arnesen (25) er tømrer, har rottweiler og en fortid som fotballspiller. Kanskje ikke prototypen på en cheerleader? Det trodde ikke han heller.

Denne saken er levert av rb.no

Vi er i en industrihall uten industri. Men fortsatt med mye svette.

Før ble det produsert plast i denne hallen i enden av Skårersletta. Nå er det muskelmasse og mot som gjelder.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tom Gustavsen

Industrimaskinene er byttet ut med madrasser i alle slags tykkelser og speil fra gulv til tak. Norges største cheerleading-klubb, NRC Tigers, råder grunnen.

Spenstig tigre
Hallen er delt inn i fire svære treningsfelt. Hos dagens yngste, Peewee, er det hopp og sprett, men lite tjo og hei. Konsentrasjonen lyser i blikket til tiåringene som slår hjul over gulvet.

– I de yngste aldersgruppene er det viktig å «lure» styrketrening inn i lek og øvelser. Begynner vi med masse situps, så er det plutselig ikke så gøy lenger, sier Anne-Sofie Rolfsjord.

Hun trener begge elitelagene og har det sportslige ansvaret i klubben.

– Og gøy er det, skal vi tro Lørenskog-jenta Elise Rivas (10).

– Kjempemorsomt. Jeg har lært araber, jeg kan stå på hendene ganske lenge. Ja, og så går jeg ut i spagaten, sier Elise.

Bare en speilvegg skiller henne og Peewee fra neste lag, Junior All Girl, i alderen 12 til 15. De fikk NM-sølv forrige helg

– Jeg har sett mye på dem som er eldre. De er kjempeflinke. Jeg vil også vinne NM en gang, sier Elise før hun tar sats og gjør noen av sine annonserte arabere over matten. Luftig, får man si.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tom Gustavsen

Fra 17 til 520 medlemmer
Cheerleading er i vekst over hele landet, og aller mest på Romerike. Anne-Sofie Rolfsjord er sportslig leder i NRC Tigers, og stolt av babyen sin. Hun var med å starte opp klubben for tolv år siden.

Den gangen var hun midt i tenårene. Nå er hun voksen og mange erfaringer rikere.

– Læringskurven har vært bratt, medgir hun, fornøyd med at det går så bra med klubben.

Rekrutteringen er eventyrlig. Konkurranseresultatene det samme.

– Hva skyldes suksessen?

– Egen treningshall, enorm frivillig innsats og bevisst satsing på trenerutvikling er viktigst. Et godt sosialt miljø også.

Hun illustrerer verdien av egen hall med noen tall: NRC Tigers fikk sin første egne hall for tre år siden. Da steg medlemstallet fra 150 til 350 på seks måneder.

I tillegg vektlegger klubben trenerutvikling og har i dag 50 trenere. Det betyr at alle lag har en hovedtrener, pluss én til to assistenter på opplæring.

– Her er ingen ansatte. Alt gjøres på frivillig basis, også med hensyn til sportslig ledelse. Vi får dekket kursing og faktiske utgifter, men ut over det er vi også en del av dugnadsgjengen. Det betyr at vi trenere får et helt spesielt eierforhold til klubben og det vi driver med.

Hun tror også det bidrar til det gode sosiale miljøet i klubben.

Selv med dagens 520 medlemmer er det venteliste.

– Vi har sprengt kapasitet både på hall og trenere, medgir sportslig leder.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tom Gustavsen

Den første mannen
NRC Tigers har to elitelag: et rent jentelag og et blandet lag, Coed Elite.

På kjøkkenet finner vi pioneren. Første mann i klubben. Lasse Arnesen (25) fra Lillestrøm. Nå, fem år senere, har han fått selskap av 15 andre gutter og menn.

Arnesen er et eneste stort smil i dag. Han har nettopp fått vite at han og Julie Westvang er valgt ut til å representere Norge i Partnerstunt under VM.

– Det er stort å konkurrere med flagget på brystet, stråler han.

Lasse trener seks dager i uken, og vekten har økt fra 63 til 80 kilo på de fem årene han har vært med i NRC Tigers.

– Det er ikke fett, for å si det sånn, gliser Lasse Arnesen mens han lager seg dagens middag.

Han har ikke løftet vekter, han har løftet jenter.

– Jeg hadde fordommer så det holdt mot cheerleadere med beautybager og dusker, smiler han mellom tyggene.

Det var helt til han kjørte kjæresten på trening. Hun er kaptein på elitelaget med bare jenter.

– Hva skjedde?

– Jeg ble imponert da jeg så hva de fikk til, og så ble jeg med.

Etter hvert har dette blitt en livsstil for dem begge. De har funnet sin idrett, som krever styrke, akrobatikk, teknikk, koordinasjon, balanse og rytme.

Hvem heier de på?
De fleste har vel sett en eller annen halvgod highschool-film, der nysminkede cheerleadere med fargerike dusker har heiet fram skolens basketballhelter.

Opprinnelsen til cheerleading er en helt annen historie.

Det hele begynte i 1898, ifølge den amerikanske cheerleading-organisasjonen Varsity. Under en kamp mellom to universitetslag i amerikansk fotball i New Jersey, holdt hjemmelaget på å tape.

Da var det en av medisinstudentene, som var reserve på laget, som tok en ropert og prøvde å oppildne spillerne og publikum med heiarop. Han var så lite synlig, så noen av de andre studentene løftet ham opp. Dermed var sporten i gang.

