RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Caroline (24) lå 50 minutter under vann

«Hun er et medisinsk under, ja, et mirakel. Det er ikke så mange som har overlevd 50 minutter under vann» Jan Ove Lysberg, Pappa
«Hun er et medisinsk under, ja, et mirakel. Det er ikke så mange som har overlevd 50 minutter under vann» Jan Ove Lysberg, Pappa Foto: Bjørn Tore Ness (Namdalsavisa)
Sist oppdatert:
Caroline (24) ble erklært klinisk død. Nå kjemper hun seg tilbake til livet.

NAMSOS  (Namdalsavisa): Med et spesielt gåstativ – utstyrt med fjærer som stimulerer hennes gangmønster – beveger hun seg forsiktig fram i gangene på det kommunale avlastningssenteret Lonet i Namsos. Pleierne Tone Aasbø og Kirsten Wagnild følger hvert skritt, roser og motiverer. Øynene til Caroline – eller Carro, som hun helst vil kalles – gnistrer av mesteringsglede.

– Jeg skal gå igjen! Det er ikke noe annet alternativ. Det er ikke så nøye når. Men jeg vet det ordner seg, sier Caroline fandenivoldsk til Namdalsavisa.

Konkurranseinstinkt

Foreldrene Tone og Jan Ove beskriver ei datter med et konkurranseinstinkt og tankesett som en toppidrettsutøver. 24-åringen setter seg daglig mål, som hun streber etter å klare.

– Det er meg og Northug da.., sier hun til  Namdalsavisa.

– Dere er ganske like, uten sammenlikning for øvrig, skyter pappa inn og ler.

– Ja, vi liker å ta oss en, svarer Caroline kjapt tilbake bak brilleglassene.

– Det er lurt å være sta og egen, da går det meste, tilføyer hun.

Tilbake i sin egen leilighet snakker hun for første gang om ulykka som nær kostet henne livet for 367 dager siden.

Les hele saken på Namdalsavisa

Husker ingenting

Hun byr på sjokoladebiter fra to skåler og ei kanne kaffe. Mamma og pappa er med som støttespillere – og for å utfylle de svarte hullene i hukommelsen. Ikke så rart, for 24-åringen skulle egentlig vært død...

– Ingenting, svarer hun på spørsmålet om hva hun husker fra dagen da tilværelsen ble snudd fullstendig på hodet.

8. desember 2013: På kaia i Steinkjer går det fullstendig galt. Nybilen hun er passasjer i, sklir sidelengs på glatta – og tipper utfor kaia. Mens sjåføren berger seg i land, blir Carro med kjøretøyet til bunns i Steinkjerelva. Sikten er dårlig på sju-åtte meters dyp – dykker tilkalles.

Først etter 50 minutter under vann, hentes hun livløs opp av en flybåren spesialdykker fra Trondheim. Med ekstrem lav kroppstemperatur – 17 eller 24 grader, ingen av foreldrene husker eksakt – har hjertet stanset.

(saken fortsetter under bildet)

GODE HJELPERE: Caroline Lysberg har mange gode hjelpere, som bistår henne på vegen tilbake til livet. Deriblant vernepleierne Kirsten Wagnild og Tone Aasbø på Lonet i Namsos.

I Namsos holder foreldrene på å julepynte leiligheten til Carolines morfar på bo- og servicesenteret.

– Jeg så at det var flere tapte anrop på mobilen min. Men det blåste sånn, jeg hørte ikke at det ringte, sier Tone.

«Caroline har vært ute for ei ulykke, men vi vet ikke hvor alvorlig det er, sa hun som ringte meg mens hun skrek».

Lamslått ringer Jan Ove yngstedattera Silje – og ber henne komme med bilen. De må kjøre til Trondheim. Med en eneste gang.

– Jeg ringte AMK og spurte hvordan det var med Caroline. Mens vi er på Sjøåsen ringer vakthavende lege tilbake, sier han.

– Legen ber oss kjøre til side og ikke kjøre videre. Han sa at det ikke er sikkert vi trenger å komme, det ser vanskelig ut. Jeg svarer at vi kommer, åkke som. På Namdalseid tar leder Harald Hansen i kriseteamet kontakt – og tilbyr seg å bistå. De plukker opp den fortvilte familien på jernbanestasjonen i Steinkjer.

– Hvilke tanker går i hodene deres på tur til Trondheim?

– At hun er så sterk, at hun berger. Dette klarer hun, svarer Jan Ove.

Det lykkelige valget

Mens familien ivaretas på pårørenderommet og familie og venner varsles, er Caroline lagt i koma på intensivavdelinga ved St. Olavs Hospital. Den beste metoden for gjenoppliving er å knytte pasienten til en hjerte/lunge-maskin. Carros blod føres ut av en vene og gjennom maskinen, der det varmes opp og tilføres oksygen – for deretter å bli tilbakeført til pasienten. Ei slik oppvarming kan ta flere timer. Oppvarminga må skje gradvis. Deretter må pasienten gjennom en livsviktig intensiv etterbehandling.

– Legen som tok imot henne, sa til oss at de tok noen valg denne kvelden, som de som regel ikke bruker å ta. Når de prøver å få folk i live, vet de ikke hvilket liv de våkner til, forteller Jan Ove Lysberg.

Men Caroline vil leve. Hun kjemper som besatt.

«Mamma»

28. desember: «Mamma!»

Etter 20 dager i koma våkner Carro fra koma. Uten syn, uten følelse i kroppen. En time etter oppvåkninga spør hun etter Tone.

– Vi visste ikke hvordan hun var når hun våknet, sier Jan Ove.

– Vi satte oss mål om å få henne med heim i live, alt annet kom som en bonus, tilføyer Tone.

– Du kunne vært død, i stedet sitter du her i levende live. Noen vil kalle deg et levende mirakel?

– Det kan hende det, svarer Caroline mens hun tar en sjokoladebit og ber pappa skjenke en ny kopp kaffe – med fløte.

– De sa det ganske fort, da de dro fra St. Olavs, at hun er et medisinsk under, ja, et mirakel. Det er ikke så mange som har overlevd 50 minutter under vann, sier pappa og kikker bort på dattera.

– Vi har ikke snakket så mye om det, om mirakelet, sier mamma.

De vil fokusere på framtid – ikke fortid.

– Jeg tenker egentlig ikke så mye på det. Det er bevisst fra min side, jeg ser bare framover.

– Jeg har det bra, sier Carro om nå-situasjonen.

Hun går på quiz, kafé, drar på turer.

(saken fortsetter under bildet)

ROSER STØTTEAPPARATET: Familien Lysberg er takknemlige for hjelpen de har fått etter ulykken for ett år siden. F.v: Pappa Jan Ove, Caroline og mamma Tone Lysberg.


Framgang

Framgangen siden hun kom på Lian rehabilitering, som er tilknyttet St. Olavs – 15. januar og til nå – er oppsiktsvekkende.

– Fra å ligge helt rett, helt stiv, ikke ha følelser i kroppen... Framgangen har vært eksplosiv, helt enorm, forteller mamma og pappa.

– Jeg merker ikke framgangen selv hver dag, de andre merker det mye mer, sier hun selv.

Helt siden eldstedattera holdt på å dø fra dem, og under rehabilitering, har Tone og Jan Ove fullt fokus på henne. De sykmeldes på jobb – og står ved hennes side 24 timer i døgnet. Først i sommer er de tilbake i jobb.

– Jeg er selger og er på reise fra mandag til torsdag/fredag. Bare på ei uke ser jeg klar framgang.

Da foreldrene kom tilbake til Lian 15. november, ble de sjokkert. Da de så hvor langt hun hadde kommet, trodde de ikke det var sant.

Mens de satt og spurte ut Carro, fortalte hun at hun smører jo på kake selv.

– Hva er det du sier? utbrøt jeg. Jeg trodde hun skrønte dem full, jeg tenkte at hun ikke måtte lyve. Men på lunsjen etter møtet, smører hun på kaka. Hun har lært det, mens jeg har vært på jobbreise, sier Jan Ove stolt.