Først 25 år senere var det lov for jenter å begynne med cheerleading.

Aspektet med å heie fram et lag er ikke så synlig i norsk cheerleading.

– Vi jobber mest mot konkurranser og har ikke noe fast lag vi heier for, men vi har hatt en del oppvisninger og også vært inne på ulike sportsarrangementer, for eksempel for ishockeylaget her i Lørenskog, sier Rolfsjord i NRC Tigers.

Hun legger til at cheerleading i Norge er delt i to. Noen klubber legger vekt på sminke og glitter, andre ikke.

– Vi er i sistnevnte kategori med heldekkende drakter og det sportslige i fokus. Dette er ikke noen skjønnhetskonkurranse, understreker Rolfsjord.

Ingen fallesyke

– Det er bare sinnssykt gøy å stunte, sier en andpusten og lett rødkinnet Mali Sjølie Nesset.

Hun er noe så selvmotsigende som pur ung og veldig erfaren.

– Jeg begynte med cheerleading da jeg var fire, sier niåringen.

Hun var så ung at hun ikke helt vet hvorfor hun startet, men det var noe med at pappa drev med amerikansk fotball.

– Er du ikke redd for å falle?

– Jeg har falt flere ganger, men det går bra. Det er alltid noen som tar imot, sprudler Mali.

Hun er ekstra glad for at lillesøster har begynt her også.

– Men hun er på et annet lag, altså. De er veldig små!

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tom Gustavsen

Ikke for pingler

– Cheerleading er en utpreget lagidrett. Vi er enda mer avhengig av hverandre enn på et fotballag, understreker Lasse Arnesen.

Den som er på toppen av pyramiden, bør definitivt ikke ha høydeskrekk eller problemer med å stole på andre. De som løfter, støtter og tar imot, kan ikke være engstelig for å ta i eller ha konsentrasjonsvansker. Her kreves full skjerpings.

– Blir det ikke mye fall og skader?

– Noe blir det, men ikke mer enn i andre idretter. Vi jobber aktivt med skadeforebygging, og det er mye mindre av det etter at vi fikk nye matter i hallen her, sier Anne-Sofie Rolfsjord.

Hun understreker at i denne sporten er det plass til veldig mange ulike typer og fasonger, og at klubben jobber aktivt for å bygge opp det kroppslige selvbildet hos sine medlemmer.

– De på toppen må være godt trent og ha muskelkraft. Det nytter ikke med tynne persilleblad. I bånn kan vi gjerne ha de største. Det er hvor hardt du jobber, som er viktig, sier Lasse Arnesen.

Med god muskelkraft i bånn blir svevene ekstra luftige.

– Vi trenger minimum sju–åtte meter takhøyde, sier Lasse Arnesen.

Total tillit til hverandre er helt avgjørende for å lykkes.

– Vi jobber mye med falltrening, for det er viktig å være stiv i kroppen og falle sakte. I cheerleading finnes ikke noen privat sone, sier Anne-Sofie Rolfsjord.

Stadig mer respekt
Tone Sparby i det norske cheerleading-forbundet NCDC trekker fram lavterskelaspektet som viktig for en vekst på nærmere 25 prosent årlig på landsbasis.

– Alle kan delta, men selv om det er lavterskel i starten, må man trene hardt for å bli god. De beste på elitenivå trener hver dag. Cheerleading er en morsom sport for alle som liker å skape noe sammen med andre og vise seg fram.

Selv har hun blitt kalt både «berte» og duskedame», men Sparby opplever at idretten blir møtt med stadig mer respekt, selv om kampen for å bli tatt opp som medlem i den internasjonal idrettsunionen ikke er vunnet ennå.

LES FLERE SAKER FRA RB.NO HER.

Klikk på bildet for å forstørre.

Tigershallen skal rives
I Lørenskog håper de på vårlige temperaturer snart, for det er ikke til å underslå at det er gulvkaldt og tøft for klubbkassen å varme opp den store hallen.

Her vrimler det av aktivitet. Mellom matter og spenstige atleter jogger et tallrikt foreldrelag rundt med støvsugere og mopper. Rengjøring, som alt annet, gjøres på dugnad. Noen har bakt en gigantisk sjokoladekake til ære for helgens gode resultater. Kaffeduften sprer seg.

Her er det et yrende liv. Seint og tidlig. Hverdag og helg.

– Jeg var innom her en lørdag kveld for å hente noe, og da var det noen av jentene som trente. Og jeg som trodde ungdommen festet i helgene, ler sportslig leder Rolfsrud.

Hallen skal imidlertid rives. Leiekontrakten utløper om drøyt to år, og etter det er alt usikkert.

– Vi er på leting etter en ny hall med takhøyde. Eller aller helst; en tomt vi kan bygge på, sier Anne-Sofie Rolfsjord.

På strak arm
Forrige helgs NM-pokaler er «arkivert». Klubbstoltheten de ga, sitter i.

– Den betyr alt, sier Rolfsjord.

Her er det imidlertid lite tid til laurbærhviling og karameller.

I juni skal tre Tigers-lag til EM i Skottland, der de har flere titler å forsvare. VM i Orlando er dessuten allerede i slutten av april, og 15 stykker fra NRC Tigers er tatt ut til å representere Norge.

– Nå er det bare knallhard trening som gjelder, sier Lasse Arnesen.

Han tar Julie Westvang på strak arm i et såkalt partnerstunt. VM-oppkjøringen er i full gang.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.