– Hun har hele tida mål hun skal nå hver uke, som å sette i øredobber, kneppe buksa.

Må lære alt på nytt

Da hun skulle flette håret mens hun oppholdt seg på Lian, kom erkjennelsen:

– De sa jeg måtte lære alt på nytt, det er faktisk sant, sier Caroline.

– Først fikk jeg ikke til å holde skje, gaffel eller noen ting sjøl. Men nå klarer jeg det meste, fortsetter hun og strekker seg etter kaffekoppen.

Da hun våknet fra koma, var synet borte.

– Jeg så ingenting i starten, det var helt svart, sier hun. Men synet er gradvis blitt bedre og bedre. Det er 100 prosent, bortsett fra sidesynet. Men sammen med en logoped trener hun øynene daglig. I tillegg hjalp det å få nye briller, med bistand fra en synsekspert fra Levanger.

Språket har kommet etter hvert. Med hjelp fra ekspertise har språket og hukommelsen bedret seg.

Hun sitter i rullestol, men er i gang med gåtrening. I tillegg til den avanserte gåstolen Meywalk og tredemølle, har hun en spesialmaskin i senga, for å strekke og tøye knærne.

– Hun får ikke knærne i 90 grader, men 55 prosent, billedlegger Tone.

Men i hele opptreningsperioden – både på Lian, Sykehuset Namsos og på Lonet – har Caroline fått skreddersydd utstyr og behandling.

– Fra dag 1 har alt vært lagt til rette. Det har vært fantastisk. De er et hestehode foran hele tida. Hvis det er behov for noe, har det vært på plass, sier pappa.

«Glem nå det som har skjedd.

Nå ser vi framover.»

Undervegs har Carro fått noen slag i ansiktet.

– Det har vært inn og ut av sykehuset noen ganger. Hun er lagt inn på grunn av smerter. Fantomsmerter. Hun får botox i lårene på grunn av kramper, forteller Tone.

– Tar du botox?

– Ja, skal du ha litt? fleiper Caroline.

– Du kan være med på neste behandling, så får du se om det er noe igjen.

Alle ler.

Tenker positivt

– Man må se lyst på tilværelsen. Det hjelper å tenke positivt. Det går ikke an å sitte og være negativ, fastslår hun.

– Hun er veldig positiv, har pågangsmot til tusen, sier Tone.

– Humøret er på topp hele tida, sier Jan Ove.

– Men vi skal ikke glemme at det har vært veldig mye smerter i løpet av denne tida, tilføyer Tone.

Tette bånd

Familien har bestandig hatt tette bånd. Etter ulykka har de blitt knyttet enda sterkere sammen.

Carro og foreldrene vet at hun har fått livet tilbake.

(saken fortsetter under bildet)

«Thank you!» Pappa serverer kaffe. «Your welcome!» Familien har bestandig hatt tette bånd. Etter ulykka har de blitt knyttet enda sterkere sammen.

– Føler dere som foreldre at dere fikk en ny unge?

– Ja, det må man si.

– Men vi har fokus på det som skjer nå. Det som har skjedd har skjedd, sier Jan Ove.

– Glem nå det som har skjedd. Nå ser vi framover, sier Caroline.

De forteller at det er ei tid før – og ei tid etter ulykka.

– Vi har vært sammen med Carro 100 prosent siden dag 1. Det har vært en lærerik reise, mener Jan Ove.

– Vi har fått andre verdier. Det er ikke om å gjøre å ha det støvfritt heime lenger, nei. Det blir som det blir, fastslår Tone.

– Jul blir det uansett, sier Caroline.

De vet at det tar den tida som trengs.

– Du vet ikke hva du våkner til neste dag, livet er uforutsigbart, sier Jan Ove.

– Har du endret deg som person, Caroline?

– Jeg har ikke det altså, bedyrer hun.

januar skal de tilbake til Lian.

– Det som vi synes er så bra, er at de tok tak i Carolines potensial og ville komme seg videre fort. Halvannen måned fra vi dro, er vi tilbake med videreutvikling. Nå er fokus gåtrening, sier foreldrene.

Håndballdrømmen

Caroline har vært aktiv håndballspiller – og følger selvfølgelig med på Norge i håndball-EM.

– Fra å være aktiv til å sitte i rullestol, hvordan oppleves den situasjonen du er i nå?

– Jeg må ta det som det er, det er ikke så mye å gjøre med det, svarer hun.

– Fordelen med å ha vært aktiv, er at hun har samme gutsen som før, sier Jan Ove.

– Dette skal jeg klare, poengterer 24-åringen.

Igjen er det tankegodset til en toppidrettsutøver som trer fram.

– Hun trener som en toppidrettsutøver. Det handler om å spise, trene og hvile, forteller pappa.

«Jeg føler livet smiler nå» Tone Lysberg, mamma

Toppidrettsutøvere setter seg hårete mål. Det gjør også Caroline.

– Jeg må tilbake på håndballbanen ja, dæsken da. Du kan godt kalle meg en toppidrettsutøver.

Men hun og foreldrene understreker at det selvsagt er et langsiktig mål.

– Hun har allerede begynt med kasttrening.

Pappa peker på en rosa håndball på golvet.

– Hun skjøt jaggu meg hardt. Det er styrke i overkroppen der, forteller Tone.

– Jeg er sjanseløs når jeg bryter håndbak mot henne, legger hun til.

– Det er ikke et mål i seg selv, kommer det kontant fra ektemannen på andre sida av bordet.

I går ble det montert trappestol i barndomsheimen. Jula skal feires hos mamma og pappa.

– Det blir bra, i alle fall når det kommer så mye folk, mener 24-åringen.

Familien har søkt Nav om bil. Fortsatt venter de på svar på søknaden. Men de vet at alt ordner seg til slutt.

(saken fortsetter under bildet)

GÅSTOL: Med en spesialtilpasset gåstol lærer Caroline å gå igjen.

Familien har vært igjennom et svært krevende år. Tone har skrevet dagbok fra dag 1 – og helt til dattera kom heim til Namsos.

– Jeg ble anbefalt det av legen. Det er jeg glad for i dag.

Samtidig har de pratet, for å lufte tankene.

– Vi har vært åpen og ærlig mot Carro, ikke holdt noe skjult. Det slår tilbake på oss. Hun er ikke dum, hun finner ut det meste, sier Jan Ove.

– Jeg hører godt, ja, ler Caroline.

Lillesøster Silje (21) flyttet heim til Namsos i oktober i fjor – før ulykka. Caroline forteller at hun også har vært god å ha.

1. oktober flyttet hun tilbake til Trondheim.

– Vi snakker på telefon hver dag, sier Caroline.

– Det er den siste telefonen hver kveld, innskyter pappa.

– Jeg er så nysgjerrig. Men hun tør ikke si noe. Jeg må snakke med venninnene hennes. Da får jeg det ut med en gang.

– Har betydd alt

– Hva har mamma og pappa betydd for deg?

– Alt, svarer hun rørt.

Men tårene tørkes fort. Smilet er tilbake like fort som det forsvant.

– Du får f... ikke sminke på skjorta. Det er den dyreste skjorta du noen gang har kjøpt, humrer pappa.

De har så mange de skal takke. Familie, venner, helsevesen og Namsos kommune.

– Støtten har vært enorm – helt fra dag 1. Det tok tid før venninnene hennes kom på besøk. De trodde hun var noe annet. Men de så raskt at hun var Caroline.

– Setter du mer pris på livet enn før?

– Jeg gjør egentlig ikke det. Det er det samme som før, svarer hun.

– Hvor lenge blir du værende på Lonet?

– Det avhenger av framgangen. Men jeg reiser ikke før jeg går herifra, svarer hun.

På sikt er planen å få seg egen leilighet.

– Jeg føler livet smiler nå, sier mamma Tone.

Men det største smilet av alle har Caroline – klar for å ta nye steg.

Les flere saker fra Namdalsavisa

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere